Bokelskere.no

Jeg har også positive opplevelser med å lytte på lydbok ved fysisk arbeid, Geir, - i den grad det å flislegge noen vegger regnes som fysisk arbeid. Den helgen jeg gjorde flis-jobben var stemmen til Barack Obama en god venn der han så godt leste fra sin bok Dreams from My Father: A Story of Race and Inheritance og deretter The Audacity of Hope: Thoughts on Reclaiming the American Dream. Jeg kan absolutt anbefale disse lydbøkene. PS: er veldig langt ifra flislegger av yrke, bare så det er sagt. Er mest vant til non-fysisk arbeid.Men med Barack på høyttaleren glemte jeg litt av hemningene og gjøv løs på jobben - med godt resultat :-)

Dersom strikking kan regnes som fysisk arbeid, så liker jeg å høre lydbøker mens jeg strikker (eller hekler). "Problemet" er dog at det strikkes og hekles mindre enn før her i gården.

Lydbøker er, i min verden, uovertrufne når man er så syk at man er sengeliggende. Så fremt man ikke er villfaren pga feber, men fremdeles for dårlig til å orke noe som helst annet, så er lydbøker en vinner. Nå har det heldigvis vært forsvinnende lite sykdom svært lenge, så lydbok i sykesenga er kun et minne.

Gode lydbøker er herlige å sovne til om kvelden. Imidlertid gjelder det å legge seg tidlig nok - slik at man rekker å høre noe mens man fremdeles er våken :-D

Tips jeg kommer på i farten (bortsett fra Obama da):
Oppleseren Rupert Degas gjorde en god jobb ved å lese bl.a. Murakamis A Wild Sheep Chase, Dance dance dance og The Wind-Up Bird Chronicle. Jeg fikk en behagelig leseopplevelse der stemmen absolutt dro meg raskere inn i handlingen. Stemmen gjorde dessuten at jeg oppholdt meg i historiene lenge etterpå og den skapte en stemning som, i mine ører, passer perfekt til innholdet.

Med dette prøver jeg å blåse liv i tråden :-)

Bokelskere.no ble oppdatert grytidlig i dag morges.

Jeg har oppdatert rammeverket som driver nettstedet (django) samt en rekke programvarebibliotek som vi bruker.

En hel del kode har også blitt oppdatert og tilpasset disse nye versjonene.

Oppdateringen har gått forholdsvis smertefritt, og jeg krysser fingrene for at alt virker som planlagt.

På ein midtsomarskveld tek eg inn på hotell
I Italia på jobbreise, den er på hell
For i morgon gjeng flyet og der skal eg ha
Don Camillo på fanget, den reisa blir bra!

Klarte Bob Dylan det altså ikke … Er fornøyd med at jeg ikke veddet imot, enda så glad jeg er i Dylan.

Se Aftenpostens kommentar

Jada, jeg har tatt med i betraktningen at Isilds vrede er skrevet for unger. Jeg fant noen steder hvor setningene og språket rett og slett var for dårlig formulert, og det sto ikke helt i stil til en ting du skrev i din anmeldelse, at Oldertrøen er nøye og flikker lenge. Gjør han virkelig det burde språket vært bedre. Men, jeg vet jeg er i overkant kritisk, dog ikke utilgivende. Som vogntogsjåfør måtte jeg humre over utilstrekkelighetene i scenene hvor tankbilene var involvert - greit, jeg ser tegninga av at disse personer skulle være avstumpede og stupide. Miljøproblematikken som skulle være så bra følte jeg var litt avleggs og gammeldags, som om manuset var underveis i 20 år før det så dagens lys. Kunne sikkert fortsette, men jeg ser ikke helt hvorfor. Hensikten min var å forklare hva slags ting jeg har vektlagt som negativt, altså kilden til uenigheten, og ikke for å "krangle". Ettersom jeg har begynt å legge merke til hva du skriver i blogger/ anmeldelser er jeg jo interessert i å vurdere om jeg er enig/ uenig med deg, legger merke til ting svært likt/ forskjellig, for bedre å kunne velge bøker jeg sannsynligvis vil få en god leseropplevelse med. Jeg er nemlig ganske kritisk til samnorsk litteratur og kvir meg i blant for å lese disse bøkene. Jeg har også en sønn på 12 år, han har 2 diagnoser i autismespekteret (AS og ADHD) og har vanskelig for å gå for (for han) nye og ukjente forfattere på egen hånd. Derfor prøver jeg å lese barne- og ungdomslitteratur også, for å kunne vurdere om guttungen havner i målgruppa. I noen situasjoner er han likeså reflektert som en voksen, i andre situasjoner barnslig som en femåring. Av og til passer ikke bøker han er i målgruppa til fordi forfatteren har lagt an på å høres kul ut, for eksempel. Det skjønner han ikke noe av. Han syns jevngamle gutter som prøver å "være kule" er "teite", for han forstår ikke behovet for å forstille seg. Det gjelder bøker også.

Når det gjelder Maestro tviler jeg ikke på at gode kritikker får deg til å flyte langt, rart med det, å føle at det var verdt all jobben! Jeg må jo se på skrivestilen din først for å si hva jeg syns, det ville vært urettferdig av meg å bedømme deg kun ut fra hva du skriver om arbeidet kollegaene dine har levert. Det har i det minste blitt god bredde i norsk litteratur de siste par tiårene!

Så håper jeg du får orden på bloggen for alle skjermer, jeg dropper nok innom for å titte.

Jeg har såvidt begynt på "It Can't Happen Here", Sinclair Lewis' nobelprisvinnende roman fra 1937 - og den lever opp til forventningene! Foreløpig har "vi" (godtfolk i småbyen i Vermont og jeg) bare såvidt begynt å merke at noe er i emning på den politiske arena; demokratene og republikanerne er i ferd med å nominere sine respektive kandidater til presidentvalget, og en bølle ved navn Windrip får voldsomt mye oppmerksomhet på demokratenes partimøte der han lover gull og grønne skoger til arbeidsledige, krigsveteraner og andre marginaliserte grupper dersom de bare stemmer på ham. Så tidlig i boken kan man (jeg) glede seg (meg) over typetegningene, der historiens "helter" blir fremstilt med varme og en solid porsjon humor (warts and all, som det heter). Men de mørke skyene har allerede begynt å samle seg over horisonten...

Min favoritt opplesar er Ivar Nergaard. Han les t.d. Keplers Sandmannen og Stalker og er elles oppført som opplesar av 96 bøker her på bokelskere.no. Andre gode lydbokstemmer er Duc Mai-The, Anders Ribu, Helge Winther-Larsen, Yngve Berven, Ane Ryg og Silje Storstein.
Korleis ei opplesarstemme vert "opplevd" har naturlegvis med personleg smak og "kjemi" å gjera. Eg likar opplesarar som ikkje er altfor teatralske, men som likevel syner innleving. Tydeleg diksjon og passe tempo er sjølvsagt viktig - og at opplesaren klarar å formidla ulike forteljarstemmer.

To fine forfattaropplesarar (eller opplesarforfattarar?) er Tore Renberg og Edvard Hoem. Øystein Wiik er også ein super opplesar av krimbøkene sine. Elles har eg heller dårlege erfaringar med at forfattarar les sine eigne bøker..

Ein god opplesar kan heva ei elles vanleg bok opp til nye høgder med stemma si. Og på den andre sida kan ein oppleva mindre gode opplesarar som nesten øydelegg leseopplevinga.
Opplesarar eg har hatt "problem" med er Kjersti Grundvig, Ola Otnes og Erich Kruse Nielsen.

Christoffer Staib leser Eystein Hanssen sine bøker på Storytel. En utmerket oppleser.

Helge Winther Larsen som leser Gert Nygårdshaug sine bøker om Fredric Drum og Skarphedin Olsen er en FRYD. Både på grunn av Larsen og på grunn av Nygårdshaug, selvfølgelig.

Erlend Loe som leser egne bøker er også bra. Man forstår på en måte hvordan bøkene skal leses. Hvis det gir noen mening?

Jeg er ikke så veldig glad i lydbøker, hovedårsaken er at jeg glemmer å høre etter, særlig når noe jeg ser på (fx trafikken foran/ rundt) fanger oppmerksomheten min. Jeg kan heller ikke fordra for mye innlevelse eller når det går for tregt, da flyr tankene med lysets hastighet over på andre ting. Da må jeg begynne på avsnittet på nytt og da blir ikke opplevelsen den samme.

Likevel har jeg kommet gjennom et par lydbøker på svensk hvor jeg vil skryte uforbeholdent av oppleseren Mirja Turestedt. Jeg hørte Ann Rosmans bøker Själakistan og Fyrmästarens dotter som den svenske kollegaen min lånte meg. Mirja har en glad, behagelig stemme, leser passe fort og når hun bruker stemmen til å angi stemning gjør hun det ubesværet og det høres ikke påtatt ut. Rosman skriver ikke komplisert krim, men hennes Marstrand er mangefarget og mangeskygget, om det går an å si, personkarakteristikkene opplevde jeg som presise. Slikt engasjerte i hvert fall meg, for jeg er både glad i krim og i Sverige.

Begynte å lage en liste over nettopp dette : https://bokelskere.no/lister/314858/liste/

Ikke ferdig enda da ... men de er iallfall noen av mine desiderte favoritter. Alle fra Storytel. Alt av Murakami har jeg elsket, og alle oppleserne har gjort en glimrende jobb, da særlig Adam Sims, John Chancer, Sean Barrett og Rupert Degas.

A hitchhikers guide to the galaxy, lest av Stephn Fry, må også nevnes - fantastisk bra

Andre favoritter:
Castle of Water, Dane Hucklebridge. Lest av Max Winter
Firmaets mann, john grisham. Lest av ivar nergaard
Flere av Lars Saabye Cs bøker, særlig dem som leses av Kim Haugen
Neverwhere, lest av firatteren selv, Neil Gaiman
Ready player one, ernest cline. Lest av Wil Wheaton
Anna Karenina , lest av birgitte Victoria Svendsen
The circle, av Dave Eggers. Lest av Dion Graham

Tidligere Afrika-korrespondent Tomm Kristiansen skriver reiseskildringer og historiske verk som i utgangspunktet er helt greie, men jeg vil ikke si at de utmerker seg på noen måte. Men han har selv stemmen på lydbøkene sine, og jeg vil gå så langt som å kalle ham Norges Morgan Freeman. Lydbøkene er perfekt for lange bilturer, f.eks. Bodø-Trondheim.

Jeg er ikke så bevandret i lydbøkenes verden, men jeg har hørt noen. Dette har vel ikke med oppleser å gjøre direkte, men jeg hørte en en gang som var full av bakgrunnslyder. Det var utrolig irriterende. Hørtes ut som dører som smalt igjen, av og til noe som minnet om hammerslag. Er ikke helt bombesikker på hvilken bok dette var, men det er mulig den var en Aleksander Kielland bok.

En av mine absolutte favoritter på lydbok er Edvard Hoem sine, han leser inn bøkene sine selv, og har en svært behagelig stemme og dialekt.

Ellers er jeg også glad i Nils Nordberg som du nevner, har hørt en innlesning av Sherlock Holmes av han, enig i at han er en svært god oppleser. Anders Ribu og Anna Buche-Wiig er også gode, sistnevnte var en innspilling av en Lessing bok (Det synger i gresset).

Har prøvd meg på en del av disse som er tilgjengelig gratis via librivox (public domain books) med varierende hell. Noen er ok, andre har tendenser til å ha relativt skingrende stemmer og rare dialekter, som kan bli slitsomt siden disse hovedsaklig er tilgjengelig på engelsk. Genialt konsept dog, så er takknemlig for at disse gamle klassikerne er lett tilgjengelige selv om kvaliteten er så som så.

Jeg forventet at du ville gå til personangrep mot meg dersom jeg kommenterte utspillet ditt. Det får du bare gjøre. Likevel er det rimelig spesielt at du går til angrep på den som påtaler at du angriper andre... Jeg er ikke i stand til å tolke din tilbakemelding på diktet som bokelsker Lillevi delte, som noe annet en et sjikanerende utspill. Lenken du inkluderte går til et amatøropptak på YouTube, der en liten pike synger en sang - men ikke klarer å uttale teksten ordentlig, og dessuten synger falsk. Det den lille jenta prøver å synge er barnesangen "I'm Really Rosie" av Maurice Sendak/Carole King, og den starter slik:

I'm really Rosie
And I'm Rosie Real
You better believe me
I'm a great big deal!

Jeg har ingen motforestillinger mot Sendak/Kings sang i seg selv, men når du trekker den inn på denne måten, som replikk til Inger Hagerups dikt, og i denne tråden, fremstår det som harsellerende. Jeg klarer ikke å se at du har bidratt konstruktivt i denne tråden der trådstarter etterlyser dikt og historier som kan egne seg i en tale til en konfirmant. Ditt første innlegg fremstår fortsatt for meg som et angrep på innholdet i innlegget til bokelsker Lillevi. Ved å skrive et innlegg til deg der jeg tar til motmæle mot det jeg oppfatter som en ekkel tilbakemelding på en post der noen delte et dikt, har jeg dessverre bidratt til å multiplisere antallet poster med negativt innhold i denne tråden. Det ber jeg oppriktig trådstarter om unnskyldning for!

Tja, si det.

Hallgeir Opedal skriver på side 240 i BOKPOD:

Sitat:
Eg skal innrømme at då namnet Kim Leine flagra over bordet på eit idémøte i Cappelen Damm, hadde eg inga aning om kven dei snakka om. Kim Leine?! Aldri høyrt om han. Eg sa ingenting, sjølvsagt, og noterte namnet. Då eg kom tilbake til kontoret og googla, skjønte eg straks at her, her hadde eg fylgt dårleg med.

Kim Leine er frå Seljord i Telemark. Far hans var opphavleg frå Danmark, og kom til bygda for å jobbe som frisør. Han gifta seg med ei bygdejente, og saman fekk dei Kim. Den vesle familien var aktive i Jehovas Vitner, og Kim gjekk på dørene for å frelse bygdefolket fra Harmageddon.

Foreldra blei skilde, og faren reiste tilbake til København. Far og son hadde lite kontakt dei neste åra, men då Kim var 17 år, rømde han heimafrå. Han haika til Oslo, og tok toget til København, der han flytta inn hos faren. Det som då skjedde, skulle prege Kim Leine heile livet.

Draumen var å bli forfattar, men vegen dit var lang. Han utdanna seg til sjukepleiar, gifte seg, fekk barn og flytta til Grønland. Der levde han eit utsvevande liv med damer, alkohol - og etter kvart sterke medisinar.

Han blei ein misbrukar.

Først då han var 46 år debuterte han med boka Kalak, der det meste er henta frå eige liv. I dei siste romanane har han spent opp dei verkeleg store lerreta, og skrive tjukke episke verk. Han er ein sanseleg forteller som penslar ut luktar og fargar, og det er som å vere til stades. I 2012 kom boka Profetene i Evighetsfjorden, som handlar om ein norskfødd misjonær som hamnar på Grønland. For den sopte han inn det som var av danske litterære prisar. Og så fekk han Nordisk råds litteraturpris.

Eg trefte han heime i ei moderne bustadblokk utanfor København, der han budde saman med si nye kone og to born. Sjølv om han har budd heile sitt vaksne liv i Danmark, har han ikkje gløymt Seljord-dialekta.
Tvert om, han har ei ekte, konservert dialekt frå 70-tale.

(s.241-s.262: Hallgeir Opedals intervju med Kim Leine)

"Mange forfattere er utrolig kyniske.
De er egentlig likeglad med lidelsen, så lenge
de kan bruke den til sitt formål."
(Kim Leine)

Og enda har ikke Bob Dylan holdt sin tale.
Står veddemålet ved lag :-)

Og dette betyr?
Tåketaleparametrene slo ut på rødt...