Bokelskere.no

Utdrag fra omtale på bloggen min:
En bagatell av ei bok, dette. Drøye hundre sider, små sådanne, med illustrasjoner i sort/hvitt. Så det er fort gjort å pløye igjennom – en drøy time så er det hele over.
Og det gjør i grunnen ikke så mye.
Jeg kunne forsåvidt fråtset i ordkløverier her, om at boka er djevelsk god eller helvetes dårlig, gudbenådet litteratur eller gudsjammerlig kjedelig. Men Erlend Loe har brukt de fleste allerede, i sin velkjente stil, så jeg lar det være.
Den var forøvrig ingen av delene. Noen tørrvittigheter, noen ordspill som treffer, det var omtrent det hele. Hadde egentlig sett fram til litt høyere temperatur der nede …

Koke bjørn. Mikael Niemi
Nord-Hålogaland bispedømmeråd tilbød Julie Schjøth ansettelse som sogneprest i Nordreisa sogn i Nord-Troms prosti i går 23.02.2019 - men hun tar betenkningdtid, for læstendianerne har meldt at de da trolig vil utebli fra preknene. Dette er altså i 2019, så Lars Levi er fortsatt blant oss.

Dette er ei helt spesiell krimbok, hvis handling lagt tilbake til 1852. Her tar forfatteren av Poppmusikk fra Vittula tak i legenden Lars Levi Læstadius på en skikkelig måte, og med stor respekt - for han leser seg skikkelig opp på denne sagnomsuste fyren fra hans hjemtrakter, og finner ut at han nok ikke var så fæl og konservativ som hans tilbedere vil ha han til, selv om han nok var både hard i ord og meninger. Men Levi var noe annet også; han var som proster flest på den tida langt mer belest og utdannet enn de andre. Han hadde i tillegg svært gode talegaver og en lidenskap for planteriket.

Forfatteren er sønn av en politimann, så han kan litt om etterforskningsteori, og bygger opp en fin krim, hvor prosten og hans unge hjelper etterforsker noen drap og utukt som foregår i bygda. Prester er en jo fantastisk fin skikkelse å bruke til hva man vil, når man vil, hvor man vil. De kan fremskives som usikre dilletanter, som har pugget seg til det de kan, og andre diktes til kloke maktsyke herskere med like stor troverdighet. Prester er som poteten, og det var faktisk på denne tida potenten kom til Norden - og det var selvsagt prester involvert.

Vel, boka er utrolig spennende, velskrevet, med god balanse mellom krimgåta og utmalinga av livet og karraktetene rundt sjølvaste Læstadius.

Den må dere få med dere.

Utrolig at en forfatter kan klare å skrive noe jeg oppfatter som så dårlig, og at jeg allikevel leser boka. Dyktig gjort av Lucinda Riley, å lage et plott som trekker i langdrag, men som allikevel engasjerer meg såpass mye at jeg leser bok etter bok. Jeg angrer på at jeg startet, men må få med meg slutten. Nå håper jeg det kun er to bøker igjen, så skal jeg aldri mer lese noe av denne forfatteren.
Jeg gir boka terningkast 2, men kun for plottet, ellers hadde den fått 0.

Siden du spør, - jeg tror vevnaden er i den korte, brede kisten som det ikke dunket i, der vel også de to sammenvokste søstrene ligger.

Jeg har nylig vært i Danmark og sett den helt ferske filmatiseringen av Journal 64. Jeg anbefaler filmen som jeg synes er drivende god. Av alle Jussis bøker om avdelingen Q er det akkurat denne som har sjokkert meg på grunn av fortellingen om kvinneanstalten på Sprogøe, en konsentrasjonsleir der unge "løsaktige" kvinner ble plassert, ble i realiteten fengslet og antagelig ofte også misbrukt. Jeg tar med dette fra Wikipedia: "I 1922 ble Sprogø forpaktet og dannet rammen om et hjem som «De Kellerske Anstalter» drev for kvinner som var umyndiggjort på grunnlag av evneveikhet, men som i virkeligheten ofte bare - ut fra datidens moralbegreper - ble ansett som seksuelt løsaktige av myndighetene. Stifteren Christian Keller, som også opprettet Livø-anstalten for menn, definerte dem i 1919 som «…den klassen av lett åndssvake kvinner, hvis erotikk frembyr en vesentlig fare i det frie samfunn for utbredelse av kjønnssykdommer». Et tvangsophold på hjemmet varte gjennomsnittlig om lag syv år. Der var plass til rundt femti kvinner.
I et leserbrev i Politiken i april 1922 skrev formannen for Den antropologiske komité, Søren Hansen, om nødvendigheten av å opprette anstalten: «...særlig fordi det avkommet de bringer til verden, gjennomgående er av meget ringe kvalitet», og at øy-anstaltens «viktigste oppgave nettopp skal være å forminske den store økonomiske byrden som det åndelig defekte avkommet er for samfunnet, og at den altså i det lange løp skulle lønne seg». Doktor i spesialpedagogikk Birgit Kirkebæk har skrevet Sprogø-jentenes historie, basert på atten journaler. På Sprogø var kvinnene isolert fra resten av samfunnet, og drev Sprogø som landbrukseiendom. Kvinnehjemmet på Sprogø fungerte i knapt førti år, idet den siste kvinnen forlot anstalten 1. april 1961."
Akkurat dette sjokkerte meg dypt da jeg leste boken for flere år siden, den samme reaksjonen hadde jeg på filmen. Dette er nær fortiden.
Filmen er også fantastisk fotografert med vakre bilder av København på en sur og kold årstid. Anbefales!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Det er så sterkt! Hele følelsesregisteret blir aktivert, fra små smil i de få lyse øyeblikkene, via oppgitthet, fortvilelse og medlidenhet til gryende sinne som går over i frådende raseri.
Maria Kjos Fonn makter å få en godt voksen mann til å leve seg fullstendig inn i livet til en liten jentunge, til å kjenne fortvilelsen til en gryende ungdom, til å føle fornedrelsen og håpløsheten på vei mot voksenlivet.
Og, utrolig nok, midt oppi det hele får hun meg til å smile. Ikke fordi det er noe særlig å smile av, men fordi språket har en litterær kvalitet med uventede vendinger og finslepne formuleringer som gjør at jeg nikker beundrende.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Denne fortellingen gikk rett til hjertet på meg og satte seg fast der. Til tross for dypt tragiske hendelser og skjebner i nær familie er det rørende å lese hva forfatteren skriver under bokstaven T.
«T for tilgivelse. T for tilgivelse. T for tilgivelse.»
En medmenneskelig bok som anbefales på det sterkeste!

Rett bak deg er uten tvil den mest spennende boken jeg har lest på lenge. Her finner du hele min omtale. Linken fører til min bokblogg.

Nok en bok med et plot som virker lovende, noe man ikke har lest hundre ganger før. Men allerede tidlig i boken føler jeg at karakterene har "for litt kjøtt på beina", de blir aldri helt levende. Liker at det er korte kapittel og man føler hele tiden en viss fremdrift i boken, men likevel blir det aldri så spennende at jeg sliter med å legge fra meg boken. Slutten synes jeg var helt elendig, og den trakk ned i alle fall to øyne på terningen!

Slukte denne boka helga den kom ut. Hadde venta lenge. Spent på første nynorskboka til Renberg. Det fungerte utmerket. Det var en annerledes bok, en skikkelig spennende pageturner, samtidig som den handler om helt hverdagslige ting og familieliv også. Kan ikke si noe om slutten, for det er viktig å ikke vite. For fra første side lurer vi fælt på hva det er med denne Steinar. Det at den virker som en lett spenningsbok, men samtidig har mye dypere røtter, gjør at den i hvert fall for meg ble skikkelig til ettertanke. Hvor lett det er å la seg rive med i andres forståelse av folk rundt oss, hvor lite vi vet om våre medmennesker, også de aller nærmeste. Har heller ikke noe mot om det kommer flere nynorsktitler fra denne forfatteren.

Denne krever en omstilling i hodet før man begynner å lese;
dette er en novelle, som i England ble gitt ut som en quick-read - altså en novelle i bokform. Forlaget her i Norge har gjort det litt annerledes, og valgte å gi den ut som en roman. Men det funker jo ikke å strekke en kort novelle ut i en stor bok, det å gi den større skrift og legge til bilder gjør jo ikke historien noe lengre.

Når det er sagt er historien søt, men man må altså ikke gå i fellen å tro at man skal lese en hel roman. Hovedpersonen er søt og hyggelig, og hun rekker å gå gjennom en liten indre transformasjon i løpet av boken. En fin time i sofaen med denne i fanget, men en bommert av forlaget å utgi denne i det formatet de har valgt synes jeg.

Starter som en uhyre fornøyelig satire over de ytre perfekte og utseendefikserte på vestkanten. Beveger seg i en mer alvorlig retning - med tidsaktuelle temaer som hva baserer man lykken på, forholdet til barna etter samlivsbrudd, beholde selvrespekt og integritet etter et brudd der det er stor økonomisk ulikhet mellom partene. Perfekt for de som liker Lene Hvals "Dollhouse" i Aftenposten - og mange andre. Boken er mye større enn man først skulle tro.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
"I tillegg får vi utroskap, branner, ulykker, intriger, mere utroskap, korrupsjon, svindel, kjærlighet, biljakt, snøstorm, innbrudd, drap og hevn, bare for å nevne noe. Forresten, nevnte jeg utroskap?
Joda, det lesses på. Tror man etter et kapittel at nå er det nok så kommer det garantert mer, mye mer. Det blir ganske så overlesset etter hvert. Men det funker. Hvis man bare glemmer troverdigheten oppi det hele så funker det. Det er riktig så underholdende, omtrent som Derrick på speed."
Her finner du hele omtalen + mer om bøker på bloggen min Bjørnebok.

Dessverre kjøpte jeg "Uglen", og det angrer jeg veldig på. Suicidale, drikkfeldige og kjederøykende politi, det er blitt gjort før. Bestialiteten fra "Det henger en engel alene i skogen" er vitterlig til stede i "Uglen" også, men like spennende er den langt i fra. Språket er fremdeles dårlig og Øien trenger å lære noen grep om dialoger. Styr unna folkens.

Lars Mytting har skrevet en omfangsrik roman, og spenner opp et stort lerret som favner Norge, Shetland og Frankrike i både fortid og nåtid.
For hovedpersonen, Edvard Hirifjell blir fortiden påtrengende viktig å finne ut av, når hans viktigste holdepunkt i tilværelsen dør. I kraft av bare det å være til bærer Edvard flere familiehemmeligheter på sine unge, spinkle skuldre, ei bør han prøver å sortere i og finne løsningen på når bestefaren går ut av tiden.. Han søker å finne ut av sine foreldres død i en skog i Frankrike for så lenge siden, og hvorfor han selv overlevde og ble funnet noen dager senere. Hvorfor og hvordan kom moren hans til Hirifjell, og hva skjedde egentlig med bestefars bror, Einar? Og hvorfor i all verden husker han så godt en blå kjole?
I den reneste "Frøken Detektiv"-stil tar Mytting oss med på en skattejakt av dimensjoner, både gjennom ulike land, og ikke minst i hovedpersonens mentale landskap. Det er vakkert skrevet, og forfatteren viser oss sine kunnskaper om både gårdsdrift, våpen og ved. Jada, du leste riktig, også i denne boka spiller både valnøttrær og flammebjørk viktige roller. Til tider er også boka spennende, men etter min mening ødelegges litt av spenningen fordi Mytting, i likhet med mange andre dyktige forfattere, faller for fristelsen i å tvære ut sentrale poenger, spor og situasjoner i uendelige beskrivelser som er vakre, men som senker driv og framdrift i historien. Antall sider kunne vært kuttet ned for å få litt mer spenning, men likevel bevart sjelefreden, ettertanken og nytelsen i nydelig utført skrivekunst. Dette er mitt eneste ankepunkt, Lars Mytting, for ellers er boka en fryd å lese, ja den er bokstavelig talt "hel ved". Skriv mer, mann, skriv mer! Terningkast fem får du av meg på en ganske så regnvåt og begredelig novembermorgen.

Etter et helt halvt år levde jeg meg så inn i boka at jeg gikk og lurte på hvordan det gikk lenge etterpå. Nå fikk jeg svaret!
En god bok som fanget oppmerksomhete men som ikke måtte slukes som den forrige.

En solid kriminal-roman av Jørn Lier Horst. Og selvsagt er William Wisting med - og datteren også - kanskje ikke så mye fart og action - noen synes den er kjedelig (?), men det er godt håndverk, og jeg tror jeg vil betegne Horst som min favoritt-forfatter når det gjelder norsk krim. Litt mer i bloggen