Omtale fra forlaget
Spedalskhet er en av de eldste og verste sykdommer som menneskeheten kjenner til. Tidlig på 1800-tallet gikk den blant annet under navnet Lepra borealis, Norvegica. Andre steder i Europa var spedalskhet utryddet for lengst. I Norge herjet sykdommen verre enn noensinne.
På kyststrekningene mellom Stavanger og Tromsø levde folk i angst for å bli rammet. Minst ti tusen mennesker opplevde at marerittet ble virkelighet. Spedalskhet forvandlet dem til skrekkinngytende, dødningaktige skikkelser. De ble makabre skygger av seg selv.
I førti år, mellom 1830 og 1870, fremsto spedalskhet som en av de største truslene mot folkehelsen i Norge. Sykdommen lenket landet fast til en dyster og primitiv fortid - i en periode da myndighetene mer enn noe ønsket å modernisere samfunnet.
Ti tusen skygger er historien om en fryktelig sykdom, om norske myndigheters kamp for å utrydde trusselen, og om mennesker som ble ødelagt på grusomste vis. Det er også fortellingen om en komité som foreslo å kastrere alle menn i visse familier, om uregjerlige spedalske med draget på damene, og om leger som mente at Vestlandet simpelthen var helsefarlig.
Forlag Spartacus
Utgivelsesår 2015
Format Heftet
ISBN13 9788243009677
EAN 9788243009677
Omtalt tid 1800-tallet
Språk Bokmål
Sider 256
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Trodde aldri jeg skulle gi en bok om Norge og de spedalske en sekser. Denne boken er meget godt skrevet, lettlest og med en meget god fortellerstemme. Den har gitt meg en innsikt ikke bare i sykdommen spedalskhet, men i like stor grad levevilkår, klasseskille og forholdene i Norge på 1800 tallet.
Dette var et helt nytt tema for meg. Fascinerende bok som er fengende, lett og medrivende skrevet. Klarer å levendegjøre både typer og tenkemåter fra 1800-tallet. Godøy klarer å få fram små glimt av humor, og det er godt gjort med et så dystert tema. Synes beskrivelsene av hvordan man tenkte om Vestlandet og vestlendinger var aldeles fantastiske. Forbilledlig kort!
Legestandens harde syn på vestlendinger bidrar til å forklare hvorfor kystkultur aldri har stått sentralt i dyrkingen av det norske. Da Norsk folkemuseum og Maihaugen ble etablert for å vise frem norsk kultur, falt det seg naturlig å fylle friluftsområdene med stabbur, ikke naust. De kondisjonerte menneskene som utgjorde publikum, ville ha noe de kunne identifisere seg med. Det ville ha vært absurd å invitere dem inn i omgivelsene som i over hundre år hadde vært stemplet som regelrett sykdomsfremkallende. Ingen nasjonalistisk innstilt nordmann drømte om å ligne på en lutrygget, sløv og gusten fiskerbonde.
I 1826 så både Rikshospitalet og landets første legetidsskrift dagens lys. Begge nyvinningene hjalp på den frynsete selvtilliten mange leger slet med. Etableringen av Rikshospitalet innebar at legestudentene fikk en mer praktisk rettet utdannelse. Det hjalp noe, men fortsatt var legestudiet det minst prestisjefylte faget på universitetet. De fleste artianere foretrakk jus, teologi eller filosofi. Lave søkertall førte til lave opptakskrav. Legestudentenes omdømme som de smarteste av de smarte er faktisk et relativt nytt fenomen. Målt etter artiumskarakterer sorterte de blant de svakeste på universitetet helt frem til den andre verdenskrig.
Som det eneste pasientregister i verden følger Lepraregistret en sykdom fra epidemisk nivå til utryddelse og har derfor fått internasjonal oppmerksomhet. I 2001 ble registret ført opp på UNESCOs liste over verdensminner.
I dag virker flere av teoriene underlige, men de var helt i samsvar med 1800-tallets legevitenskapelige innsikt. Silda og ulven fikk skylden fordi gjeting og fiskerier førte vestlendingene tettere på skadelige naturkrefter.
På Vestlandet hadde flere prester problemer med at tilhørerne bråket under gudstjenestene. Folk var lovpålagt å komme til kirke, men etter at prekenen og kanskje en barnedåp var unnagjort, tapte mange interessen for det presten holdt på med, og begynte å prate i stedet. Usjenert gikk de inn og ut av kirken for å treffe kjente og kanskje dele en flaske på kirkebakken, før de utstøtt travet inn igjen. En ulykkelig pastor ... var så nervøs for menigheten sin at han begynte nesten hver preken med en pissepause eller to.