Bokelskere.no

Finland har for meg vært en taus mystisk slektning som jeg hadde en anelse om hadde opplevd mye som vedkommende ikke ønsket å fortelle noe om. Nabolandet som har et språk jeg ikke forstår et ord av i motsetning til svensk og dansk. Jeg kan godt huske at jeg lærte om faraoene i Egypt i historietimene på barne- og ungdomsskolen. Jeg kan ikke huske at vi lærte noe om den finske borgerkrigen i 1918.

Det var først da jeg så filmatiseringen av Kjell Westös roman Der vi en gang gikk (2006) og jeg leste hans roman Svik 1938 at jeg forstod det var noe ved Finlands historie som jeg burde lære noe om. Derfor har jeg lest faktaboken til Morten Jentoft Finland 1918 Den finske borgerkrigen og nordmennene som var vitne til den.

Å lese boken til Jentoft er som endelig å ha fått slektningen til å fortelle det vedkommende har opplevd. Jeg har interessert meg for og har lest om og kan mye om engelsk historie. Men historien til nabolandet Finland kunne jeg lite om før jeg har lest boken til Jenstoft. Det er ikke så lite flaut.

Jeg er sjokkert over det jeg har lest om brutale krigen og det som skjedde i Finland etter krigen i 1918. Over bildene som ble tatt av Harald Natvig. En krig der de røde, sosialistene, var i geriljakrig med de hvite, de konservative. Opp mot 37 000 mennesker ble drept under konflikten! Trettisyvtusen! I forordet skriver Morten Jentoft blant annet dette:

«I 1987 skulle jeg lage et program om Finland, som feiret 70 år
som selvstendig nasjon. Jeg dro til Vasa, snakket med forfatteren
Antti Tuuri, og ved en tilfeldighet fikk jeg også høre at det satt en
mann på et gamlehjem som kunne fortelle om 1918, på svensk.
Hvis det ikke hadde vært for Lars Roine, så hadde denne boken
neppe sett dagens lys. Han fortalte meg en historie som jeg aldri
har kunnet slippe. Om hvordan et tilsynelatende velfungerende
land i løpet av måneder gled ut i kaos, krig og til slutt massemord.
Året etter var jeg i Tammerfors på sommerkurs i finsk språk.
Da startet jeg jakten på mer kunnskap, og jeg besøkte det store
minnesmerket på Kalevalakirkegården, ikke langt fra studenthjemmet
jeg bodde på. Jeg fant også bøker med bilder fra en
bykrig vi aldri har sett maken til i Norden, hverken før eller
seinere.
Det tok litt tid før jeg oppdaget at mange av bildene i bøkene
var tatt av en nordmann. Hva gjorde egentlig legen Harald Natvig
i Finland i 1918? På universitetsbiblioteket i Helsingfors kom
jeg for første gang over det store billedverket Fra den finske frihedskrig
1918, som Harald Natvig utga etter at han kom tilbake
fra sitt oppdrag i Finland. Der hadde han vært leder for en av to
norske ambulanser som ble sendt til det borgerkrigsherjede landet.
Hvordan opplevde legene og sykepleierne det som skjedde,
da finnene drepte hverandre for fote denne våren? Jeg visste at
jeg ikke kunne slippe dette temaet. I 2012 ble dette til et TV-program
der jeg fulgte noen av sporene fra det Lars Roine fortalte
meg, og som Harald Natvig hadde dokumentert.»

Etter å ha lest boken har jeg lånt boken til Kjell Westö Der vi en gang gikk, og jeg har kjøpt TV-serien der boken hans er filmatisert for å se den om igjen.

Jeg har vært i Finland noen ganger – sist gang i Åbo. Etter å ha lest boken har jeg fått lyst til å besøke de stedene der det pågikk store kamphandlinger som byen Tammerfors (Tampere) som nesten ble utslettet under krigen i 1918. Uansett; jeg tror ikke boken til Morten Jentoft blir den siste boken jeg leser om finsk historie. Boken jeg har lest er lånt av biblioteket.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Drittsekk, ungdomsopprører eller bare simpelthen helsprø? Den 18-årige helten i denne romanen opptrer som en selvopptatt pest og en plage for sine omgivelser. Arturo Bandini har forlest seg på Nietzsche og andre tyske filosofer, er oppdratt som katolikk, og dessuten selverklært kommunist. Med ambisjoner om å bli forfatter, må han i virkelighetens verden ta til takke med tungt, ufaglært arbeid. Arbeidsforholdene ved fiskerifabrikken skildres med avskrekkende realisme. Handlingen er lagt til California, kort vei fra tittelens Los Angeles. Tidspunkt: Midt i depresjonsåret 1935.

Selv om hovedpersonen irriterer ved sin arroganse, skriver Fante friskt, troverdig og engasjerende. Den norske oversettelsen flyter bra.

Fante hører til blant forfattere, som Joseph Roth, som stadig blir gjenoppdaget. Sant å si ble han første gang oversatt til norsk av Johan Borgen så tidlig som i Gyldendals gule serie 1940.

Europas flyktningekrise kommer ikke til å gå over. Økonomiske, politiske og klimatiske forhold bidrar til at mennesker fra land i Afrika og Asia vil fortsette å søke seg til Europa, helst Norden, også i tida framover. Žižeks ærend er først og fremst å kritisere folk på politikkens venstreside for naive og uavklarte holdninger til masseinnvandringen av, spesielt, muslimer. Ikke det at han har noe til overs for høyrepolitikk heller. Vi må akseptere fortsatt innvandring, men vi kan ikke kaste våre egne synspunkter på ytringsfrihet, religionsfrihet og likestilling over bord. I det hele tatt er det grenser for hvor godt naboskapet og empatien kan være med de fremmede. La oss heller le av forskjellene og akseptere at ingen av oss - heller ikke i Europa - verken forstår oss selv eller andre fullt ut.

Žižeks skrivestil preges noe av innfløkte filosofiske og psyko-analytiske resonnementet. Andre ganger skriver han så krystallklart som man kunne ønske seg. Han har også noen henvisninger til Norge i denne korte boka.

Jeg må også takke for disse innleggene som gjorde meg oppmerksom på Peter May og hans krimbøker fra Ytre Hebridene! Nå har jeg akkurat fullført Svarthuset og skal løpe og kjøpe Lewismannen! Flott skildring av et miljø og landskap som tydeligvis har en egen dragning på flere enn meg, fikst bygget opp og med fine personskildringer.

Daria må arbeide svart fordi et tungt byråkrati ikke vil gi henne personnummer til å jobbe i Sverige. Det er et miljø for svart arbeid i bydelen Daria jobber, og det er vanlig å tjene halvparten av minstelønn. Daria kontakter et fagforbund, og da begynner ting å skje. En tegneserie basert på en sann historie.

Nei, 1960-70-årenes kraft, entusiasme og særegenhet er ingen myte!
En stemningsrapport fra min egen bok Kollektivet Bergsligata 13:

«Paris 1968, streikende arbeidere, demonstrerende studenter. Et mangefasettert opprør mot urettferdighet og overgrep. Et oppkomme av energi. Krav om en mer rettferdig samfunnsorden, kvinners frigjøring, et fritt seksualliv, kamp mot USAs aggresjon og inngripen i Vietnam, Chile og Latin-Amerika.

En forandringens bølge slår inn over skoler og universiteter, teatre, kulturliv og arbeidsplasser. Preger den offentlige debatten. Preger livet til hver enkelt av oss. Skaper en grenseløs entusiasme og vilje til selvoppofrelse. Skjærer ideologiske skillelinjer gjennom ethvert spørsmål. Krever stillingtaken. Valg av side.

Ingenting er umulig. Vi kunne, som Dag Solstads gymnaslærer Pedersen, ha syklet på vannet. «Det var ikke så vanskelig, bare man kaster seg ut i det, og er klar over at det er vann og ikke vei, du kjører på. Det gjelder å utnytte motsigelsen mellom hjul og vann, samt at man for all del må stille seg totalt likegyldig til tyngdekraftens herjinger.»

Hva var vel det å bygge et kollektiv i et slikt perspektiv!»

Boken min handler ikke om 68-opprøret, men om et bofellesskap som er et barn av denne mulighetenes og entusiasmens tid. Et fellesskap som ble etablert i årene 1971-72 og lever i beste velgående den dag i dag.

Innimellom store doser fotball og politikk, har jeg lest gjennom den glimrende romanen Jazz av Toni Morrison: Boka kom ut på 80-tallet og det er andre gangen jeg leser den. Har en klar tanke om å lese alle de andre til Morrison som står i bokhyllene mine - eller befinner seg i en eske, også.

Denne helga begynner jeg på ei ny ei som virker spennende, nemlig boka Slagmark - kort rapport fra underskogen av Geir Olav Jørgensen. Det forekommer meg at den har et visst slektskap med Nord av Merethe Lindstrøm, som jeg leste fram til forrige helg.

Ellers blir det mer fotball, men søndag skal jeg skjære opp og kløyve vinterens hogst. Natt til 1. mai blir det festing med russen - natteravning også kalt, mens selve dagen skal jeg gå i tog for ei kraftverksfri elv gjennom Odda.

Gode dager til dere alle!

Enig ! En eventuell TV- serie vil garantert bli godt mottatt. Ser frem til å lytte meg gjennom de 14 CD- platene, med Duc Mai The som oppleser. Brukte lydbokversjonen også ifm de to første bøkene.

1Q84 er en helt fantastisk trilogi! Har ikke hørt den på lydbok, men slukte den da jeg leste den i fjor. Har så utrolig lyst til at de bøkene skal bli laget sin tv-serie. Tror det kunne blir utrolig stilig

Selv har jeg ikke blitt helt grepet av krigsseilerbøkene hans. Jeg syns den første var altfor lang, og historien fenget meg ikke helt, selv om du får et inntrykk av både det hverdagslige og nervepirrende med disse konvoiene. Har lenge planlagt å begynne på bok nummer to, lest et kapittel eller tre, så mista interessen igjen. Men jeg har nå lovet meg selv å gi skogsmatrosen en ny sjanse. Dette verket var viktig for Michelet, og viktig for krigsseilerne.

Selv leser jeg nå "Brev fra de troende", hvor Michelet blant annet filosoferer en del rundt bakgrunnen for eget livssyn, og også sitt forhold til døden. Den syns jeg er meget interessant.

Jeg gikk noen år på skole i Danmark i det som tilsvarer ungdomsskolen i Norge. Det ble lagt stor vekt på muntlig undervisning og ikke minst på høytlesing i mange av fagene. En av de minneverdige bøkene var Scherfigs Det forsømte forår om en brutal lærer og elevenes mottiltak. Inspirasjonen til denne undervisningsformen var hentet hos Grundtvig.

Og der, på side 96, passande nok i starten av kapitlet om vedstabling, kjem det famøse sitatet frå Thoreau.

Nei, bileta var også borte hjå meg.

Eg driv og puslar med litt ved utom husveggen for tida, og tenkte det passa bra å take fatt på Mytting sin bok. Og sanneleg, på side 23 kjem det ein liten hyllest til Thoreau og Walden. Rett nok ikkje med det sitatet som er gjengitt lenger oppe, men dog.

Ultraromantisk og samtidig svært så samfunnsbevisst. Som Stendhal skriver, fungerer politikk i en roman som et overraskende pistolskudd under en konsert: en ubehagelig lyd, men likevel ikke til å unngå å høre. Den mannlige hovedpersonen, Fabrizio, har egentlig ingen andre ambisjoner i livet enn å bli lykkelig forelsket. Veien til dette enkle målet viser seg likevel svært så kronglete og risikofylt slik at personlige og politiske forbindelser blir avgjørende for skjebnen hans.

Fabrizios viktigste støttespiller er tanten, Gina, som gjennom en serie allianser og ekteskap blir en maktfigur i det italienske fyrstedømmet Parma. Intrigene på slottet til den eneveldige fyrsten, har ikke så mye å gjøre med hvilken politikk som skal føres, som med hvilke ministre, hoffolk og dommere som er inne eller ute. Selv en eneveldig hersker må lene seg på folk - både menn og kvinner - som kan gi ham råd og ta seg av løpende saker. Hoffet i Parma har en forbløffende likhet med med Det hvite huset under president Trump.

Boka kan ellers leses som en kommentar til den politiske utviklingen i Italia etter Napoleons endelige nederlag ved Waterloo - hvor bokas helt kanskje deltok, eller kanskje ikke. Stendhal ser likevel bort fra at det var Napoleons andre keiserinne Eugenie som ble installert som hersker i Parma etter 1815!

Boka ble unektelig i lengste laget for meg. Min engelske utgave er på 390 sider. Underveis er det likefullt mange fine partier, både spennende og komiske og dessuten fine psykologiske studier av et bredt persongalleri.

[Omtalen er basert på en amerikansk utgave utgitt av Heritage Club 1955. Oversettelsen fra fransk til engelsk er antakelig atskillig eldre].

Komiske sider av universitetslivet.

Historien om den russiske emigranten Timofey Pnin er en komisk roman om manglende assimilering, men også en fortelling fra universitetsverdenen. Nabokov slår vittig til mot pompøsiteten og intrigene blant amerikanske akademikere, som i mangt og meget viser seg å være svært like sine britiske og norske kolleger slik vi finner dem hos forfattere som Kinsley Amis i Lucky Jim og Helene Uri i De beste blant oss. Denne korte romanen blir morsommere mot slutten.