Bokelskere.no

Selv har jeg ikke blitt helt grepet av krigsseilerbøkene hans. Jeg syns den første var altfor lang, og historien fenget meg ikke helt, selv om du får et inntrykk av både det hverdagslige og nervepirrende med disse konvoiene. Har lenge planlagt å begynne på bok nummer to, lest et kapittel eller tre, så mista interessen igjen. Men jeg har nå lovet meg selv å gi skogsmatrosen en ny sjanse. Dette verket var viktig for Michelet, og viktig for krigsseilerne.

Selv leser jeg nå "Brev fra de troende", hvor Michelet blant annet filosoferer en del rundt bakgrunnen for eget livssyn, og også sitt forhold til døden. Den syns jeg er meget interessant.

Jeg gikk noen år på skole i Danmark i det som tilsvarer ungdomsskolen i Norge. Det ble lagt stor vekt på muntlig undervisning og ikke minst på høytlesing i mange av fagene. En av de minneverdige bøkene var Scherfigs Det forsømte forår om en brutal lærer og elevenes mottiltak. Inspirasjonen til denne undervisningsformen var hentet hos Grundtvig.

Og der, på side 96, passande nok i starten av kapitlet om vedstabling, kjem det famøse sitatet frå Thoreau.

Nei, bileta var også borte hjå meg.

Eg driv og puslar med litt ved utom husveggen for tida, og tenkte det passa bra å take fatt på Mytting sin bok. Og sanneleg, på side 23 kjem det ein liten hyllest til Thoreau og Walden. Rett nok ikkje med det sitatet som er gjengitt lenger oppe, men dog.

Ultraromantisk og samtidig svært så samfunnsbevisst. Som Stendhal skriver, fungerer politikk i en roman som et overraskende pistolskudd under en konsert: en ubehagelig lyd, men likevel ikke til å unngå å høre. Den mannlige hovedpersonen, Fabrizio, har egentlig ingen andre ambisjoner i livet enn å bli lykkelig forelsket. Veien til dette enkle målet viser seg likevel svært så kronglete og risikofylt slik at personlige og politiske forbindelser blir avgjørende for skjebnen hans.

Fabrizios viktigste støttespiller er tanten, Gina, som gjennom en serie allianser og ekteskap blir en maktfigur i det italienske fyrstedømmet Parma. Intrigene på slottet til den eneveldige fyrsten, har ikke så mye å gjøre med hvilken politikk som skal føres, som med hvilke ministre, hoffolk og dommere som er inne eller ute. Selv en eneveldig hersker må lene seg på folk - både menn og kvinner - som kan gi ham råd og ta seg av løpende saker. Hoffet i Parma har en forbløffende likhet med med Det hvite huset under president Trump.

Boka kan ellers leses som en kommentar til den politiske utviklingen i Italia etter Napoleons endelige nederlag ved Waterloo - hvor bokas helt kanskje deltok, eller kanskje ikke. Stendhal ser likevel bort fra at det var Napoleons andre keiserinne Eugenie som ble installert som hersker i Parma etter 1815!

Boka ble unektelig i lengste laget for meg. Min engelske utgave er på 390 sider. Underveis er det likefullt mange fine partier, både spennende og komiske og dessuten fine psykologiske studier av et bredt persongalleri.

[Omtalen er basert på en amerikansk utgave utgitt av Heritage Club 1955. Oversettelsen fra fransk til engelsk er antakelig atskillig eldre].

Komiske sider av universitetslivet.

Historien om den russiske emigranten Timofey Pnin er en komisk roman om manglende assimilering, men også en fortelling fra universitetsverdenen. Nabokov slår vittig til mot pompøsiteten og intrigene blant amerikanske akademikere, som i mangt og meget viser seg å være svært like sine britiske og norske kolleger slik vi finner dem hos forfattere som Kinsley Amis i Lucky Jim og Helene Uri i De beste blant oss. Denne korte romanen blir morsommere mot slutten.

En av forfatterens beste bøker. Selv om det tydeligvis skinner igjennom hvilket politisk syn forfatteren har så er dette en roman som tåles og leses igjen med visse tidsrom. Den er på mange måter en evig aktuell bok i kritikk mot nazisme, rasisme og andre udemokratiske tendenser vi må være på vakt ovenfor. Vi blir også introdusert for en utradisjonell politietterforsker som ikke er populær hos sine overordnede. Så kan en lure på om forfatteren er sannspådd. I boken skildres en sprenging av en oktoberbokhandel og brann. Denne boken kom ut i 1976. Året etter sprengte nynasister en oktoberbokhandel i Tromsø, og tidlig på 1980 tallet hadde vi hadelandsdrapene

Gikk greit det..

Jeg kjenner forfatteren og har et signert eksemplar, men har ikke fått lest den enda, da en av mine elever hadde lyst å lese den, så hun fikk den først :) Får i så fall komme tilbake til det.

Her er hva klassekampen skriver:
http://www.klassekampen.no/article/20160521/ARTICLE/160529900

Og Bistandsaktuelt:
https://www.bistandsaktuelt.no/arkiv-anmeldelser/2016/farvel-syria/

Hva med denne?

https://bokelskere.no/bok/farvel-syria-om-eit-folk-paa-flukt/468631/

Forlagsredaktør Dan Andersen i Cappelen Damm sluttet i jobben og ga ut bok for å forklare hvorfor. Jeg synes han har mange gode poenger. Det syntes visst ikke eks-sjefen hans.

Den unge Mark Twain fortel om ein snartur frå barndomsheimen sin i Missouri til Nevada. Han skal bli med storebroren sin som har fått ei stilling i adminsitrasjonen der i 1861, og hadde tenkt seg å bli der ei tre månadars tid. Vel, det tok 6-7 år før han kom heim att, etter mellom anna å ha vært på sølv- og gullgraving i Nevada, innom California ei stund, og i tillegg tatt ein tur til Hawaii, eller «Sandwich Islands» som han skreiv.

Han nøyer seg ikkje med sine eigne opplevingar, men sper på med eit vell av anekdoter og forteljingar han har plukka opp undervegs. I følge wikipedia har han også smurt på ganske tjukt angåande sine eigne opplevingar. Men det gjer ikkje noko, for det er så rasande festlig skrive at eg utan vidare ber over med dette. Forfattaren sin tilnærming til eige sanningsgehalt er for øvrig at han i eit kort forord ber om orsaking for at der er så mykje fakta i boka.

For den som likar eventyr, gode reiseskildringar og ein humoristirk penn, så er dette ei bok å anbefale. Sjølv høyrde eg den som gratis lydbok på Loyalbooks, det tok meg litt tid å venje meg til den litt påtatt slurvete stilen til opplesaren, men etter ein times tid var det heilt greit. God bok, og eg må nok lese meir at Mark Twain framover.

Har nå lest halve boken, og den er i Nesbø-stil. Hva er Nesbø-stil? Jo, den er en gammeldags og urealistisk skildring av politiet, deres arbeid og deres ansatte. Videre er oken befolket med med dumme eller korrupte folk i fengselsvesen og idealister i kommunal tjeneste.....gjesp.

Ettersom Nesbø er såpass fantasiløs, eller kanskje drevet av et eget løp, så kan man som vanlig gjette handlingen i reten av boken på side 30. Dette er den femte boken jeg har fått av Nesbø i julegave gjennom årene, og min mening om hams forfatterskap har tydeligvis ikke slått gjennom hos giverne. Jeg bytter ikke julegaver, og synes jeg må lese den. Min glede over at Harry Hole ikke er med, den ble omgjort ved at Holes bortadopterte bror, Simon Kefas(Simon var Jesus mest betrodde disippel, under navnet Peter. Kefas er en oversettelse av petros, så Simon Kefas er altså Simon Peter...gjesp) , tar Holes plass.
Kefas er selvsagt ikke alkis, men tørrlagt gambler..... ooooh Jesus!

Jeg kan ikke forklare Nesbøs popularitet på noen annen måte enn at folk er blitt mer svenske av seg (svensk=lettlurt). Man skulle kanskje vente at Nesbø etterhvert skulle bli etterrettelig, men siden tøys fungerer, så fortsetter han med det.

Jeg er noen måneder eldre enn Nesbø, og hans beretninger omOslo hører hjemme hos Oslo-losen.
Cuba/Kuba har ikke navnet sitt fra gassklokka som stod der. Anledningen til at Cuba heter Cuba er fordi det i årene 1890-1900 ble gjort en rekke nye byggeprosjekter helt sør i Aker kommune, området som i dag kalles Grünerløkka. Grüners løkke ble raskt utbygd, med smale gater (Aker var en landkommune) og 4 etasjers bygårder, det ble derfor kalt New York. Som så mange andre steder, så var områdets barn sterkt bundet til nabolaget, så da den spansk-amerikanske krig i 1898 ga barn og ungdom som bodde i "New York" (nedre Grünerløkka) en mulighet for å kalle barn som bodde på vestsiden av elva for cubanere, så lot de ikke muligheten gå fra seg.

Det var helt naturlig at området mellom Uelands gate og elva ble hetende Cuba, bare pga denne krigen, som var mye omtalt i norsk presse i 1898.

Videre er ikke skillet mellom Oslo vest og øst elva, det er nemlig Uelands gate, 100 meter vest for elva. Nesbø er ikke Oslo-gutt, og han skriver for det meste tull