Boken fikk meg til å ønske at jeg var interessert i fluefiske, og jeg kjente dragning mot en gapahuk i Nordmarka. Jeg avsluttet med klump i halsen. Tenk på alle historiene vi aldri kommer til å få høre; fra alle de vi ikke spurte.

Agnes Ravatn er god!
Jeg leser alt av henne. Når hun har innlegg I Aftenposten sier vi her i huset at Agnes Ravatn har artikkel!
Jeg leste sju dører. Likte den godt. Litt for opplagt løsning, kanskje.
Og nå til Gjestene:
Jeg jubler litt til alle forviklinger
Alle spørsmål
All usikkerhet
Tilløp til krim
Fin ektemann
Barn, flott.
Plott, bra.
Godt skrevet. Humor og alt.
Også... ut i nesten intet.
Så kan jeg lure litt.. ble forfatteren selv litt lei mot slutten?

Eg må innrømme at alt Agnes Ravatn skriv fell i smak hjå meg og at det kanskje gjer meg litt inhabil. Men eg står for det!
Denne boka er skikkelig god!
(Slutten var eg ikkje heilt fornøyd med og derfor vart det terningkast fem.)

Fantastisk bok! Forfriskende! Trist, rørende, opprørende, morsomt, tankevekkende, alt i en herlig blanding med godt driv! En fest å lese!

Starter ut som en oppvekstroman, der skildringene er litt for omstendelige for min smak, men handlingen likevel fin og spennende nok til at jeg blir fanget av historien. I andre del er det noe som blir for fagteknisk for meg, sider jeg bare vil bli ferdige med for å komme videre i historien. Men jeg leser alt, og ender med å være glad for det, helheten binder boka sammen. Og håper jo på en tredje bok, som tar alt sammen et hakk videre.

Shuggie Bain var ei fin, men fryktelig, bok. Den gir deg innblikk i livet til en fattig familie i Skottland på 80-tallet. Faren er utro og ofte fraværende, mora lider av alkoholisme, eldstesøster er desperat for å kommes seg vekk, han midterste ønsker å dyrke tegnetalentet sitt og han yngste - Shuggie - har mer enn nok med å finne sin plass i verden. Boka er full av fæle scener og situasjoner, men det som gjør at den fungerer så bra er hvor kjærlig alle disse karakterene er skildra. Det er en beskrivelse av elendighet, men ikke elendige mennesker.

Brilliant formulert, ikke mer å si egentlig, bortsett fra at jeg anbefaler lydboken lest av Thorbjørn Harr. Fantastiske skildringer. Ikke en kjedelig side!!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
165 intense sider i et språk så renskrapet, kraftfullt, intenst og vakkert at jeg må stoppe opp flere steder for å lese på nytt. Skrev han virkelig det? Hvordan får han det til? Kan så få ord virkelig ha en sånn enorm styrke i seg?
165 intense sider, til enhver tid inni hodet på denne grinebiteren. Det er trolldom fra Renberg sin side, hvordan han lirker oss inn dit. Hvordan han bygger opp en spenning som blir som en vond stein i magen etter hvert som avsløringene kommer. Hva er det Tollak skal fortelle barna?
En historie meislet inn i grunnfjellet, så sterk at den fremdeles dirrer i kroppen, to døgn etter at jeg la boka forsiktig fra meg.
Mesterlig, Tore Renberg!

Tollak er en mann av få ord. Han er sint, sta, og liker ikke at verden og tiden går framover. I tillegg er han periodedranker, originalen i bygda og full av kjærlighet til kona Ingeborg.
Det er ikkje slik, sa eg, at om eg ikkje seier stort, så er eg ordlaus..
Nå er hans tid kommet, og det er på tide å fortelle. I boka følger vi han mot samtalen han skal ha med ungene før han dør.

Tore Renberg skriver godt, og denne korte boken er både velskrevet, mørk og vakker. Den rommer mye, både sagt og usagt, på noen få sider. Boka kan leses i ett jafs, men les sakte og dvel ved intensiteten og drivet i fortellingen.

Jeg må tenke litt mer på Tollak og Ingeborg før jeg begynner med en ny bok, kjenner jeg. Skulle gjerne hørt Ingeborgs fortelling også, om hvordan det var å være kona til Tollak. Dette er en bok som varer lenge etter den er slutt. Anbefales!

Grei historie og godt skrive, men som oppfølgjar til «Bienes historie» er det ein nedtur. Mens den første var både kunnskapsrik og fengende blir denne noko kjedelig.

Likte denne fortsettelsen på Neshov-sagaen, personene kryper atter en gang raskt under huden og når man sitter igjen med en litt tom følelse ved å forlate dem når boka er slutt har forfatteren igjen lyktes. Jeg kunne gjerne vært foruten en litt for detaljert beskrivelse av en ulykke. Er spent på om virkelig er slutt denne gangen, jeg vil gjerne lese mer!

Boka er omtalt her, så jeg skal ikke gå i detalj, men anbefaler alle å lese denne boka. Kanskje du kan få et nytt syn på ting, bli kvitt noen fordommer. Denne boka kommer til å følge meg lenge. Det er ikke en bok som man bare legger fra seg og glemmer. Den er engasjerende, der er mye å reflektere over og diskutere. Den er samfunnskritisk - den er dyp.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Derfor blir Tante Ulrikkes vei både ei god bok og ei viktig bok. Viktig fordi den gir en stemme til en hel generasjon barn av innvandrere. Og viktig for meg fordi jeg får et godt innblikk i en kultur jeg kjenner alt for lite til, som får meg til å tenke, og gjør at jeg må revurdere et helt sett med oppfatninger.

Tankevekkende oppvekstroman fra Stovner

Zeshan Shakar (f. 1982) er oppvokst på Stovner, i en av blokkene i Tante Ulrikkes vei. Han er utdannet statsviter, og har også økonomiutdannelse fra BI. "Tante Ulrikkes vei" er hans debutbok. Shakar har norskpakistansk bakgrunn.

Vi befinner oss på begynnelsen av 2000-tallet. Lars Bakken er seniorforsker i NOVA. Han er i gang med et forskningsprosjekt der han over en femårsperiode skal kartlegge hverdagen til unge mennesker i Groruddalen. Han begynner med nokså mange respondenter, og i "Tante Ulrikkes vei" følger vi to av disse. Den ene er vellykkede og skoleflinke Mo, som egentlig heter Mohammed, og den andre er Jamal, som befinner seg helt i den andre enden av skalaen. Gjennom dette fortellergrepet får vi innblikk i hvor utrolig forskjellig innvandrerungdom i dette området kan ha det. Forhåpentligvis er dette et grep som kan ta ned en hel del forutinntatte holdninger blant folk i vårt land, både innenfor og utenfor dette miljøet.

Jamal er ikke så flink til å uttrykke seg skriftlig, og han får derfor sende inn lydfiler, mens Mo skriver eposter. Der Mo er velartikulert, er Jamal muntlig i stilen og har en rekke ord og uttrykk som er typisk for "kebabnorsk". Han bøyer ikke verb og substantiv korrekt, og mange av uttrykkene må man vite hva betyr for å forstå innholdet. Faren hans, som var voldelig, stakk av for mange år siden, og moren er psykisk syk. Hun klarer ikke å følge opp sønnene sine. Beskrivelsen av hvordan særlig lillebroren Suli får lide for dette, er hjerteskjærende. Hjerteskjærende er også beskrivelsen av hvordan skolen følger dette opp med stadige pålegg som bare ytterligere forsterker opplevelsen av å være tapere, som aldri har en reell sjanse i det norske samfunnet.

Sulis klær er skitne, han lukter urin, matpakkene hans er fattigslige og han sier absolutt ingenting i skoletimene, understimulert som han er fra hjemmet. Moren orker ikke å følge opp når hun blir innkalt til samtaler på skolen, så Jamal stiller opp i stedet. Han er opptatt av å holde barnevernet på armelengs avstand. Jamal gjør så godt han kan, og slutter på skolen for å begynne å jobbe. På den måten kan han bidra med hardt tiltrengte penger hjemme, og han tar noen dårlig betalte jobber her og der. Etter hvert stiger frustrasjonen over det meste.

Mo er en vellykket norsk-pakistaner som lykkes i skolevesenet. Så flink er han at statsministeren kommer på besøk til skolen hans. Etter videregående studerer han samfunnsøkonomi. Hjemmet hans er preget av en kjærlig oppfølgning fra oppegående foreldre, og alt ligger til rette for et godt og vellykket liv.

En dag møter Mo norske Maria, og de blir kjærester. Vi skjønner at Marias foreldre ikke er overbegeistret for forholdet, men at de aksepterer det med en slags avmålt skepsis. Gjennom skildringen av dette forholdet får forfatteren frem hvordan det er å være annen generasjons innvandrer, som aldri riktig kan komme inn i varmen i det norske samfunnet. Det er alltid et "men", og det er lite som skal til før vi rykker tilbake til "vi" og "dem".

Underveis opplever guttene 11. september, karikaturtegningene i Jyllandposten og æresdrap. Jamal får også pengestøtte fra moskeen for å gå videre på skole, og han oppsøker Mo, som han vet hvem er, for å få leksehjelp. Gjennom disse hendelsene blir vi kjent med hvor ulikt Jamal og Mo forholder seg til de samme hendelsene. Der Jamal er sint (både berettiget og uberettiget), er Mo forsonende og har et verdisyn som er godt gjenkjennelig i det etnisk norske samfunnet. Fortellergrepet får oss til å tenke grundig over hvorfor det er så viktig med nyanserte holdninger til innvandrermiljøer i Norge og andre steder. Variasjonene innad i miljøene er som regel mye større enn ulikhetene mellom nordmenn og innvandrere generelt. Når man vet dette, møter man også enkeltindividene med større grad av genuin nysgjerrighet - i stedet for å skjære alle over en kam på grunn av negative nyhetsoppslag i media.

Jeg anbefaler "Tante Ulrikkes vei" sterkt! Og så håper jeg at det kommer flere bøker fra denne forfatteren! Jeg valgte lydbokutgaven, der Mo, Jamal og seniorforsker Lars har fått tre ulike oppleserstemmer. Det fungerte svært fint! Spesielt en honnør til Tohid Akhtar som hadde den mest krevende oppleserrollen!

Verdig oppfølger, realistisk scenarie om klimakrise og vannmangel og klimaflyktninger, men ikke så intens og fullt så engasjerende som som Bienes historie. Les gjerne mer her

En original og i og for seg god bok, men den ble litt for intellektuell for meg. Jeg fant ikke flyten på et vis, men jeg skjønner jeg er i mindretall som mener det.

Denne, folkens, denne skal dere lese. Jeg fikk den i hendene tett opptil nyttår, hvor jeg skulle lage jålemat til tolv personer. Maten ble bedre enn jeg fortjente ut fra oppmerksomheten jeg viet den. Hodet mitt var nemlig stort sett inni denne boka.

Middelaldrende ekteskap på rutine blir utfordret når ung kvinne får den grånende mannens oppmerksomhet. Dette er et helt klassisk trekantdrama, lagt til Oslo i vår tid. Nina Lykke er et nytt bekjentskap for meg, men jeg kommer til å lese mer av henne. Hun skriver fram disse tre hovedpersonene overbevisende, og i sum tenker de mye av det samme som meg (og deg). Boka er full av slående enlinjere og resonnementer som ligner på mine egne, bare mye bedre fullført og formidlet.

En latere forfatter ville brukt handlingen til å skape komikk på figurenes vegne, for eksempel når tekstmeldingene mellom gamle Jan og unge Hanne pendler mellom håp, desperasjon og trygling. Nina Lykke går ikke for de billige poengene, men fikk meg til å kjenne sympati for både den kyniske lektoren Ingrid, den selvbevisste eksteskapsbryteren Jan og ikke minst 34 år gamle Hanne. Nina Lykke skriver ikke bare ekstremt medrivende, historien tar også overraskende vendinger.

Hvis folk i framtiden vil forstå hvordan ressurssterke middelklassefolk i Norge tenkte (og strevde, vi snakker om i-landsproblemer av første klasse her), må de lese denne. Scenen med Jan hos psykologen er noe av det morsomste og mest presise jeg leste i 2016 og første dag av 2017.

Sterkt anbefalt!

Fantastisk god bok! Knapt, men drivande godt språk, eksellent bruk av metaforar, inntil margen rått og tøft om barnefordeling. Ser ho har fått Brageprisen i kveld, fortent.