Bokelskere.no

Likte denne enda bedre enn Krystallslottet...

Har vært og sett på anbefalingene igjen nå (og noen ganger til i det siste). Må si at anbefalingene er bedre nå enn de første gangene jeg var inne - har vel med statistikk å gjøre ja. Statistikken kan jo ikke tenke selv, så den serverer vel ymse, utifra regneprogrammer.

Noen av anbefalingene er både fine og bra nå. Eller nokså ok. Mens en del andre anbefalinger fremdeles er helt på viddene. Jeg måtte f. eks. le da jeg, ateisten, fikk anbefalt: http://bokelskere.no/bok/kristninga-i-norden-750-1200/2767/. - Har statistikken en personlig beskjed til meg, tro? he-he :-) Men: jeg skal jo ikke utelukke at jeg kan bli klokere av å lese den, he-he.

Anbefalingene hadde fått med seg at jeg verdsetter Richard Yates. Har lest det meste av ham på engelsk. Men når jeg får anbefalt å lese hans bøker på norsk, så stusser jeg litt. Dette var altså anbefalinger basert på favorittbøker og høye terningkast. Og akkurat de bøkene jeg blir anbefalt å lese, på norsk, har jeg gitt høye terningkast, og har som favorittbøker, - vel å merke på engelsk... Ja, ja. Bedre lykke neste gang. Antagelig og forhåpentligvis :-)

Som flere skriver, så er jo den basert på statistikk... jeg har funnet MASSE jeg normalt sett ikke ville funnet pga den, så jeg liker den, selv om det og kommer opp en del jeg hever øyenbrynene til og.

Godt å høre. Jeg tror mange er redde for å prøve noe nytt, særlig kanskje i min alder (66), hvilket jeg syns er utrolig dumt. Selv syns jeg det er spennende å prøve noe nytt, finne ut hva som passer for meg. Selv liker jeg best å lese på lesebrett, min mann leser på I-pad, men jeg blir litt mer sliten i øynene av det. På tur går vi begge med noe på ørene. På denne måten får vi med oss litt flere av alle de gode bøkene som blir skrevet i denne verden. Og så får vi mye mosjon fordi må ut og gå en bok.

Jeg bestiller de fleste av mine bøker på nettet, og betaler derfor regningene i nettbank, og da har man jo mulighet for å holde oversikt. Jeg begynte en gang å summere beløpene, men sluttet før jeg ble ferdig. Fikk meg en skikkelig overraskelse, og har ikke ment å gjøre det igjen. Bøker er min last, og det går noen tusenlapper til bøker hvert år, men himmel og hav hvor jeg koser meg med bøkene mine:)

Hvilken bokhandel synes dere er best. Selv synes jeg norli og spesielt den i en sidegata til Karl Johan (i Oslo). Synes det fordi den er stor, fin og bredt utvalg av bøker.

På forhånd takk!

Jeg har prøvd appen, og bortsett fra litt startproblemer syns jeg appen fungerer veldig godt. Den er rask og responsiv, oversiktlig og visuelt innbydende. Ikke minst syns jeg den er brukervennlig, noe som er alfa omega på slike apper. Har dog ikke prøvd å kjøpe noen bøker via appen ennå, så kan dessverre ikke uttale meg om hvor brukervennlig og problemfri den delen er.

Jeg har et Samsung Tab 2 nettbrett, som jeg leser bøker på. Valget var tilfeldig fordi jeg vant dette nettbrettet, ellers ville jeg nok kjøpt et rent lesebrett. Men jeg synes det funker bra. To av fordelene som jeg ikke en gang hadde tenkt på på forhånd, er at man kan lese på senga uten lampe, og ikke minst at man kan sitte hjemme og søke fram og tilbake i bøker og så ha boka i hånd etter noen tastetrykk og begynne å lese med en gang. Jeg laster ned noen av bøkene også til mobilen (Galaxy 3) til lesing på bussen ol. Jeg bruker en leser som heter Aldiko, og når man justerer opp skriftstørrelsen litt er det ikke noe problem å lese. Det blir litt mye blaing, men det er jo til gjengjeld fort gjort med e-bøker.

Jeg forstår ikke helt hvorfor vi hele tiden må velge. Enten eller blir så snevert. Det er lov å si Ja, takk, begge deler. Sitter aldri og leser e-bok hjemme og både stue og arbeidsrom preges av bøker. Men på en lang reise, du verden så praktisk med e-bok. Kan laste opp slik at man er helt sikker på at det holder i fire uker. Slipper å slepe med seg et bibliotek. Dessuten er de lette å holde på, gode å lese på også i dagslys. Så blir det snakk om hvor man skal lagre, i hylla eller i hodet. Valget er ditt.

Her går det unna; i løpet av noen få dager har man funnet sitt livs kjærlighet, gjort det slutt med denne et par ganger, samt booket tid for par-terapi. Til tross for alt dette usannsynlige vrøvlet MÅ jeg bare lese neste bok...

Riktignok ingen bok, men jeg glemmer aldri den episoden av Seinfeld der de oversatte Make-up-sex med sminkesex.

En sterk, troverdig og godt fortalt historie, som tar deg med tilbake til sørstatene i USA og raseskillet på 40-tallet. For deg som likte Barnepiken.

Bøker jeg har kjøpt til nevøen min, fra han ble født og oppover. Han er nå snart 4 år.

Herlig, fornøyelig, litt trist, og veldig godt fortalt historie om to barndomsvenner som møtes etter 40 år. Boka er bygd opp rundt dette møtet mellom Frank og Henrik, og vi får hele tiden nye innblikk i deres liv gjennom tilbakeblikk og dialog mellom de to. Boka går rolig fremover, det er ikke noe stress her. Samtidig er det ingen dødpunkter, jeg som leser vil lese videre hele tiden.

Hva er det som gjør oss til de vi er? I denne historien får vi noen forklaringer som kan si oss litt om hva som har gjort at Frank og Henrik er blitt de de er, og hvorfor de handler og har handlet slik de har gjort. Veldig godt fortalt, gode setninger, lettlest, spennende. Samtidig fortalt på en slik måte at jeg humrer underveis, jeg ser mennene sitte der og prate, ser de være stille sammen, ser de dele sine bakgrunnshistorier uten at noe blir sagt. Franks kjærlighet til hunden sin er godt beskrevet, samt vanskelige valg som må tas etterhvert.

Kort sagt en god roman som jeg anbefaler på det varmeste til alle elskere av god litteratur, som gir deg litt å tenke på, som gir deg humrende stunder, som gjør at du gleder deg til å ta frem boka igjen.

Vil bare rose dere for bokanbefalingersiden. Har testet den litt og de siste gangene har det enten vært bøker jeg liker, men har glemt å legge til, eller ting jeg har lyst til å lese på den. Kjempebra!

The twelve tribes of Hattie er historien om Hattie og August Shepherds voksenliv fortalt igjennom deres 11 barn og 1 barnebarn. Historiens sentrum er Hattie, en fattig, sint og alltid kjempende afro-amerikansk mor som opplevde The great migration med hva det innebar av håp og skuffelser. The great migration er utvandringen av afro-amerikanere i fra sørstatene til nord i mellom 1910-1970. En 6-7 millioner dro og en stor bondebefolkning ble urban. Det forandret både dem og stedene de kom til.

Hatties vesen avdekkes gradvis igjennom det som nærmest er frittstående fortellinger om hennes barn og altså dette ene barnebarnet som forøvrig med sin historie symboliserer en ukuelig vilje i Hattie og en slags konklusjon eller avslutning på romanen. Åpningskapittelet setter på samme vis tonen for historien, det sitter som en klump i magen og gjør den harde Hattie enklere å forstå. Barnas historie er fortalt i nåtid og med tilbakeblikk noe som gjør at en både ser Hattie som mor, August som far, oppveksten og konsekvensene den har for barna senere i livet.

Hele romanens oppbygging er svært elegant og historiene er knallgodt skrevet. Uten å legge alt for mye i sammenligningen minnet den meg litt om Per Pettersons Jeg nekter. Har antagelig noe med oppveksttematikken å gjøre og en usentimental tone i begge. Noen bokelskere har hatt litt trøbbel med å forstå Pettersons tittel på en ellers glimrende bok. Også jeg har det. The twelve tribes of Hattie kunne lånt Pettersons tittel. For Hattie nekter og hun er så til de grader et jeg! I midten av sin gigantiske familie er hun likevel alltid alene og ensom. Barna har et sammensatt forhold til moren som holdt liv i dem. Samtidig tror jeg det er umulig og ikke få sympati og respekt for Hattie. Hattie er så god fiksjon at du tror hun har levd. Hun er både heltinne og brutal. Kanskje det er fordi hun er så godt skildret at forfatteren i forordet understreker at alle karakterene er fiksjon.

I USA er The twelve tribes of Hattie også blitt tolket som en stor fortelling om en viktig periode i USAs historie. Jeg håper mange bokelskere vil lese denne korte romanen som jeg mener er stor på innhold. Hadde vært gøy å høre hva andre lesere synes om den.

The twelve tribes of Hattie kom jeg over på The New York Times sine boknettsider. Den ble nevnt av anmeldere som en av de beste bøkene i 2012. Den er skrevet av debutanten Mathis og har fått masse oppmerksomhet som utvalgt i Oprah Winfreys bokklubb. Jeg tror The twelve tribes of Hattie har fortjent oppmerksomheten og blir populær også i Norge dersom folk får vite om den.

Jeg skal lese minst 52 bøker i år!

Innsirkling av Carl Frode Tiller - som eg ser mange før meg har nemnd - tok pusten frå meg. Eg vart heilt fengsla. Det er noko av det mest fantastiske eg nokon gong har lese. Språket, flyten og personane - eg kunne kjenne meg igjen i absolutt alle. Det var heilt villt.

Kompani Orheim gjekk ned på berre litt over eit døgn - eg ofra søvnen på nattbussen til Oslo for å lese den, deretter delar av søvnen på Kiel-ferga. Eg kan ikkje setje fingeren på kva det var som fenga meg eingong, og eg veit det framleis ikkje. Men åh, for ei oppleving den boka var.

Andre bøker som gjorde inntrykk var Vikna-saken og Hvem var Henry Rinnan?, begge gamle bøker om Rinnan og hans puslerier i Trøndelag under andre verdskrig. Dei fekk ekstra effekt i og med at eg budde i Grong på det tidspunktet, og slukte absolutt alt som hadde med krigen å gjere (noko eg forsåvidt gjer framleis). Song for Eirabu var òg eit stort høgdepunkt, og eg gler meg til å ta fatt på bok to ein gong til neste år.

Liker du dumme litteraturstudiner som møter mr. "jeg ska fortelle alt jeg skal gjøre med deg før jeg gjør det, nå tar jeg av deg trusa og nå ullsokken"-Christian-"vil vel ikke ha en stygg jente som meg?!!"-Grey? En jente som har selvtillit på nivå som en femtenåring, ååå, en jente som meg! Han? Aldri i livet, selv om han hiver seg etter henne. En forfatter som skriver "hun rødmer" på hver jævla side, og om øynene hans som er så grå og intense som hos en med grå stær, og sex og blod på lakenet tihi slå meg slå meg, nå skal jeg slå deg, nå slår jeg deg og egentlig så har han en trist side og selvfølgelig kan han spille piano for han er den nye Robert Pattinson uten hoggtenner, men med pisk whip! Ikke ble jeg kåt av sexen heller, som er noe av det mest usexy jeg har lest. Denne boka duger i beste fall som en felles referansearena der man kan velge og vrake i latterlige fraser, og en uke etter går jeg fremdeles rundt og spør om folk vil være med meg å se på lekerommet mitt, og så vifter jeg fingeren foran ansiktet "biter meg i underleppa som en skitten liten skolepike" (ærlig talt, finnes det noen som faktisk gjør dette shameonyou!) og sier: og nei, det er ikke xboxen min jeg mener. Jeg rødmer.

Jeg står over de resterende tohundre sidene. Åja, og de to neste bøkene.

Jeg er fryktelig delt når det gjelder denne boka. På den ene siden er det mye forfatteren får til, men på den andre siden har boka flere svakheter jeg ikke klarer å unngå å legge merke til. Jeg sitter igjen med en voldsom ambivalens.

Guro er en voksen kvinne som tilsynelatende har det fint, med god jobb og greier. Under fasaden ligger det allikevel en spiseforstyrrelse, og i følge legen har hun ikke noe annet valg enn å bli frisk om hun har lyst til å leve. Når et jobbtilbud om å være en slags selskapsdame for en eldre dame i Provence i Frankrike dukker opp, velger hun å ignorere legen og flykte dit for å få alt på avstand. Alt hun trenger er litt fred og ro, ikke sant? Njaaaa… Er det så enkelt? Det viser seg at oppholdet skal føre med seg både oppturer og nedturer, og et oppgjør med fortiden som ser ut til å ha mer å si for henne nå enn hun først antar. Etterhvert som tiden går og hun blir kjent med Marie og Dominic, kjekkasen som jobber på vingården, rulles fortiden opp, og sykdommen blir vanskeligere enn noensinne å håndtere. Særlig når hun ikke helt klarer å holde den skjult.

Jeg tror jeg begynner på det positive, jeg. Forfatteren er flink med skildringene av Provence – eller snarere stemningen. Det er rett og slett like behagelig for leseren som jeg innbiller meg at det er for Guro, i de fantastisk flotte omgivelsene og på de hyggelige kafeene og restaurantene. Det er god mat og vin, og en aldeles nydelig vingård. Stemningen rundt hovedpersonen er fabelaktig. Forfatteren har også et godt grep om sykdommen – det vil si at hun fremstår som troverdig med sine skildringer. Jeg hadde kanskje forventet at Guro var litt mer ødelagt enn det hun fremstår som, særlig med tanke på at legen ymter frempå at hun ikke er veldig langt fra å dø. Jeg hadde forventet at situasjoner med mat hadde vært enda vanskeligere, hennes forhold til kroppen hadde vært litt mer anspent, og at overspisingen hadde vært enda mer voldsom. Men jevnt over klarer forfatteren å fortelle om en syk kvinne på en troverdig måte, og hun klarer å utfordre forventningen om at folk med spiseforstyrrelser er tenåringsjenter.

Da hun snudde seg bort fra veien var det som om pusten ble slått ut av henne. Tusenvis på tusenvis av solsikker stod og nikket med de gule hodene sine, som for å ønske henne velkommen. En deilig følelse av ro pakket seg rundt henne. Solsikker var favorittblomstene hennes da hun var liten. De ble så utrolig store.

Men så kommer svakhetene da, som perler på en snor. Den første jeg vil trekke frem er perspektivet. Forfatteren virker å ha vært usikker på hvordan hun vil fortelle historien, så det har endt med en sak litt midt i mellom. Når jeg leser forventer jeg større grad av enten/eller når det gjelder hvem sine tanker vi har innsikt i: enten ser vi alt gjennom en person, eller så ser vi alt gjennom flere. Stryk meg over håret begynner på en måte som foreslår at alt dette skal skje gjennom Guros øyne. Vi er innom flere karakterer som utelukkende betraktes fra Guros perspektiv. Dette foregår i store deler av de første 100 sidene, og det er noe jeg hadde vært helt okay med – men så plutselig får vi innsikt i Dominic og Marie sine tanker. Begge to har blitt introdusert i god tid før vi plutselig får høre hva de tenker og føler; tidligere blir bare de synlige reaksjonene deres beskrevet, med tankene til Guro som supplement. Dette ble et skifte jeg ikke ble komfortabelt med. Isteden for enten/eller ble det både/og, og det fremstod som ustødig. Marie og Dominics perspektiv burde ha blitt introdusert med en gang etter min mening, gjerne uavhengig av om Guro ser dem eller ei.

Språklig er jeg også delt. På den ene siden henger naturligvis forfatterens språk tett sammen med det positive inntrykket jeg får av stemningen. På den annen side har teksten en tendens til å vippe over i de språklige klisjeene, med store og svulstige ord som av og til fører til at det blir for mye av det gode. Jeg synes dessuten at forfatteren har pyntet for mye på kaka, og ikke jobbet nok med røra, for å si det på den måten. På grunnleggende nivå er nemlig ikke språket særlig variert. Nesten alt og alle blunker lurt, lattermildt eller flørtende til hverandre. Jeg sier “alt” fordi det er ikke bare mennesker som blunker til noen – det gjør for eksempel også samvittigheten hennes. Folk blunker da virkelig ikke så mye med mindre de har noe i øyet..? Her kommer et eksempel fra s. 127, av utrolig mange mulige:

-- [...] I dag har alle det så travelt, og jeg kan ikke si noe. Det er nok svigermorvitser ute å går, og jeg vil ikke være en karakter i noen av dem, flirte hun, mens hun blunket lurt til Guro.
-- Kanskje du vil være med å hjelpe litt i dag? Jeg vil at ting skal være bra når herskapet kommer, fleipet hun og blunket dramatisk.

Når nesten alle samtaler innebærer minst et lurt eller flørtende blunk, vitner det for min del om grunnleggende ensidighet. De blir ikke dekket over av de store, vakre ordene (kakepynten om du vil) som dukker opp andre steder. For all del, det er fort gjort for en forfatter å skrive seg inn i gjentagelser, men her ble det merkbart. Andre steder vitner også om at teksten kunne ha blitt hardere vurdert med kritiske øyne, forfatteren har en tendens til å bruke litt for mange ord. Et eksempel på dette er når Dominic setter seg ned for å google bulimi, på side 106:

Han åpnet søkemotoren og skrev “bulimi”. Raskt fant han ut at det ikke bare var en internettside som tok for seg emnet.

Hæ? Den setningen der er overflødig på alle mulig måter. Jeg antar at forfatteren mener det med et touch av ironi og ikke bokstavelig (for det ville vitnet om håpløs kjennskap til internett), men det faller igjennom som en morsomhet også. Bare noen få avsnitt tidligere forteller nemlig Dominic Marie at han har sjekket litt på nettet. Han vet allerede at det finnes mer enn en side om bulimi, for han har alt googlet i følge det som allerede har blitt fortalt. Så hva gjør den setningen der? Den er så overflødig at det nesten gjør litt vondt. Jeg opplevde at det tidvis preget teksten litt – ikke veldig ofte i form av hele setninger, heller i forbindelse med enkeltord.

Fortellingen er ikke særlig overraskende. Det er enkelt og greit å forutse hva som kommer til å skje, men det gjør ikke så veldig mye. Det er et eller annet med stemningen forfatteren klarer å formidle som gjør at forutsigbarheten ikke plaget meg voldsomt. Det var ikke sånn at jeg ikke klarte å legge fra meg boka (for det gjorde jeg rett som det var uten å bli lei meg av den grunn), men så var jeg allikevel glad for å kunne plukke den opp igjen også. Det er liksom – til tross for den tunge, vanskelige tematikken – en hyggelig, lettlest bok. Og da tenker jeg på stemningen.

Da regner jeg med at det er klart hvor delt jeg er. Jeg kan trekke frem ting som jeg synes var veldig gode, og jeg kan trekke frem ting jeg synes var veldig dårlige. Ingen veier opp for noe, en blir ikke slettet av den andre. Det ble en splittet opplevelse – føltes nærmest schizofrent. Dette var ikke en god leseopplevelse med enkelte svakheter, eller en dårlig leseopplevelse med enkelte lyspunkter. Det var begge deler på en gang. Eller ingen av delene om du vil… Det eneste jeg kan konkludere med er at forfatteren er flink til en del, men sliter med en del annet. Har tro på at hun kan få bukt med svakhetene i eventuelle nye bøker.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka av forlaget/forfatteren i bytte mot en ærlig anmeldelse.