Filharmonisk utroskap

Ketil Bjørnstad (f. 1952) har en formidabel produksjon av bøker (hele 41 stk.) og LP´er/CD´er (56 stk.) bak seg, og jeg er en stor beundrer både av hans forfatterskap og hans komponist- og musikerkarriere, skjønt jeg har størst forstand på forfatterskapet hans.

Temaet utroskap er berørt i flere av Ketil Bjørnstads bøker, men det er først i "Ensomheten" at dette er så til de grader rendyrket som tematikk gjennom en hel roman.

Oscar Enger - bassist i Oslo Filharmonien - er notorisk utro, og selv ikke det forhold at han gifter seg med Mildred, en kvinne han elsker, forhindrer ham i å være utro få uker etter bryllupet. Stadig på jakt etter nye erobringer - stadig med kyniske kalkulasjoner i bakhodet hver gang han står overfor en ny kvinne. En jakt som handler om å styre unna dem som kan bli for krevende, og for all del ikke involvere seg i noen som kan finne på å komme på konsertene hans og sånn sett komme ham for tett innpå livet. Kvinner som jobber i servicebransjen er perfekte, vant som de er med å stå til tjeneste - jurister ikke siden de er mer tilbøyelig til å kreve noe mer av ham. Til slutt er han så dristig at han i praksis nesten ber om å bli avslørt av sin kone. Og avslørt blir han! Men mens hans kone tror at utroskapen har hatt et nokså begrenset omfang, vet Oscar at det dreier seg om 30-40-50 ulike kvinner i årenes løp ... Han er blitt en horebukk som ikke er verdt noe mer enn de to plastposene han får med seg ut av deres felles bo, for å sitere forfatteren på noe han uttalte i et intervju i Nitimen tidligere i år. Etter hvert finner Oscar seg en kul leilighet på Tjuvholmen, men dette viser seg å være helt feil for ham. Parallelt følger vi sønnen hans som plutselig bestemmer seg for å hoppe av videregående for å satse på musikken ... Og før Oscar går på autopilot og setter alle kluter inn for å få sønnen "på rett spor", må han gå noen runder med seg selv ...

Susanne Hvasser er fiolinist i samme orkester som Oscar Enger. Også hun har et nokså havarert liv bak seg - som den andre kvinnen, elskerinnen til Holger. Det som var ment å skulle bli en overgang - mens hun ventet på at Holger skulle forlate sin kone - ble etter hvert selve livet for henne. Et kjærlighetsforhold som er dømt til å holdes skjult i år etter år, og som aldri får blomstre fritt, som aldri får frisk luft ... Egentlig holder hun det ikke ut, men så holder hun heller ikke ut tanken på at hun skal miste ham. Ensomheten døyves med katten Misan, substituttet for et annet liv, substituttet for barna hun aldri fikk ...

Oscar og Susanne har det til felles at ingen av dem lever det livet de egentlig ville ha levd. Løgnen har etter hvert blitt en så stor del av dem at de ikke vet hvor den begynner og hvor den slutter. Og midt oppi deres levde liv - i løgnen - vokser det frem en ensomhet ikke bare i forhold til omgivelsene, men også i forhold til dem selv, fordi de aldri kan vise noen hvem de egentlig er. I den konteksten blir selve avsløringen, det som gjør at alt tar en slutt, det de ikke fikk til å gjøre selv, kanskje en stor lettelse og en mulighet til å starte på nytt og leve et sannere liv? Og mens vi følger Oscar og Susanne etter hvert deres brudd - han med sin kone, hun med elskeren - og får innblikk i hatet fra hhv. ekskona og elskerens kone - ligger det i kortene at livet har noe mer i vente for disse to skibbrudne ...

Jeg har lest de aller fleste av Ketil Bjørnstads bøker i løpet av de siste 30 årene, og har sånn sett nokså inngående kjennskap til hans forfatterskap. Jeg har mine helt klare favoritter blant bøkene hans (Alvestad-triologien og Villa Europa - bare for å nevne noen), og opp i denne klubben seiler nå " Ensomheten", som en roman som virkelig berører med sin tidsaktualitet. Få norske forfattere er i stand til å beskrive menns følelsesliv så nyansert som Ketil Bjørnstad.

Det er skrevet et lass av bøker om utroskap, men denne boka er annerledes. Temaet er svært alvorlig og veldig aktuelt for vårt samfunns verdier, der det meste er sentrert rundt individet og dets behov. Like fullt - noen av beskrivelsene - særlig kynismen hos Oscar og noen av kompisene hans som også er like notorisk utro som ham - fremkalte likevel litt humring, kanskje fordi kynismen settes så til de grader på spissen. Her slipper både Oscar og Susanne til med hver sine stemmer - dog uten å være jeg-personer - og det forhold at de omtales i tredjeperson entall gjorde at jeg som leser fikk den nødvendige distansen til dem begge. Dermed unngår forfatteren det selvrettferdige, samtidig som vi slipper å ta stilling til det moralske ved hovedpersonenes handlinger. Forfatteren utforsker utroskapens mange fascetter, og gir aldri svar på de store spørsmålene: er noen rett og slett bare helt uforbedrelig utro eller handler det om at de ikke har møtt den rette?

Noe som alltid krydrer Bjørnstads romaner er alle preferansene til musikken - først og fremst den klassiske musikken. Hans musikerbakgrunn fornekter seg heller ikke her. Opp gjennom årene har jeg endt opp med å skaffe meg det meste av den musikken han skriver om - i tillegg til det han selv har utgitt - men i "Ensomheten" er han stort sett innom klassikere han har omtalt tidligere. Musikk som det i alle fall for meg er enkelt å relatere meg til ...

Oppleserne Øystein Røger og Andrea Bræin Hovig ga stemmer til hhv. Oscar Enger og Susanne Hvasser, og dette fungerte svært godt! Skjønt her ville man aldri hatt problemer med å følge med på hvem det enkelte kapittelet handlet om. Romanen er godt skrevet, tematikken er interessant og persongalleriet er troverdig og nyansert. En av Ketil Bjørnstads beste romaner, synes jeg! Her blir det terningkast fem - et sterkt et!

Naboen har sikringsskapet i oppgangen. Så jeg har vært fristet.
Problemet er at jeg også har sikringsskapet i oppgangen, så om jeg starter en "ta strømmen"-krig, så blir taperen fort pc'ene mine, tror jeg.

Men jeg vurderer fortløpende om det kunne være verdt det allikevel.

Fillern tute. Jeg orker ikke lese mer av Et Siste Ansikt. Det krøp under huden og grep fatt i gamle spøkelser. La boka i veska. Pusta. Tok den opp igjen. Leste litt til. La ned boka. Lukka veska. Stirra ut av vinduet. Sukket. Tok opp boka. Leste. Med halvt lukkede øyne - myseleste om du skjønner. Men jeg orker ikke. La ned boka for nå. Det er ikke tvil om at han skriver godt.

Bokas to personer finner hverandre og seg selv, og deres to historier bygges langsomt opp. Ondskap og hjelpeløshet hånd i hånd.

Dette er rein underhaldningskrim - ei herleg forteljing av "den ville og gale" sorten - langt frå dei realistiske politikrimromanane som krimbok-marknaden er (over)fylt av for tida.

Eg vil hevda at Casanovasyndromet er ei av dei mest underhaldande bøkene eg har lest - nokon gong. Anbefalast alle som har sans for spenning, komiske situasjonar og spekulative brotsverk. Her får lesaren servert bestialske drap og groteske torturmetodar, moderne og utspekulert teknologi, men òg rikeleg med humor, spenning og opplevingar.

Og obs! Øystein Wiik sine bøker bør høyrast - lydbøkene lest av forfattaren sjølv gir ei fantastisk leseoppleving.

Heile omtalen kan lesast på bloggen min.

Et fyrverkeri av en nykommer. Virkelig spennende og godt skrevet. Ser alt fram til nest bok med samme etterforsker team. Forfatteren har virkelig laget et fantastisk grunnlag for fler bøker. Kanskje noe lange dialoger og beskrivelser, men alt i alt, en av de beste norske krimbøkene i år.

Samlet inn på Biblioteknorge-lista av:
Hege Bjørkeli, Spesialbibliotekar barn og unge, Elverum bibliotek

Denne serien er en serie alle fantasy-elskere i tenårene burde få med seg. Kjempespennende, og aldri noen dødpunkt. Passer bra for både gutter og jenter. starter rett på med spenningen, og forsetter til siste slutt. er godt oversatt til norsk. Man får i tillegg masse spennende informasjon om gresk mytologi uten å tenke over det. MÅ LESES!

Åh du herlige William Wisting! Dette er nok en fantastisk krimroman fra Horst Lier, og det er bare så herlig!

Den død mann i et nabohus utløser etterhvert flere hendelser, og forblir ikke bare det ubetydelig dødsfallet til en ensom mann som det i utgangspunktet så ut til å være.

Boka er veldig spennende, og det er ingen dødpunkter. 350 sider er veldig passe for en krimbok. Horst Lier klarer å bygge opp stemningen sakte og sikkert. Hele boka bærer preg av Wistings rolige natur, og det er ikke noe jag og mas. Allikevel er det uhyre spennende og umulig å legge i fra seg!

Wistings datter Line har en stor rolle i denne boka, og også hun er en herlig person som det er godt å bli bedre kjent med. Håper hun kan spille store roller i de neste bøkene også.

Heldigvis har Horst Lier nå sagt opp jobben som politimann, og vier seg til forfatterskapet på heltid. Da går det forhåpentligvis ikke så veldig lang tid før vi kan lese neste bok.

Eg meiner ikkje det er tungt å lese, men at det ikkje er fullt så lett å lese som det å kjøpe ei bok som ser spennende ut. Dette baserer eg på ein observasjon om at det i ulest-haugen i bokhylla lettare hopar seg opp krim-bøker enn andre type bøker. Rett og slett fordi eg lettare blir frista til å kjøpe krim-bøker.

Så ser eg også at eg må prøve å få fram nyansane i det eg meiner litt betre i framtidige rim ....

Nye historier med utspring i Afghanistan

Det begynner å bli atskillige år siden Khaled Hosseini (f. 1965) kom ut med romanen "Tusen strålende soler", en bok jeg for øvrig elsket meget høyt. Den ble riktignok kritisert av mange fordi persongalleriet var for stereotypt, befolket som romanen var med enten utelukkende gode eller utelukkende onde personer. For meg var det imidlertid en fantastisk historie om noen skjebner i et land under full oppløsning grunnet Talibans økende makt.

Etter seks år er omsider en ny roman klar. "Og fjellene ga gjenlyd" handler som de to foregående romanene "Drageløperen" og "Tusen strålende soler" om Afghanistan og det å leve i eksil.

I bokas åpningsscene befinner vi oss på landsbygda i Afghanistan i 1952. Faren til Abdullah og Pari - Saboor - er en fantastisk historieforteller, og barna sitter som to tente lys de gangene faren tar seg tid til dette. Lite aner de da at historien om Baba Ayup som må ofre sin sønn for et monster på mange vis skal komme til å handle om dem selv.

Forholdet mellom Abdullah og Pari er nært og godt. Etter at deres mor døde i barsel da Pari ble født, har faren giftet seg på nytt. Stemoren Parwana elsker imidlertid ikke sine stebarn, og forskjellsbehandlingen mellom dem og hennes egne barn er stor. Det er i realiteten Abdullah som oppdrar og oppfostrer Pari, og man skjønner hvilket enormt tap han opplever den dagen faren selger Pari til et rikt, barnløst par i Kabul. Som Baba Ayup i eventyret håper faren at datteren gjennom å vokse opp i en rik familie skal bli både mer lykkelig og tilfreds enn hun ville ha vært med det usle livet han kan tilby henne.

Pari kommer til et ektepar som ikke elsker hverandre. Vi aner at ekteskapet mer bærer preg av en institusjon enn noe annet. Gjennom Abdullahs steonkel Nabi, mannen som er sjåfør og kokk for ekteparet Wahdati, får vi innblikk i det livet de lever. Et liv som fra utsiden kan synes tomt og uten retning, men som ved nærmere øyesyn handler om to ulykkelige mennesker som under de rådende omstendighetene ikke kan leve ut sine innerste drømmer. Kvinnen Nila er poet av våvede dikt - ektemannen Suleiman har det ikke med å elske kvinner ... Så ender også det hele med at Nila tar med seg adoptivdatteren Pari og flykter til Paris. Mens Nabi tar seg av Suleiman i et Kabul som gjennmgår mange endringer i årene som kommer ...

Vi følger den opprinnelige familien som etter hvert spres over tre kontinenter - hele tiden med utviklingen i Afghanistan som bakteppe. Vestlige verdier kræsjer med afghanske verdier, og all velstand til tross - blir de noe lykkeligere? Og kan de noen gang glemme sine opprinnelige røtter? Pari som vokser opp sammen med kvinnen hun hele livet har trodd er hennes kjødelige mor, en mor som drikker for mye og som tar seg et utall elskere i et land som lovpriser hennes sensuelle dikt ... Og som til slutt tar sitt eget liv og etterlater henne uten noen slekt ... Abdullah som aldri kan glemme sin høyt elskede søster, som han en gang ble skilt fra ... Og en ny oppvoksende generasjon som ikke lar seg berøre av forholdene i sine foreldres fødeland, men som kun er opptatt av elektroniske duppedingser og spill ... Alt det overfladiske som Vesten kan tilby sine innvånere ...

Romanen "Og fjellene ga gjenlyd" er mer ambisiøs og kompleks enn forfatterens to foregående romaner. Like fullt er det et faktum at jeg ikke ble like sterkt berørt av denne historien - ikke slik jeg ble av "Tusen strålende soler" og "Drageløperen". Så kan man selvfølgelig spørre seg om hulking underveis nødvendigvis betyr det samme som sterke litterære kvaliteter ...

Da alle historiene til hovedpersonene ble rullet ut, tok det noen ganger litt for lang tid før jeg helt skjønte hvor forfatteren ville. Etter at alle trådene til slutt ble sammenvevd og jeg skjønte forfatterens mål med historien(e), forsto jeg mer. Og da fikk jeg et helt annet syn på boka, som faktisk er mer krevende enn man først skulle tro. Hosseini er en fabelaktig forteller og han behersker språket til fulle. Og jeg som en periode var noe i tvil om jeg satt med en terningkast fire- eller terningkast fem-bok i hendene, må medgi at her blir det terningkast fem. Kanskje ikke det sterkeste jeg har gitt, men dog. Ved denne vurderingen har jeg lagt stor vekt på bokas språklige kvaliteter og det vell av historier som er vevd sammen til ett hele i denne romanen. Det som imidlertid trekker noe ned, er det jeg opplevde som en slags manglende nerve, noe som skulle ha berørt følelsene mine. Helt til slutt: her har oversetteren gjort en fantastisk jobb!

Man skal ikke tro alt det man leser, men ...

Forfatteren er tidligere fallskjermjeger. Ingen trodde på at han ville klare det, men han hadde viljestyrke og tro nok på seg selv til å oppfylle drømmen. Grunnen? Det er bare å styrke seg opp, mentalt. Å pushe seg selv til det optimale. Det er det hele boka dreier seg om.

Denne leseren er ikke heftig og begeistret over selvhjelps/selvutviklingbøker. Det meste fra den sjangeren virker for meg å være bare humbug, men likevel er det noen få av disse bøkene som gjør meg nysgjerrig. Ikke fordi disse bøkene bokstavelig talt angår meg, men jeg er interessert i psykologi generelt. Jeg elsker å lese psykologiske thrillere, grøss og krim. Fordi det er interessant å vite hvordan mordere og vanlige mennesker (både i fiction - sjangeren og basert på sann historie - sjangeren) å vite hva de tenker og hvorfor de gjør som de gjør i enkelte situasjoner. Men denne boka handler ikke om mordere eller ekstreme situasjoner, men hvordan vi tenker og hvordan vi kan få tankene våre på rett spor. Jeg syns det er et interessant tema. Tankemønster er noe jeg syns er veldig fascinerende, og ja, jeg vet, jeg har interesse for mange sære temaer. Jeg kan ikke noe for det.

Erik Bertrand Larssen er mentaltrener. Han forteller ikke kundene sine hva de skal tenke, og det er heller ikke snakk om overføring av tanker, men her er det snakk om å være fokusert! Målet hans er å provosere folk han jobber med til å finne de beste sidene av seg selv. Hjelpe dem til å finne ut hva de vil endre på angående livssituasjoner de er i. Hva vil jeg endre på, skal jeg nøye meg med å være middelmådig med det jeg jobber med eller skal jeg bli best? Er det noe mer jeg ønsker ut av livet eller er jeg fornøyd med ting som de er nå? Hvis man vil satse på noe nytt eller et meget høyt mål, så legger boka vekt på å være tålmodig. Å nå målene sine, små eller store er noe som ikke skjer over natta, men over i en lengre periode. Jobbe jevnlig mot målet litt etter litt hver dag. Følge gutsen og gi blaffen i hva andre mener om måleneman har bestemt seg for. Det er det som legges vekt på i boka. Det er om å ta de riktige valgene og jobbe videre derfra. Det er det som er hele grunnlaget for å få til en bedre utgave av seg selv.

Bli best med mental trening er ikke en bok jeg ble helt overbegeistret av, men syns den ga gode og ærlige råd underveis om hvordan vi skal være tålmodige, ha guts til å nå det vi drømmer om uten å bry oss om hva andre måtte mene om det, og bare satse alt for å bli best. Det handler om hvor mye vi tåler. Nedturer gjør oss bare sterkere. Alt som trengs er bare å finne mental styrke. Utfordre seg selv. For her er det snakk om å få det meste ut av livet og utnytte tiden best mulig. Ingen vil vel angre for resten av livet på noe de ikke tok sjansen på? Det er ingen tvil om at Erik Bertrand Larssen har god innsikt, og jeg skulle ønske jeg var bare så halvparten så positiv og modig som ham.

Jeg er det dikt

Jeg er det dikt som ingen skrev
Jeg er det alltid brente brev.

Jeg er den ubetrådte sti
og tonen uten melodi.

Jeg er den stumme leppes bønn.
Jeg er en ufødt kvinnes sønn,

en streng som ingen hånd har spent,
et bål som aldri er blitt tent.

Vekk meg! Forløs meg! Løft meg opp
av jord og berg, av ånd og kropp!

Men intet svarer når jeg ber.
Jeg er de ting som aldri skjer.

Fra Jeg gikk meg vill i skogene, 1939

Inger Hagerup

Oisann. Dette var forrykende saker.

Jeg ble nysgjerrig på boken etter å ha lest Asbjørn Slettemarks begeistrede omtale på krimbloggen op-5.no. Han beskrev leseopplevelsen som "skummelt, vakkert, ettertenksomt og spennende til siste setning", og etter å ha vært fanget av historiene om den merkelige familen Barber i et par døgn kan jeg skrive under på at Slettemark hadde rett.

Det var bortimot umulig å legge den fra seg. Kindlen har aldri vært langt unna, og det er en stund siden jeg har blitt like dratt inn i en kriminalroman.

For oss som har barn i tenårene er det nok også ekstra ubehagelig å lese om hvordan familien og omverdenen takler at den 14 år gamle Jacob blir arrestert mistenkt for drapet på en medelev. Landay beskriver dynamikken mellom foreldrene og sønnen på glimrende (dog til tider ubehagelig) vis og dialogen fra rettsalen er gnistrende saker.

Fantastisk innsiktsfull dame med lite begrensninger og forutinntatt holdninger knyttet til egen diagnostikk. Stor oppside i nærmere undersøkelser i grensegangen mellom fagdisipliner. Spennende lesning!

Jeg startet på denne boka for ca 3 timer siden, og hver gang jeg prøver å ta en pause i lesingen, må jeg kapitulere. Boka er velskrevet og underholdende, og den har et handlingsmønster som gjør at man bare må fortsette med neste kapittel for å få med seg den videre utviklingen. Om resten av boka fortsetter like bra som de drøyt 100 sidene jeg har lest hittil, vil den trolig bli den beste jeg har lest hittil i år.

Takk for tips! Ble ferdig med Ove for et par dager siden, og har ikke klart å starte på noe nytt. En mann ved navn Ove var fantastisk!

Dette er en slik roman man ikke ønsker skal ta slutt - men nå har den altså tatt slutt - jeg nøt hver lyttestund av den - det er en slik roman man trenger innimellom alt annet man leser, man får liksom igjen troen på det gode i menneskene...den ga meg faktisk litt av den samme stemningen jeg opplevde med Saman er ein mindre aleine (Anna Gavalda). (Skal jeg terningkaste på den kommer kanskje 6-er opp)

Herlig bok, her svingte det mellom fliring og tårer i øyekroken helt til boka var ferdiglest. Den var en utrolig leseopplevelse, beste jeg bar lest på lenge. Anbefales for alle:-)

Kan ikke få sagt det noe særlig bedre enn dette.
Nydelig! Herlig!
Jeg både gråt og lo om hverandre på slutten.
Alle som ennå ikke har lest den:
Les denne boka!!!

Serieromaner har jeg egentlig ikke noe forhold til og har derfor ikke noe behov at de blir anerkjent som noe annet enn bøker. Forfatterne av de derimot, der har jeg større problemer med å se hvorfor de skal holdes utenfor "det gode selskap". Disse forfatterne har gjerne utgitt flere bøker enn de fleste og som du sier selger de veldig bra, så hvorfor er de ikke gode nok for Den norske forfatterforeningen? Det blir bare snobbete for min del.