Takk for svar! Det har blitt riktig tungvint. Mye enklere å ha det åpent til å begynne med, og så selvfølgelig ha muligheten til å rapportere og blokkere eventuelle ubehagelige meldinger?

Det burde kanskje bli en "underskriftskampanje " for å få denne funksjonen tilbake?

Hvorfor forsvant muligheten til å skrive direkte til hverandre?

Enig at en byttedel hadde vært meget ønskelig :)

Etter forgjeves å ha prøvd å få tak i Snarvei til Peer Gynt av Vigdis Ystad, bestilte jeg den på biblioteket.

Fikk følgende svar: Denne boken kan vi dessverre ikke få tak i. Nasjonalbiblioteket har et eksemplar, men det er ikke til utlån. Det står en merkelig note i beskrivelsen av boken: "Denne boken er blitt til i samarbeid mellom Aschehoug forlag og Peer Gynt-stevnet på Vinstra. Mottatt fra trykkeriet, men ikke formelt utgitt."
Det skal finnes et eksemplar på Nasjonalbiblioteket i Oslo, ikke til utlån. Et eksemplar på Norsk Folkemuseum og et på Ibsensenteret ved universitetet i Oslo. Ingen av disse er til utlån.
Vet noen av dere om det er mulig å få tak i Snarvei til Peer Gynt av Vigdis Ystad?

En bokelsker har denne boken (det var sånn jeg ble oppmerksom på den). Men etter den nye ordningen kan jeg altså ikke sende han en melding og spørre hvordan han fikk tak i den. Grrr. Å bli fratatt muligheten til å sende private meldinger har skapt flere vansker enn det har løst.
André - gi oss tilbake muligheten til å sende hverandre meldinger!

Kommer selvsagt an på hva du er ute etter, men det er mye spennende å finne hos Arbeidernes Antikvariat: http://arbant.no. Meget brukervennlig butikk og kjapp levering! ;)

Etter å ha stått urørt i bokhyllen min siden den kom ut har jeg i dag lest siste side og kan bedyre at ja, den holder seg utmerket. Skrivekunst går aldri av moten, boken er ved siden av å være et dystert bilde av rusmiljø på 70-tallet en glitrende, humoristisk og velskrevet perle.

Jeg har begynt å lese høyt for en gruppe eldre kvinner som bor i omsorgsbolig (såkalt leseombud). Det er flotte damer, men konsentrasjonen er ikke lenger helt på topp, derved er det best med kortere historier og historier der det ikke er veldig vanskelig å få med seg historien. Det hadde vært flott med en bok med fler historier, der historiene henger sammen men også kan leses enkeltvis og forstås hver for seg.
Har noen av dere tips?

Festlig! Særlig moro hadde jeg av beskrivelsene av personalmøtene på skolen! Kjente meg godt igjen der.

Selvrettferdig mannsportrett

Kyrre Andreassen (f. 1971) debuterte som forfatter med novellesamlingen "Det er her du har venna dine" i 1997. Siden har han kommet ut med tre romaner. "For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges" er hans siste bok. Den kom ut ti år etter den forrige romanen hans, og den ble nominert til Brageprisen og P2-lytternes romanpris høsten 2016.

Jeg hadde ikke hørt om denne forfatteren før høsten 2016. Denne gangen ble jeg nok ekstra nysgjerrig fordi jeg opplever at det er delte meninger om boka, særlig i bokbloggerverdenen. I og med at hovedpersonen oppfattes som rimelig usympatisk, har enkelte problemer med å like boka, slik jeg har forstått det.

Hele boka er skrevet som en slags stream of consciousness, der jeg-personen Krister Larsen snakker uavbrutt fra første til siste side. Vi presenteres for en konstant strøm av tanker og følelser, hvor Krister i større eller mindre grad reflekterer over alt som har vederfart ham i hans voksne liv. Det handler om damer og sex, om kjærlighet og mangel på sådan, om selvrettferdige tanker og ellers refleksjoner om alt mellom himmel og jord. Felles for refleksjonene er vel i bunn og grunn at det er de andre det er noe gærent med, mens han selv går fri - i (selv-)rettferdighetens navn.

Krister er en elektriker som har gått på en smell. Ryggen hans er ødelagt etter flere prolapser, og en ting er sikkert: han kan se langt etter å fortsette i sitt yrke. Han tilys jobb som konsulent i NAV, som norsklærer overfor fremmedkulturelle for å være mer presis, men også der greier han å rote det til. Han beskyldes for å tilby klientene svart arbeid. Han forstår det ikke. Han som bare ønsket å reparere på en skadet selvfølelse ... Og svart arbeid? Kan det være tale om svart arbeid når han ikke engang hadde tenkt å tilby stakkaren lønn overhode? Svart hva da?

Ved noen anledninger i livet har han slått ned andre. Men han er ikke en mann som slår, mener han bestemt. De gangene han har slått, har det vært helt uunngåelig. Han er jo ikke dum heller! Noen ganger handler det om å sette seg i respekt. Ja, da har han slått. Men han er ikke en mann som slår!

Kristers damehistorier er et kapittel for seg selv. Etter at han traff Marianne og valgte å satse på henne, fikk livet en bedre vending ... for en stund. Innerst inne forakter Krister sin mer vellykkede kamerat Ole-Petter, notorisk utro Ole-Petter, samtidig som han beundrer ham og er aldri så lite misunnelig. I alle fall på alle pengene, det fine huset, feriehuset i Frankrike ... Men så er han utro selv også - med Yvonne. Men det er noe ganske annet. Det er jo egentlig Mariannes skyld, hun som har neglisjert ham så lenge på grunn av det nyfødte barnet deres. Han er jo tross alt en mann med visse behov. Og når kona ikke stiller opp, ja, da må hun regne med at han finner det han trenger hos en annen. Men er det så enkelt?

Når vi lytter til den pratesalige Krister, som mener at han er en hel del mer orientert enn alle andre rundt seg og som har meninger om det meste, får vi øye på en litt trist skikkelse. En som gjerne vil være en bedre mann enn han er, men som ikke får det helt til. I stedet for å innse dette, setter han opp et forsvarsverk, der han definerer alle rundt seg ut fra sine egne premisser. Av og til når han inn til noe genuint hos seg selv, som når han beskriver vanskjøtselen av barnet til sin første kjæreste og når han beskriver forelskelsen i Marianne. Han gjør det han kan for å få det fine i livet til å vare, men er for rastløs og utålmodig når det viser seg at hans behov ikke står først i rekken. Behovsutsettelse er nok ikke hans sterkeste side. Han klarer ikke å vente, og i sin streben for å få det han trenger, står han i fare for å radere grunnen under sine egne bein - i tillegg til alle de andre rundt ham.

Det tok litt tid å vende seg til fortellerstilen i boka. I og med at jeg valgte lydbokutgaven, der forfatteren selv leser, fikk jeg også en helt annen leseropplevelse enn om jeg hadde valgt å lese boka selv. Forfatterens egen lesning tilførte boka noe helt ekstraordinært, synes jeg. Han er glitrende som oppleser av sin egen bok!

Krister Larsen er på en måte en "halvstudert røver"; han kan litt om alt, og alt om ingenting, og han bruker ord og uttrykk feil uten å skjønne det selv. Som når han snakker om å havne mellom barken og ilden - ikke mellom barken og veden ... (om jeg husker dette korrekt). Dette gjør at han blir ufrivillig komisk, og nokså ofte også tragikomisk, særlig når han fremstiller seg selv som sentrum av verden, en viktig person som gjør alt som står i hans makt for å gjøre gode gjerninger, men som stadig misforstås. Ekstra tragisk blir det når han blir stående i veien for sønnen og hans behov for hjelp. En sønn med store atferdsproblemer ... Ingen skal komme her eller komme der og krittisere hans sønn!

Vi må jo skjønne at han selvsagt "måtte" slå inn sidevinduet i en bil for å "ta" han som satt bak rattet når han hadde "kødda med ham". Men han er ikke en som slår. For all del! Nei, det er alltid "situasjonsbetinga" de gangene han slår ... For ikke å si "sittuasjonsbetinga" ... Legg til at han er misbruker av Vival, og vi skjønner at han har det ikke greit, den godeste Krister. Det forhindrer imidlertid ikke at han kritiserer alt og alle rundt seg, det være seg folkene på NAV, skolen der sønnen går, kort sagt hele samfunnet.

Blir en roman som kretser rundt en og samme person, der alt som skjer skildres på hans premisser, litt for klaustrofobisk? Ja, litt. Samtidig må jeg berømme forfatteren som likevel har klart å formidle noe annet mellom linjene. For mens vi hører på pratemakeren Krister, der han lirer av seg sine egne betraktninger om alt og alle, og beskriver virkeligheten i nokså enkle termer, ser vi et annet landskap. Det er nokså tydelig mellom linjene. Jo mer intens Krister er i sine selvrettferdige utlegninger, jo mer skjønner vi lesere at virkeligheten der ute er temmelig annerledes enn hva han vil ha det til.

Det er mye undertekst i denne boka, og dette får oss til å tenke selv. Krister er en mann som er i stadig konflikt med de fleste han omgås, en slitsom fyr som mener at han alltid har rett og som tyr til vold der ordene ikke strekker til. En sånn mann som man helst ikke vil kjenne, for å være helt ærlig. Jeg regner med at personlighetstypen som vi blir kjent med i boka står fjernt fra forfatteren selv, og det at han har gått så til de grader inn i sjelslivet til Krister, fordrer dyp psykologisk innsikt. Så kan man selvsagt innvende at Krister er en noe karikert fyr, men likevel ... Det er godt gjort å få frem en så tydelig og sammensatt person, og basere en hel roman på dette. At forfatteren samtidig har klart å få frem noen formildende sider ved Krister, slik at han blir et mer nyansert menneske, er en stor styrke ved boka.

Alt i alt en fin leseropplevelse! Jeg anbefaler spesielt lydboka, der man kan høre forfatteren lese på klingende Drammensdialekt!

Eg måtte sjekke om det er ein serie, men det ser ikkje ut for at det er det. De har vel sett framsida til eller endåtil lest dei presumptivt flotte bøkene om kroppen som har vært populære dei siste par åra, og med rimande og smått humoristiske titlar:

Sjarmen med tarmen
Hjernen er stjernen

og i kveld ser eg at det kjem ei bok til med tittel over same malen

Gleden med skjeden

Det er nesten så ein skulle tru at det var bøker i eit fleirbinds-verk, men sidan bøkene er utgjevne av høvesvis Cappelen, Kagge og Aschehoug forlag gjeng eg ut frå at det ikkje er nokon samanheng utover at tittelane til dei seinaste er inspirert av den første, evt at alle tre har ei felles inspirasjonskjelde.

Men kva blir den neste boka ein får sjå om kroppen, med tilsvarande inspirert tittel?

Nesen er sjefen?
Gallen på pallen?
Pungen er kungen?

Det skal bli moro å sjå.

Det var da svært hvor skråsikker du var på at hva flertallet liker er et kvalitetsstempel på verket, og noe som enhver burde like. For det er det nemlig ikke, verken i litteratur, mat, musikk eller TV-serier. Det er ofte det mest kommerse, mest innholdsløse og det minst orginale som blir bestselgere. Et mer dekkende adjektiv: det mest lettfordøyelige. Eksempler; Grandiosa, Beat for Beat, Hislop. Og Loe. Utfra hvordan du oppfatter "terningkastenes betydning" her på bokelskere så skulle jo Margit Sandemos bøker være kjempelitteratur. Ja langt bedre enn mye av det Knut Hamsun har skrevet.
Jeg synes Doppler er veldig irriterende, og det som er irriterende er at den simpelthen ikke er noe morsom i mine øyne, mens Loe tydeligvis synes han er morsom, på en slik forutsigbar og "søt" måte. Vi har alle forskjellig kulturell smak, men kanskje særlig når det kommer til komikk og humor. Ikke i like stor grad når det gjelder drama eller spenning, men selvsagt der også. Når jeg ikke har gitt "terningkast" til denne boken er det fordi jeg ikke på noen som helst måte fant den verdt å fullføre.

Jeg har endelig begynt på videregående (eller, det begynner å bli en stund siden nå, et halvt år faktisk), og i engelsk ble vi bedt om å lese The Help, en bok som handler om byen Jackson i Mississippi på 60-tallet, altså da the Civil Rights Movement var på sitt høyeste, og diskusjoner rundt likestilling blant fargede og hvite var mer omstridt enn noen sinne. Jeg har lest en bok tidligere som tar utgangspunkt i samme tema, nemlig To Kill a Mockingbird av Harper Lee, som jeg elsket med hele mi corazon (har vært i Cuba, så jeg har fortsatt litt spansk på hjernen.) Uansett, jeg synes 60-tallet er en veldig spennende tidsperiode å lese om, og det er en av grunnene til at jeg likte denne boka såpass godt.

Vanglivis liker jeg ikke særlig godt bøker som man må lese på grunn av skolen, fordi da føles det mer ut som lesker enn noe jeg faktisk har lyst til å gjøre. Lesing er jo en av hobbyene mine, så når jeg plutselig må lese, da blir det ikke like gøy. Men dette skjedde ikke med The Help. Med en gang jeg begynte å lese boka visste jeg at jeg kom til å like den, og jeg synes virkelig det var en fryd å lese. Je hadde jo lest boka uansett om jeg hadde likt den eller ei, men jeg gledet meg faktisk til å sette meg ned å lese, og det sier jo noe om hvor god boka var!

I tillegg til at jeg likte veldig godt problemstillingen som ble diskutert i boka, elsket jeg de ulike karakterene som ble introdusert, spesielt Aibileen og Minny. Alle virket ekte og komplekse, og det var kjempegøy å lese om livene deres, for livene deres var alt annet enn kjedelige. Samtidig kan man veldig lett se at karakterene gjennomgår forandringer ettersom handlingen utvikler seg. Dette viser at karakterene er veldig komplekse og tredimensjonale, og derfor var det såpass interessant å lese om dem. Spesielt Minny. Hun er skikkelig sassy og sta, og hun takler ikke at noen snakker dritt om henne. Hun gjennomgår virkelig en forandring i løpet av boka. Eller, kanskje ikke en forandring, men heller en avdekkelse av hvordan hun virkelig er.

Som sagt, jeg har vært på Cuba, og jeg leste litt av boka der også. Det var utrolig hyggelig, og det gjorde bare boka bedre i mine øyne, fordi hver gang jeg tenker på denne bok nå, som blir jeg mint på hvor gøy jeg hadde det i Cuba. Derfor har jeg veldig lyst til å kjøpe en egen kopi av The Help, slik at jeg kan ha den på hylla mi. The Help er virkelig en ny favoritt, og anbefales på det sterkeste!
Opprinnelig publisert på her, bloggen min!

Kom til å tenke på en bok til, Dronninggambit av Walter Tevis

Som deg er heller jeg ikke spesielt opptatt av at det er et nytt år.
Og fint det du skriver om hvor heldige vi nordmenn er :-) Vi er kanskje ikke altid flinke nok til å løfte blikket og virkelig å sette pris på det …

Konsentrerer meg denne helgen om to bøker:

På e-bok er jeg nettopp kommet i gang med Satantango, den ungarske forfatteren László Krasznahorkais debutroman fra 1985, som kom på norsk nå i januar. Liker den godt, men den bergtar meg foreløpig ikke på samme måte som Krasznahorkais Seiobo There Below fra 2008, som jeg leste i fjor og som er en av de forholdsvis få bøkene på favorittlisten min. Sakser det jeg skrev da, i et innlegg til Lesehelgtråden for 20.–22. mai 2016:

I denne romanen er det et uttall tråder å følge. Språket i den engelske oversettelsen er nydelig, poetisk og presist, og de svært ulike historiene (som formodentlig vil bli vevd sammen etter hvert?) er såpass interessante at lesningen er en fryd. Dette er virkelig en bok jeg har vanskelig for å legge fra meg. Han mottok i 2015 The Man Booker International Prize for den som den første ungarer noensinne.

På øret hører jeg den underfundige romanen Snow White av den amerikanske roman- og novelleforfatteren Donald Barthelme (1931-89). Han er blitt kalt en av de viktigste nyskaperne i moderne skjønnlitteratur, ikke minst gjelder det novellene hans, men jeg tror han er forholdsvis ukjent i Norge. Snow White utkom i 1967, og er den første av forfatterens fire romaner.

Håper å få lest en del de nærmeste dagene, for det er vel snart tid for å starte på neste bok i den dystoptiske lesesirkelen på Bokelskere, som ser ut til å bli Veggen av Marlen Haushofer.

Fortsatt god helg!

"Det var den andre bilisten, en mannlig Saab-sjåfør, som gjorde det hele uhyre vanskelig"

Ove lever!!!

Takk for gode svar godtfolk. Takknemlig for å ha fått flere tips til bøker jeg har lyst å lese.

Jeg har nok vært i samme båt som deg. Lenge har jeg tenkt at biografier ikke er helt "min sjanger", men fikk denne tanken kraftig tilbakevist etter å ha lest Tuula Karjalainens Arbeide og elske om Tove Jansson. Den er rikt illustrert, velskrevet og godt oversatt; og Toves liv og virke er så interessant, særlig om man har et forhold til bøkene om Mummitrollet fra før. Kan ikke anbefale den nok.

Jeg liker veldig godt både biografier og erindringsbøker (memoarer) - så jeg kunne nok gitt deg en laaang liste, men det er kjappere å lenke til "Biografier"-bokhyllen min der jeg har samlet 20 av dem. De fleste av dem har terningkast, og blant dem jeg har gitt en sekser er biografier om Amalie Skram, Eilert Sundt, J.R.R. Tolkien og Inger Hagerup.

Siden du bare nevner biografier, vil jeg gjerne utfordre deg til å reflektere over erindringsbøker/memoarer også - kunne du ha lyst til å lese flere av dem også? Det er klart at de fleste biografer har en distanse til hovedpersonen som gjør at du får en mer "objektiv sannhet" i en biografi enn i en erindringsbok. Men samtidig vil en erindringsbok ha en dimensjon som biografien vil mangle: dette var det hovedpersonen opplevde og tenkte - og dette er det hovedpersonen selv mente var viktig å fortelle.

Jeg har lest denne biografien om Arthur Omre og den overrasket meg positivt. Kan også anbefale Mors og fars historie av Edvard Hoem. Jeg, Phoolan Devi vil helt sikkert gjør inntrykk..

Selv har jeg stående Fernando Morais bok om Paulo Coelho ulest, og burde vel gjort noe med det. Bøkene om Thor Heyerdahl også... De biografiene jeg har likt best er om personer som ikke setter seg selv så mye i sentrum og heller skriver selvbiografisk om sin livsgjerning. Monty Roberts Mannen som lytter til hester var litt spesiell og gjorde godt inntrykk. Herbjørg Wassmo skrev Disse øyeblikk, det er den første jeg har lest av henne og er nå grunn til at jeg skal sjekke ut hennes forfatterskap.
Av den dokumentariske sjangeren kommer jeg ikke til å glemme ei gammel bok av forskeren Per Høst. Den het Hva verden viste meg - fra Ishavet til Jungelen. Vet ikke om den er helt innenfor ramma di, men. ;-)

Det er nytt år og tider for nyttårsforsetter og for min del og reflektere over hvilke typer bøker jeg leser. Er det noen bokelskere her inne som kan anbefale biografier som har gjort inntrykk/satt spor?

Jeg har lest altfor få. Benedicte Ingstad sine bøker og sin far gjorde stort inntrykk på meg og gav meg ny innsikt. Øystein Rakkenes sin bok "Brødre i krig" er også en bok jeg likte veldig godt.