Bokelskere.no

Fordrivelse gjennom 75 år

Fra de første sidene fylte denne boken meg med foruroligelse. Den ga kjøtt og blod til den sakprosaen jeg har lest om Palestina i høst. Historien er ikke ukjent for meg, men dagens brutale krigføring i Gaza (oktober – desember 2023) har ført meg dypere inn i materien.

Bokens første del utspiller seg over få dager i Negev-ørkenen, syd i den nyopprettete staten Israel. Israelske sikkerhetsstyrker er utstasjonert for å renske ut de som måtte være igjen av arabere og lokalbefolkning (kalt «infiltratører») etter den store folkefordrivelsen i 1948. Den trykkende augustvarmen, de uendelige, golde sandbankene, hildringene og kjedsommeligheten er beskrevet så du nesten kjenner det. Det eneste som bryter monotonien er et insektbitt på en offisers lår. Et farlig bitt som driver mannen til vanvidd etter som det forverres. Så - endelig et oppdrag! En beduinstamme blir oppdaget og tilintetgjort. En jentunge blir tatt med tilbake til leiren. Voldtatt, drept og begravd i sanden.

I andre del møter vi en kvinne i Ramalla; jeg antar vel sytti år senere. Ved en tilfeldighet leser hun en avisartikkel om beduinjentas skjebne, en detalj i historien store hjul, og får det for seg å undersøke omstendighetene nærmere. Selv kunne jeg ha tatt tog og t-bane til Riksarkivet på Sognsvann i Oslo, nasjonens hukommelse, og vennlig fått utlevert de opplysningene jeg etterspurte. Eller satt meg i bilen og kjørt til hvilket som helst åsted for fortidens ugjerninger. Ikke så for en palestinsk kvinne på den israelokkuperte Vestbredden. Hun manøvrerer seg, med lånt ID-kort og leid bil, gjennom et land oppdelt i soner (soner kun tillatt for bestemte personer), kontrollstasjoner voktet av bevæpnete soldater, langs meterhøye betongmurer som skjermer for utsynet, veisperringer og et for henne et nytt og totalt ukjent landskap med nye navn, moderne bygninger og motorveier. Fremmedgjort og nummen av redsel.

Det hele forekommer meg så surrealistisk at jeg i øyeblikk lurer på hva jeg egentlig leser. En slags fabel? Men nei, det er palestinsk hverdag. Okkupasjonsmakten smuldrer opp palestinsk land, besitter bit for bit, fordriver palestinere med frykt og brutalitet. Bokens fatale slutt tilsier at fordrivelsene ikke tar slutt.

Boken har et etterspill. Under årets bokmesse i Frankfurt skulle forfatteren Adania Shibli (f .1947) ha mottatt Liberaturpreis 2023, en pris som årlig tildeles kvinnelige forfattere fra Afrika, Latin-Amerika, Asia eller Den arabiske verden. Prisutdelingen ble avlyst «grunnet krigen startet av Hamas (…)». Det sier noe om hvilken sprengkraft som ligger i denne lille, store, boken (utgitt i 2017). Jeg anbefaler den på det sterkeste til alle som ønsker å forstå.

En ting til, Frankfurtmessen vedtok en ensidig støtteerklæring til Israel. Hva er det denne arenaen for fritt ord og åpne samtaler driver med?

The night is darkening round me

The night is darkening round me,
The wild winds coldly blow;
But a tyrant spell has bound me,
And I cannot, cannot go.
The giant trees are bending
Their bare boughs weighed with snow;
The storm is fast descending,
And yet I cannot go.
Clouds beyond clouds above me,
Wastes beyond wastes below;
But nothing drear can move me;
I will not, cannot go.

Emily Brontë (1818-1848)
England

From Great Short Poems from Around the World, Edited by BobBlaisdell,
Dover Publications, INC.

«Ja, alt har sjel. Når vi henvender oss til plantene og dyrene, får vi svar. Men vi må gjøre det med kroppen, ikke med tankene, vi må se, høre, lukte og ta på. Vi må være i verden».
«Tankene var skrudd av, men så kom de tilbake. Men det er en god tanke som kommer: for første gang forstår hun at det er når hun åpner seg mot de som bestefar kaller medskapnibger, at hun er i verden».
Ellen Hofsø sin 11. bok «Messe for de navnløse» omfavner menneskets forbundethet med naturen med varme, dyp innsikt og poetiske bilder. Synliggjort gjennom skildringer av pitesamenes hverdag med reindrift og urgamle tradisjoner gjennom årstidene.
Ellen sin grundige research gir leseren detaljkunnskaper om hverdagslivet og gir boka stor troverdighet om de forholdene pitesamenes levde under på 1600-tallet. Forfatteren nøster opp i en historie som lever på folkemunne, om en grav med navnløse pitesamer i Gildeskål.
En parallell kjærlighetshistorie i nåtid, og det hele flettes sammen av en ånd som er gjenoppstått fra den omtalte graven i Gildeskål.
Jeg som leser, blir dypt berørt av historien, ikke minst grunnet mitt møte med denne reflekterende ånden. Spennende roman og en dramatisk historie med vitnesbyrd om overgrep og maktbruk mot pitesamer. Tema gir gjenklang i vår tid i spørsmål rundt fornorskning, kolonimakt og diskriminering av urfolk.
Boka er en veiviser tilbake til verdsetting av menneskeverdet, det kjempende menneske-sinnet, vår tilknytning til naturen og urgamle krefter som kan redde liv den dag i dag.
Dette er ei bok du får lyst til å lese til veis ende, uten å legge den fra deg. Boka er den første i en serie bøker om karakterene og tematikken i «Messe for de navnløse».

Ja, disse julefortellingene til Selma Lagerlõf er vakre. Fikk denne samlingen til jul for noen år siden og omtalte den i litteraturbloggen min

Hvis du mener innlegg ikke passer inn her, foreslår jeg at du trykker på "varsle"-knappen.

For øvrig tar jeg sterk avstand fra tonen din og den belærende måten du svarer meg på. "Enhver tenkende...." Wow. Man svarer ikke folk på den måten.

Du vet hva de sier: Hvis man ikke kan ta ballen, så tar man mannen. Det er det du gjør her nå.

Bare for å ha presisert: Jeg snakker om krigen så mye jeg vil.

Da anser jeg meg ferdigsnakket med deg i denne debatten.

I de siste årene har det kommet flere bøker som har vært kritisk mot det narrativet man har hatt som den dominerende nasjonale fortellingen om både den norske motstandkrigen under andre verdenskrig og de norske jødiske holocaust-aksjonene, der blant annet om at Hjemmefronten og Utefronten (spesielt London og Stockholm miljøene) ikke har gjort nok for å forhindre en varslet katastrofe som Nazi-Tyskland gjennomført under krigsårene 1939-45. Eller at de egentlig visste mye mer enn det de ville innrømme allerede i 1942.

Den mest kritiske boken så langt har vært "Hva visste hjemmefronten?" fra 2018, som i ettertid har blitt kritisert for mange faktafeil samt feilbruk og fortolkninger av kildene de har brukt, som regnes som den meste kjente boken som utfordrerer denne nasjonale fortellingen som har vært rådene de siste 80 årene.

"Hva visste hjemmefronten?"- ny og revidert utgaver fra 2022 er en langt bedre utgave enn "originalen", som teknisk sett aldri burde ha blitt utgitt slik den ble utgitt da det var preget å være et forhastet arbeid, til tider rotete og dårlig skrevet tekst om en hendelse man bør belyses fra flere sider. Her er flere av faktafeilene og hentydninger (blant over Carl Fredriksen Transport) blitt rett opp etter den intens debatten boken skapte og flere andre kritiske bøker har blitt skrevet de siste 3-4 årene før nyutgaven ble utgitt. Samt flere kapitler har blitt skrevet helt eller delvis om for bedre leseflyt.

Av disse grunnene har nyutgaven fått terningkast 4, som en karakter høyere fra meg enn den jeg ga originalen jeg leste for noen år tibake som fikk 3. Full honnør for både forfatter og forlag for å rette opp feil og gjøre boken til enn bedre bok enn den opprinnelig var!

Men selv om boken er bedre skrevet, har blitt oppdatert og rettet på der de groveste feilene ikke forekommer denne gangen, så er boken fortsatt sterkt preget av å se hendelsene i en moderne vår tids etterpåklokskapets briller der man kanskje ser mer etter "beviser" som støtter sin hypotese/mening enn å være objektiv og kanskje mer forståelsesfull for de som levde i det kaoset som krigsårene 1942 og 1943 under okkuperte Norge. Blant annet at Hjemmefronten anno 42 ikke hadde de samme erfaringene anno 43 hadde da den ikke enn var helt bygget som en effektiv organisasjon enda, eller at det største omfanget av holocaust ikke var kjent eller dokumentert offentlig før krigens slutt i 1945 da både dokumentasjonene fra under krigen og etterpå kunne gjennomgås skikkelig. Og at disse tingene vi vet i dag ikke minst var lett å bli tatt som rykter og fakenews i sin tid.

Dessverre forekommer det også partier der forfatteren til tider kanskje legger meninger i munnen på personer som av naturlige grunner ikke kan svare tilbake på da flere av omtalte personene har vært død en god stund da dette skjedde for mer enn 80 år siden nå. Spesielt der forfatteren har behov for å "tolke" kildene for oss istedenfor å la de få stå for seg selv.

Det er også litt problematisk at hovedkilden som ga ideen til denne boken fortsatt holdes hemmelig for allmennhet, da mye av dette (i hvert i orginal utgaven) er veldig kontroversielt tema og vanskelig å ettergå objektiv også. På den måten har denne boken også sine egne hemmeligheter, slik som Hjemmefronten, Utefronten og enkelte motstandmennene hadde (ifølge boken) etter krigen når de skulle skrive den nasjonale fortellingen av okkupasjonsårene.

På tross av disse problematiske sidene av "Hva visste hjemmefronten?", så er det ikke helt bortkastet å lese en annerledes og moderne tolkning av andre verdenskrig historien sett med nye friske øyne fra enn annen fagfelt enn historikerne. Dessuten gir boken en fin overblikk over ting som for folk flest ikke er så godt kjent vedrørende andre verdenskrig, som f.eks. mer om den skjulte tyske motstandkretsen mot naziregimet, og hvordan varslene om tidlig jødeutryddelsene ble oppdaget og spredt videre under krigen. Og at Utefronten visste mye mer enn Hjemmefronten som ikke alltid var like godt informert om utviklingen av krigen utenfor Norge.

Men det er lurt å lese flere bøker enn bare denne boka, da dette er ikke hele fasiten eller den siste boken som tar for seg dette tematikken i fremtiden.

Så opphetet som det nå er i en annen tråd her inne, kvier jeg meg nesten for å si at jeg fortsatt befinner meg i Midtøsten. Men jeg skal holde meg til litteraturen.

Jeg leser Ti myter om Israel av den israelske historikeren Ilan Pappe (f. 1954). Pappe tar for seg de mest sentrale og seiglivete påstandene om sitt hjemland. Én av dem er at Palestina lå som et folketomt og udyrket område da staten Israel ble opprettet i 1948 og innvandringen av sionister og jøder skjøt fart. En annen er at verdens jøder utgjør ett folk som har en særskilt rett til det de (ikke alle) kaller Det hellige land, gitt dem av Gud. Nå, ved inngangen til Gaza-krigens tredje måned, synes ikke mye hellig. Om en ønsker å forstå det som skjer, er kunnskap viktig - både om fortid og nåtid. Jeg vil anbefale Pappe som en, etter mitt skjønn, pålitelig og grundig kilde. Se også Rosa99’s fyldige omtale på bokens side her på Bokelskere.

Så har jeg spandert på meg to små bøker på tilbud:
En liten detalj av palestinske Adania Shibli. Boken har fått gode omtaler og favner både fortid og nåtid. Etter få sider sitter jeg med en foruroligende følelse.

Fire julefortellinger av Selma Lagerlöf etter anbefaling av Ellen E. Martol. Jeg skal gjøre som deg, Ellen, lese en fortelling hver søndag i advent. Med en liten justering siden jeg kom i gang for sent. Lagerlöf er jeg glad i, og dette er bare til hygge og glede.

God bedring, Readinggirl og god helg til alle.

Man skal være ytterst forsiktig med å antyde at kritikk mot staten Israel er det samme som å skape jødehat. Hvis man skal følge denne retorikken så skal man ikke kunne kritisere Israel i det hele tatt.

Apropos julelesing, - jeg har akkurat funnet frem denne som jeg fikk for noen år siden. Det er en fin liten boks med fire små hefter i, og hver av dem inneholder en vakker julefortelling av Selma Lagerlöf. Nå har jeg lest én, "En julegjest", som brakte meg rett inn i de värmlandske skoger og Gösta Berlings verden, - en nydelig historie! Og nå har jeg tenkt å lese ett hefte hver søndag frem til jul, - anbefales!