Bokelskere.no

Jeg leser en god del, og jeg er stort sett alltid nysgjerrig på handlingen videre i alle bøkene jeg leser, men i Fugletribunalet er jeg mer nysgjerrig enn vanlig, for hva er det egentlig Allis har gjort som har ført til at hun søkte seg til jobben som gartner hos Bagge, og hva er det han skjuler?

Boka er skrevet på nynorsk, og før jeg begynte på denne tenkte jeg at den kunne bli litt tung å lese, men allerde fra begynnelsen hadde jeg rett og slett glemt at den er på nynorsk, for handlingen er mye viktigere.

Allis flytter inn hos Bagge på vårparten, og skal være gartner og hushjelp fram til høsten en gang, fram til kona til Bagge kommer hjem igjen, og Allis spør seg selv opptil flere ganger, om hvor hun er, og om hun i det heletatt eksisterer. Bagge forteller heller ikke stort om hverken kona eller seg selv, og Allis synes at han er så mystisk at hun nesten er litt redd han. Likevel går det ikke lang tid før hun blir interessert i han som langt mer enn bare en arbeidsgiver.

Boka er veldig godt skrevet, jeg føler frykten og undringen hos Allis, og jeg ser for meg huset og hagen uten problemer.

Mot slutten får jeg svar på alt jeg lurte på underveis, og avslutningen er både overraskende og litt ventet, i løpet av hele boka er det jo nesten lagt opp til en slik avslutning, er det ikke? Vil ikke røpe noe, for de som lurer: les boka, den anbefales.

Jeg gir boka terningkast 5

Herved ønskes absolutt alle en fortryllende jul og et rikt godt nytt år.
Ps. Hvis dere ikke er snille mot hverandre kommer ikke julenissen, så det så...

Ønsker deg ei riktig god jul! Det høres ut som en god plan å lese A Christmas Carol for å komme i julestemning.

Jeg har akkurat lest Levi Henriksens nyskrevne jule-novelle Snø vil falle i "Uke-Adressa". Liker godt måten han skriver på om de som ikke er blant de mest vellykkede i samfunnet:
Det er ikke det at jeg ikke har forsøkt å bli noe annet, men jeg har aldri vært flink til å lære meg ting fra ei bok. På faren vår sin tid var det å være selvlært smått en hedersbetegnelse i bygda, nå er det noe som blir brukt om menn som mangler retning på livet sitt. Det eneste stedet man har bruk for folk som meg i dag, er i alle realityshowene som fjernsynskanalene er fulle av, men jeg har alltid ment at virkeligheten gjør seg bedre de aller fleste andre steder enn på TV.
De jobbene jeg har hatt, er slike som gjerne ender opp med å bli sendt ut av landet.

Ellers leste jeg ut Vårofferet av Lars Mytting i formiddag. Skrivestilen og miljøet minner meg litt om Levi Henriksen, og boka var veldig bra!

Og nå må lesinga vike for litt juleforberedelser ;-)

Endeleg, endeleg kom eg heim til mamma og pappa og jul. Det er ikkje det at desember er lang, men her heima er det so mykje lettare å legga av seg dårleg samvit og alt som burde-burde vore gjort, og istadenfor rydda i gamle skuffer, laga julesnop og lesa faktiske bøker att! I haust har det blitt lite av det, hadde det ikkje vore for lydbøker ville leselista mi vore dyster. Heldigvis er det lite anna ein kan gjera på buss og til fots, so eg har lytta iherdig. Men no les eg att!
Eg har med meg litt diverse heim til jul (strengt utvalt, må vita), men den eg byrja på fyrst er Neverwhere av Neil Gaiman. Eg høyrte BBC sitt høyrespel av den før i haust, og berre måtte lesa ho. Og eg stortrivst i selskap med Richard og Door og alle dei mystiske menneska i London Below. På lydbok, når julemusikken tek overhand og eg treng noko anna, har eg The Time-Travelers Wife av Audrey Niffenegger. Eg har berre att omlag ein time, og sparar...

Endelig kommet skikkelig igang med Politi av Jo Nesbø, og skamkoser meg!! Harry Hole er tilbake! :) :) Og så leser jeg bok nr 5 i True Blood, og Anne+Jørgen er sant av Vigdis Hjort(eller, hører datteren min leser den, og det var favotittbok nr 1 da jeg var lita)

Denne helgen leser jeg en bok jeg har lest før,nemlig,Vi sees morgen av Tore Renberg:-) synes det var en spennende og fengende bok:-), ellers håper jeg at det ligger noe spennende leselektyre under juletreet:-),er stort sett ferdig til jul.stresser ikke,tar det som det kommer:-) Jul blir det uansett.
God Jul til alle bokelskere.

Slet litt med begynnelsen og holdt på å gi opp flere ganger. Glad jeg holdt ut. Veldig bra bok!

I dag når jeg strenet inn på bokandelen der jeg bor for og kjøpe en almanakk oppdaget jeg en dame som satt ved et bord ved inngangen. Det var Cecilia Samartin sto det på plakaten over hodet hennes. Det var bare å forandre retning og gå frem til henne. Ettersom alle hennes bøker alt finnes i huset visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre, men fant en kokebok hun skrevet. Den tog jeg og stilte meg opp foran henne.
Hun var da utrolig trivelig, vi fikk ca 5 minutter med småprat og signering sammen. Hun fortalte hun var veldig stolt av akkurat den boken jeg valgt og sa videre hun var kommet til Oslo i dag. Jeg fortalte jeg skulle til Cuba i påsken og lurte på om hun hadde noen tips. Gå inn på smågaten i sentrale Havanna var det tipset jeg fikk. Cubanene elsker å snakke med utlendinger om hvordan livet er i andre lender. Vi avsluttet med å ønske hverandre god jul og et langt liv, tog hverandre i hånd og jeg ble nesten forelsket.
Nok et minne som skal formidles til fremtidige barnebarn.

Jeg har lest èn bok av denne forfatteren før,og det er "Amerikanske Guder" som jeg likte, men syntes den var "rotete"Nå er han ute med ny bok, "Havet i enden av veien" og for en bok....

En voksen mann, som er på vei fra en begravelse, svinger inn på veien som fører til hans barndomshjem. Minnene strømmer på og plutselig er han 7 år igjen...og her starter fantasiene, drømmene, virkelighet og uvirkelighet. Ved enden av veien bor tre gamle damer, eller ...den ene er visstnok 11 år, Lettie Hempstock.Hun, hennes mor og bestemor er tre meget spesielle damer som bringer trygghet og mysterier inn i livet hans.Lettie påstår at dammen ved enden av veien er et hav.Bestemor påstår å huske fra Det store smellet.Og hans far prøver å drepe han`!

Dette er en meget merkelig bok, merkelig, forunderlig og utrolig fengende og fantastisk ! Det er en historie om barndommens vidunderlige nysgjerrighet, livsglede og kjærlighet. Men også om ufattelig svik, magi og om hevn. Da jeg begynte å lese den ble jeg litt forundret og lurte på hva i all verden hilken bok dette var....den var litt forvirrende og ...ja merkelig. MEn ettersom historien fortsetter glir den inn i deg, gjør deg varm og kald, sint og trist, glad og undrende. Det er en utrolig fin bok, magisk, merkelig og fin. Jeg skal lese den en gang til jeg.....nemlig!

Helt nydelig! Klarte ikke å legge fra meg boka når jeg hadde begynt!

Eg har har jamnt over vore godt nøgd med bøkene eg har lese i år, og sjølv om eg har fullført langt mindre bøker enn vanleg, har eg aldri trilla så mange seksarar.

Dei første bøkene eg vil dra frem er Michael Cunninghams the Houers og Arthur Goldens Geisha. Begge romanane har vore filmfavorittar, og bøkene er i alle fall ikkje dårlegare.

To bøker som i mange år har stått ulest i bokhylla, og som eg har hatt store forventningar til er John Irvings En Bønn for Owen Meany og Umberto Ecos Rosens Navn, og sjølv om forventningane berre var blitt høgare med åra, innfridde begge desse bøkene.

Eg leser nesten berre bøker frå Europa og USA, så eit av måla var å utvide horisonten litt. I løpet av året har eg lese det meste av Coetzee, og særleg Vanære fall i smak. Murakamis Elskede Sputnik og Kafka på Stranden var solide vinnarar. Eg hadde mitt første møte med dei søramerikanske forfattarane Borges og Marques der både Labyrinter og Hundre Års Ensomhet vart favorittar.

Av nordiske forfattarar har Frode Gryttens Bikubesong, Peter Høegs Frøken Smillas Fornemmelse for Snø og Tove Janssons Sommerboken gjort inntrykk og verte storfavorittar.

Dystopisk litteratur er ein genre som eg etter kvart har blitt meir og meir glad i. Margaret Atwoods Tjenerinnens Beretning, Anthony Burgess A Clockwork Orange og Kazuo Ishiguros Never Let Me Go er dystopi som ligger nært opp til vårt eige samfunn, noko som forsterkar uromomentet. David Mitchells Cloud Atlas og Philip K. Dicks Do Adroids Dream of Eletric Sheep? har kanskje ikkje den same nærleiken til dagens samfunn, men er like tankjevekkande.

Eg må sjølvsagt ikkje gløyme Neil Gaimans American Gods. Glimrande fantasy, full av mytologisk allusjon, religiøs skepsis og mykje humor.

Eg er svak for grafiske romanseriar og kom meg endeleg til å lese Watchmen, som sjølvsagt fall i smak. Eit par andre som kan nemnast som solide, teikna meisterverk er John Laymans Chew og Brian Vaughans Saga.

Men ein kan jo ikkje berre fokusere på det som er bra, utan tanke på dei store skuffelsane. For meg var Dickens Oliver Twist ein stor skuffelse, eg følar forfattaren spelar i alt for stor grad på sentimentalitet, noko som ikkje fell i smak for ein kynikar. Eg har stor tvil omkring hovudpersonens autentisitet. Ein skulle tru at miljøet ville forme Oliver til noko anna enn den vesle fromme jævelen han er. Ei anna bok eg ynskjer å rakke ned på er Jo Nesbøs Doktor Proktor og det Store Gullrøveriet, dei andre bøkene hans i denne serien har meir eller mindre vore solide barnebøker, denne boka meinar eg feilar på dei fleste områder. Ein sitter igjen med ein litt sur ettersmak i kjeften etter alle dei tørre ordspela.

Hmm... hvis du synes DETTE er spesielt å ta personlig, så skal jeg ikke fortelle deg hva annet jeg tar personlig;-)

Jeg er enig med deg i at jeg gjerne skulle hatt en god avis på nett. Vet du om noen? For selv Aftenposten sier jo at de ikke er bra ennå, og at de "prøver seg frem" mens de tar betalt for det. OG de garanterer at du som leser IKKE slipper reklamen på nettsidene selv om du betaler for abonnementet.

Jeg er selvfølgelig enig med deg i at det er mye drittslenging i diskusjonsforumene. Problemet er at folk slenger dritt enten de er anonyme eller ikke, så det å fjerne de anonyme debattantene betyr bare at mange gode meninger (og endel dritt) forsvinner.
Hvis moderatorene gjorde jobben sin og tok ALLE drittmeldingene (og ikke var fullt så raske til å klippe de innleggene de ikke var enige i eller ikke forsto (eller ikke orket å lese fordi de var for lange))... så kunne vi beholdt de kunnskapsrike anonyme som løfter debatten fremover. (Og for ordens skyld, jeg plasserer ikke meg i den kategorien. Jeg er en sarkastisk diskutant som setter ting på spissen for å se om folk virkelig har tenkt gjennom det de sier.)

Og at Aftenposten forsøker å bortforklare i lange artikler at "ingenting på nettet er gratis om det har kvalitet", noe som implesitt fordrer at kvaliteten på Aftenposten skulle bli noen hundre kroner bedre når de tok betalt for det (og DET ble det ikke. Ennå.), er absolutt ikke det samme som at de har rett. Det er bare et forsøk på å forsvare en dårlig løsning.

Jeg mener, hvis jeg jobbet med markedsføring (og det er noen år siden) i Aftenposten (som altså ikke vil høre på meg), så burde de ha gjort noen enkle, og mye mer effektive grep.
- Innlogging, Greit nok. Logg inn, fortell hvem du er. Enten ved å bruke facebook-kontoen din eller ved å fortelle litt om deg selv når du registrerer deg.
- Gratis, men med annonser. som idag, men annerledes.
- RETTEDE annonser, basert på den profilen du har som bruker. Noe som ville gjort at hver enkelt bruker fikk se "sine" annonser, og ikke annonsene til naboen. DA ville Aftenposten kunnet øke prisene på nettannonsene sine kraftig, og kanskje fortsatt vært gratis. De ville i alle fall kunnet være gratis til de hadde skjønt hva de driver med. (Ikke salg av enkeltartikler, ikke salg av dagspass til dagens artikler... ) Teknologien er der, man nekter bare å bruke den, og forsøker å "fornye seg" ved å trekke frem ideer fra den gang nettet var nytt og man begynte å snakke om å "selge" aviser.

Etter en hektisk pakke- og flytteperiode har jeg faktisk trukket meg tilbake til foreldrene mine for å få den roen jeg trenger. Nå begynner alt å komme på plass så jeg gleder meg til å komme til en leilighet som er ferdig ryddet og vasket, klar for adventstiden. Hva skulle man gjort uten en forståelsesfull samboer og hjelpsomme foreldre :-)

Det er fortsatt lite lesing for min del, men jeg har Om forlatelse av Margaret Skjelbred liggende. Dette er en bok jeg er veldig spent på så forhåpentligvis får jeg lest litt iløpet av hegen.

God helg og god advent!

Jeg har nettopp lest ut Odinsbarn og vil forsøke å skrive om min leseopplevelse og mitt mål er å ikke si for mye om selve handlingen og avsløre for mye om hovedpersonene fordi jeg selv liker godt å ikke vite for mye før jeg leser en bok.
Men altså, opplevelsen å lese Odinsbarn har vært helt nydelig. Selvsagt er det en fordel for boken at den både handler om og beskriver en type univers jeg som historie og fantasytilhenger liker. Det blir jo som en sjokoladeelsker som får en eske konfekt:)

Jeg ble oppriktig glad i hovedpersonene. Språket i boka får det emosjonelle i og mellom karakterene til å flyte inn i meg selv og rive meg med. Jeg merker ikke at jeg blir deltakende og leste flere ganger små partier om igjen rett og slett for å studere hvordan språket som hadde fått meg så umerkelig inn i en sinnstemning var bygd opp. Dermed ble hovedpersonene veldig levende for meg og historien like så. Det gleder meg å tenke på at Norge i Hirka og Rime har fått et knallsterkt og brennhett litterært par! De finnes..de er ekte!! :)

Boken bygger seg også opp fra hovedpersonenes barnlige ungdommelighet til de står mer modne og vokse tilbake ved bokens slutt. De er allerede ved begynnelsen av boka preget av deres innbyrdes skjebner i det samfunnet de lever i. Hirka har feks slitt med sitt utenforskap og levd et alternativt liv sammen med Far, men hun er fremdeles barnlig når man først møter henne. Så spinner historien på seg. Man møter mer av denne verdenen og samfunnet historien utspiller seg i og man treffer flere personer. Dramatikken øker på og nysgjerrigheten på alle hemmelighetene, det underlige, gjør at jeg fanges.

Skulle jeg forsøke å si noe om hvilke andre bøker jeg assosierer Odinsbarn med måtte det bli Det gyldne kompass/trilogien Mørk Materie av Phillip Pullman og Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte og Mio min Mio(og Ronja Røverdatter for den delen). Mange vil kanskje være uenig, men for meg eksisterer en slik assosiasjon. Begrunnelsen min er at både Odinsbarn og Det gyldne kompass tar opp et eksistensielt tema og leker seg med et alternativt perspektiv på noe som jeg fra før av kjenner slik at jeg som leser føler en utvidelse av min egen kreative tenkning rundt saksforhold som er del av min egen virkelige verden. Det er frydefullt.
Hva Astrid Lindgrens titler angår så opplever jeg en viss liket i stemningen gjennom bøkene. Noe lunt selv om det er mye dramatikk. Der er en god form for kjærlighet i disse bøkene og den er ikke så fremmed at jeg ikke selv kan identifisere meg med den og lengte etter den.
Så selv om Odinsbarn ikke er en barnebok som Lindgrens bøker så opplever jeg den som "en Lindgren-bok for voksne". Den gir meg mye av det samme som Lindgrens bøker gav meg som barn. Det er en gave å få oppleve det samme igjen som voksen:)

En siste ting jeg vil nevne som er felles og som gjør Odinsbarn så interessant er det fleruniverselle. Her er rom for mye fantasi for meg som leser ganske enkelt i kraft av bokens introduksjon av flere dimensjoner. Dette er noe jeg personlig liker som ingrediens i fantasyfortellinger; fordi den verden jeg leser om kan jeg forestille meg finnes, der, bak en portal jeg kanskje stadig passerer, her jeg vandrer i min hverdag:)

Jeg har akkurat fullført "Før snøen kommer" og sitter helt svimeslått over en så kjærlighetsfull og poetisk avslutning! Jeg har gitt de andre bøkene terningkast fem, men nå høynet jeg til seks, - det er et kunstverk!
Og nå er jeg klar for "Det synger i lauvet"! :-)

Dette er en slik bok som jeg føler at jeg kommer veldig godt inn i allerede på de første sidene. Og i første kapittel kommer vi inn i en ganske dramatisk situasjon som det ikke egentlig kommer noen forklaring på, det eneste som røpes er at noen nylig har dødd, og at dødsfallet er av det mistenkelige slaget.

Kapitlene er delt inn for hver av de mest sentrale i handlingen; Laura, ektemannen Henry, Henry's bror Jamie og Laura's svigerfar som går under navnet Pappy. I tillegg blir vi kjent med den fargede forpakteren Hap, hans kone Florence og sønnen Ronsel. På den måten blir vi veldig godt kjent med alle disse.

Laura er likevel den vi får vite mest om, hun sliter ute på den fattigslige plantasjen. Hun savner det siviliserte livet i byen Memphis hvor hun vokste opp, hvor resten av familien hennes fortsatt bor, og hun føler seg ensom i ekteskapet med Henry. At svigerfaren oppfører seg som om han hater henne - og stort sett alle andre - gjør det ikke enklere. Svogeren Jamie kommer hjem etter å ha tjenestegjort som pilot under krigen, og han blir den som gjør dagene på plantasjen litt mer levelige for henne, med sitt tilsynelatende gode humør og sjarm.

Florence er hushjelp hos Laura og Henry, og hun venter stadig på at sønnen Ronsel som også har vært ute i krigen skal komme hjem igjen, for hvorfor kom han ikke hjem allerede i 1945 når krigen var over?

Ronsel har tjenestegjort i blant annet England og Tyskland, hvor fargede ble behandlet på lik linje med hvite, og han har dermed problemer med å omstille seg når han kommer tilbake til Mississippi, hvor fargede blir behandlet som om de ikke er verdt noen ting.

Nå når jeg har lest denne boka innser jeg at jeg ikke har tenkt så mye over slaveriet og hvordan Ku Klux Klan har holdt på i Sørstatene og sikkert andre deler av USA også. Og det lille jeg har fått med meg tidligere er fra historietimene på skolen og i forskjellige TV-serier. Så på den måten var denne boken også ganske lærerik.

Jeg likte boka veldig godt, den er godt skrevet, og handlingen har god framdrift. Boka gjorde sterkt inntrykk og når jeg hadde lest den ferdig så skulle jeg ønske at det fantes en oppfølger, for dette er temaer og en tidsepoke som jeg vet jeg kommer til å lese mer om.

Jeg gir boka terningkast 5.

Allerede da jeg leste baksideteksten på denne boka lo jeg godt, her er et par eksempler:

"Søsteren min sa at en fødsel var som å presse ut en treseter. Jeg for min del syns det kjentes mer som en hjørnesalong" - Utslitt, 26 år

"Ingen kan se på min mann at han har fått fem barn" - Sarkastisk, 45 år

Og dermed var standarden for boka satt, for jeg fortsatte å le mens jeg leste den, mannen min lurte faktisk på hva det var jeg leste, så derfor leste jeg opp noen av gullkornene til han også.

Boka er delt inn i kapitler for blant annet Mens magen vokser, og vokser og vokser, Når mor forsøker seg på egne diagnoser, Telefonsamtaler med vordende fedre (og her var det mange morsomme sitater), Fødselen er i gang og Etterveer. I tillegg er det lagt til noen funfacts helt på slutten som tar for seg alt fra navlestreng til myten om storken.

Noen flere godbiter fra boka:

"Mannen min trodde våren var kommet, da jeg sa jeg hadde fått bekkenløsning" - Lattermild og overbærende

"Lungene mine kjennes som tennisballer, jeg får ikke puste. Jeg føler meg innelåst i et svanger-skap!" - Førstegangsgravid, 27 år

Far: - Kona mi har vondt og hun har gått over streken!
Jordmor: - Javel?
Far: - Ja, hun har gått 16 dager over streken!

Far: - Det der må vel syes igjen etterpå, antagelig.
Jordmor: - Må nok det.
Far: - Men ikke HELT, vel?

Boka er på drøyt 100 sider, og fort lest igjennom, for her er det korte avsnitt hele veien. Hvert kapittel åpner med en tekst som helt tydelig er skrevet av Anne B. Ragde, i den velkjente humoristiske, lune tonen hennes.

Jeg har aldri født selv, så jeg kan ikke si jeg kjenner meg igjen i noen av situasjonene, men koste meg med boka likevel, og jeg anbefaler den for alle som ha seg en god latter.

Jeg gir boka terningkast 5.

Nå har jeg også meldt meg på. Mener å huske at det var litt rot og surr med denne kalenderen i fjor, men jeg måtte melde meg på i år også :)

Så vittig at første spørsmålet gjaldt den siste boka eg har lest ferdig.

Dansende uten sko på linje tolv.