Bokelskere.no

Koblingen mellom oppdagere av Lumholtz’ type og kolonialismen er noen ganger litt vag og abstrakt. Her var den konkret og direkte. Kolonialismen dreide seg om å kontrollere land, handelsruter og råvarer, og det ble bygget opp apparater for etterretning, med spesiell vekt på mulighet for erobring og utnyttelse. For å kunne underlegge seg et område trengte man oppdatert lokalkunnskap. Side om side med imperiebyggingen ble det derfor bygget opp kunnskapsimperier av forskjellige type eksperter som skulle kartlegge selve landet, ressursene som fantes der, og den opprinnelige befolkningen. Folkemengde, levemåte, stridsvilje, religion og annen viktig kunnskap. Kalkyler mellom kostnader og potensiell gevinst ble alltid gjort i forkant av en eventuell kolonisering.

Det var en gang en verden som var blå og grønn og rød. Rundt og rundt i verdensrommet snurret planeten, rundt og rundt. Det var dag og natt, sol og regn. Det fantes gressletter, hav og skoger ingen mennesker hadde sett eller rørt. Det fantes frukt ingen hadde gitt navn, dyr ingen hadde skutt på. For eksempel fantes det tjukke bjørnunger som spiste bær under digre løvtrær, og ingen så dem eller hørte dem. Fugler samla kvister og strå, samla dem i tretoppene og lagde reir, lagde hjem. Det fantes hvaler som sendte de langsomme sangene sine på tvers av havet og fikk svar fra andre hvaler.

Usårlige var bare de som ikke brydde seg om andre.

Hvis jeg kunne formulere hva jeg føler her jeg sitter, fortvilelsen som river og sliter i meg, natt og dag, det bunnløse mørket, ville du forstå, men det kan jeg ikke, for i språket i seg selv ligger det håp, i språket i seg selv er det lys. Natten, den er språkløs. Og språket retter seg alltid mot en annen. Å formidle ensomhet i språket er derfor umulig. Der ensomhet er, er ikke språket, der språket er, er ikke ensomheten.

Et visdomsord sier: "What you resist will persist". Oversatt betyr det at det du motsetter deg vil bli opprettholdt. Det vi unngår, får ingen endringsmuligheter, fordi ingen nye impulser kommer til. Et annet visdomsord sier: "When you accept what is, what is changes". Når vi klarer å møte noe med aksept, så vil det endre seg. Dette er kjernen i det vi trener, både i oppmerksomt nærvær og medfølelse. Vi øver på å slutte å motarbeide det som er, for så å trene på å møte det som er med vennlighet og omsorg.

1937:
World population: 2.3 billion
Carbon in atmosphere: 280 parts per million
Remaining wilderness: 66%

2020:
World population: 7.8 billion
Carbon in atmosphere: 415 parts per million
Remaining wilderness: 35%

Det som noen ganger kan føles som en svakhet i livet mitt, er det som får meg til å være avhengig av Gud.

"Den sanne oppdagelsesreise består ikke i å finne nye landskaper, men å se med nye øyne." (Marcel Proust)

Lar vi være å anerkjenne barnet ved å si at vi tror på barnet, at deres opplevelser er gyldige, vil barnet tenke at det er noe galt med dem, og de vil slutte å bruke sine egne følelser som kompass i livet. De vil slutte å lete innover, men heller bli avhengige av å søke anerkjennelse hos andre.

Man nærmer seg andre mennesker best med langsomme skritt. Det gjelder både deg og meg. Går man for fort, kan man kollidere eller gå på grunn.

Likhet og kameratskap skulle bli glemt for å venne dem til å tenke seg i kamp med de andre om rang og ros. De lærte å misunne oppover og forakte nedover.

“Mika has been so deeply hurt that she has taught herself to run before she can lay down roots, but the thing you have to remember, Jamie, is that when someone leaves, all you can do is leave a window open for them so that one day, if they choose, they can come back.”

Ta dine sko av, ti den jord du står på er hellig - uberørt som den engang kom fra skaperens hånd. Ta vare på den, vokt den og dra omsorg for den, fordi den tar vare på, vokter om og drar omsorg for mennesker. Legg den øde, og mennesket selv blir ødelagt.

“It may seem impossible to imagine that a technologically advanced society could choose, in essence, to destroy itself, but that is what we are now in the process of doing.

Jeg var fryktelig trist. Jeg var virkelig så trist som et trist barn, og barn kan være veldig triste.

Nå for tiden er jo folk veldig opptatt av slekt, og det betyr navn og steder og fotografier og rettsbøker, men hvordan kan man finne ut hvilket stoff hverdagen var lagd av?

Sånn forsvinner barndommen og blir tilbake i vårt indre som en dyp, rinnende elv, som vi øser smerte og glede av. Den er mørk og hemmelighetsfull, årsak og virkning flyter dunkelt sammen, billeder kommer og går. Elven graver sitt leie, som sinnet den gang det var bløtt som den fine sanden på stranden, og bare i sjeldne, stille øyeblikk kan vi speile oss i det.