Det var med glede og entusiasme at jeg rev opp konvolutten som denne boka kom i og slang meg på sofaen klar for å lese hele greia i et jafs. Men så skulle jeg ikke lenger til tittelsiden før en kile av tvil ble kjørt inn i hele leseopplevelsen. Naoki Higashida skrev denne boka da han var 13 år gammel. Boka er bygget opp slik at hvert «kapittel» er et spørsmål som han svarer på. Jeg hadde så lyst til å sluke og tro på boka – tenk så fantastisk: her har en ung autistisk gutt funnet en måte å kommunisere på, og han gjør det på en så fabelaktig vakker måte. Men, la meg illustrere:

Den indre stemmen til en autist, står det på coveret. Så dukker tittelsiden opp, og ordet «omarbeidet» lyser mot meg. Jeg trodde at boka skulle være oversatt fra den japanske utgaven, men det er den altså ikke, om jeg forstår info-siden godt nok. Dette er en oversettelse av en omarbeidet oversettelse av originalen. Jeg klarte ikke å riste av meg tvilen: hvor mye av dette er den indre stemmen til Naoki? Hvor mye er omarbeidet? Jeg har ikke noe behov for å trekke Naokis integritet i tvil. Det er fullt mulig i mitt hode at han har et så reflektert og vakkert syn på livet som det ytres her. Problemet er at jeg ikke kan vite det. Det er en ærlig sak å lure på hvor mye hjelp han har fått i originalen, selv om det i seg selv ikke er mitt problem her. Problemet er at jeg ikke vet hvor langt unna originalen Hvorfor hopper jeg er.

Dette plaget meg. Ville ikke slippe taket. Jeg ville så gjerne stole på den, og jeg føler meg litt ufin som sitter her og tviler. «Alle» hyller den jo, som så vakker. Og den er vakker. Men er den sann? Hvor mye har David Mitchell bidratt med, hvor langt er dette fra «den indre stemmen» til Naoki? Jeg har selvsagt googlet litt. I dette intervjuet forteller Mitchell at den endelige utgaven er tredje gangs omskriving. Først oversatte hans kone den, så overtok han den og skrev den om to ganger, før kona til slutt kontrollerte den. Det er altså en oversettelse av denne tredje omskrivingen jeg sitter med her. Jeg skulle ønske Pantagruel hadde oversatt direkte fra originalen på japansk. Om jeg noen gang får somlet meg til å lære japansk er faktisk denne boka en av de aller første jeg vil lese. Bare for å bli kvitt denne gnagende mistilliten.

Jeg har sett klipp med Naoki (se for eksempel klippet I Write, So I Am Alive). Jeg tviler ikke på at han har mye å by på, og at han er en oppvakt, smart fyr. Bare så det er sagt. Jeg mener bare at kanskje det er verdt å bite seg merke i at boka er oversatt fra en omarbeidet utgave. Jeg aner ikke om Naoki faktisk ytrer seg på den måten det presenteres på i boka, selv om kjernen sikkert er beholdt. Etter litt googling dukket også denne siden opp, som etter det jeg forstår er skrevet av ham. Det høres ikke helt sånn ut i Hvorfor hopper jeg, som er langt mer «blomstrende» og full av retoriske virkemidler. Det er en vakker, rørende bok, ingen tvil om det. Naoki fremstår som et menneske fullt av empati, som er oppriktig lei seg for alt stresset og alle problemene han påfører de rundt seg. Han forsøker etter beste evne å forklare, men innrømmer her og der at han ikke vet hvorfor ting er som de er.

Forhåpentligvis er skepsisen min feilplassert. Jeg håper virkelig det, og håper ordene stammer fra Naokis indre stemme slik coveret påstår. Mitchell er selv følelsesmessig involvert i saken, siden han selv har et barn med autisme. Har dette betydd noe? Jeg har sett i ettertid at det ikke bare er jeg som nærer en viss skepsis. Min ble født da jeg så ordet «omarbeidet». Men jeg anbefaler den videre, les den selv og se hva du tenker om saken. Slike bøker er svært verdifulle. Forhåpentligvis kan jeg lese originalen selv en dag.

Denne teksten ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka av forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.

For meg som helsearbeider, og medmenneske, er dette en helt uunnværlig bok. Den gir et helt nytt, og bedre bilde av verden sett med en autistisk gutts øyne. At denne boken er skrevet av en 13 åring er utrolig..smart og veldig reflektert. Jeg sitter igjen med et helt forandret syn på mennesker med autisme, og en stor respekt og beundring for disse menneskene som kjemper en hard kamp for å finne seg til rette i verden.

Om autismens hemmeligheter

De fleste har vel på et eller annet vis et forhold til autisme, men aner kanskje bare vagt hva det egentlig handler om. Noe litteratur finnes på dette området, men det er ikke ofte den autistiske selv står bak en bokutgivelse som i dette tilfellet. Som regel handler det om en mildere form for autisme, nemlig Aspergers, slik bl.a. Halfdan W. Freihow har skrevet om i "Kjære Gabriel" og slik Mark Haddon har skrevet om i "Den merkelige hendelsen med hunden den natten", eller for den saks skyld i filmer som "My Name is Khan" og "Laksefiske i Jemen". I bøkenes verden vakkert og noe ubehjelpelig skildret - i filmens verden fremstilt som noe vi kan le av ...

I bokas forord forteller David Mitchell om Naoki Higashidas bok (f. 1992) "Hvorfor hopper jeg". Forestill deg at du ikke kan snakke, at redaktøren som sørger for å sortere alle sanseinntrykkene som hele tiden strømmer på har sagt opp og at det hele tiden kommer en "styrtsjø av ideer, impulser og tanker" som ustanselig velter over deg. Det er som å være i et lukket rom med tyve radioer, som alle prøver å overdøve hverandre, og disse radioene kan ikke skrus av. Sanseinntrykkene strømmer på - "uten kvalitetsfilter og i overveldende mengder". Alt oppleves like sterkt, og hodet kjennes som om det er innestengt i en motorsykkelhjelm som er tre størrelser for liten. Tidsbegrepet er opphørt å eksistere, og dermed klarer du ikke å skille mellom det som skjedde for en time siden og det som skjedde for ett minutt siden. "Men de som er født med autisme må leve i denne uredigerte, ufiltrerte og skremmende virkeligheten hver eneste dag."

Forfatteren David Mitchell har selv et autistisk barn, og da han og kona (som er japansk) kom over Naoki Higashidas bok, som den gangen kun forelå på japansk, var det som om en ny verden åpnet seg for dem. Heldigvis er det slutt på at såkalte "kalde mødre" får skylden for at deres barn er autister, men det betyr ikke at alle bekymringer kan legges vekk. Gjennom Naokis bok sluttet imidlertid Mitchell å synes synd på seg selv fordi han var så uheldig å ha fått et autistisk barn. Det var jo barnet - ikke han selv - som hadde det vanskelig.

Naokis historie åpnet opp øynene for hva som finnes av ressurser i et autistisk barn. Ja, de følte det som en "himmelsk åpenbaring" - rett og slett fordi Naokis ord fortalte dem hva som foregikk i deres egen sønns hode. Historien er dessuten et bevis for "at det finnes en person innestengt i den tilsynelatende hjelpeløse, autistiske kroppen som er like nysgjerrig, finstemt og kompleks som deg og meg og alle andre mennesker". Historien fjernet dessuten myten om at mennesker med autisme er "antisosiale einstøinger som mangler empati". Det fikk ham og hans kone til å strekke seg enda lenger, være enda mer tålmodig, være enda mer lyttende til sitt barns uttrykk.

"Hvorfor jeg hopper" skrev Naoki da han var 13 år, og det med en autisme så alvorlig ar verbal kommunikasjon er nesten umulig. En ambisiøs lærer og hans egen standhaftighet har gjort at han lærte å stave ord ved hjelp av en alfabettabell, hvor han peker på de grunnleggende førti japanske hiragana-tegnene for å forme ord.

Mitchells begeistring for boka førte til at den omsider ble oversatt til engelsk, og siden har den vært en bestselger i mange land. Nærmere sannheten om autismens virkelige ansikt kommer man antakelig ikke, skjønt det er viktig å være klar over at autisme kan arte seg på svært mange forskjellige måter.

Gjennom 58 nokså lettfattelige kapitler forteller Naoki om hvordan det er å være autist. Det er helt, helt umulig å forbli uberørt av hans beskrivelser av hvordan dette er ... Aller sterkest var det faktisk å lese om hvilke refleksjoner og sammenligninger Naoki drar mellom seg selv og omverdenen, og hvor tydelig det kommer frem at hans autisme ikke forhindrer ham i å lese omgivelsene på en oppsiktsvekkende klar og empatisk måte.

"Hvis en person uten autisme opplever vanskeligheter, kan han eller hun snakke med noen om det, eller skape oppstyr rundt det. Men i vårt tilfelle er det ikke et valg - vi kan aldri gjøre oss forstått. Selv ikke når vi er midt i et panikkanfall, forstår folk hva det er som skjer, eller så ber de oss bare om å slutte å gråte. Jeg tror desperasjonen vi føler, ikke har noe sted å gjøre av seg, og fyller opp hele kroppen vår og gjør sansene våre mer og mer forvirret." (side 106)

"For folk med autisme er livet en kamp i seg selv." (side 178)

Her får vi høre om hva som gjør at du ikke kan forvente at en autist ser deg rett inn i øynene når dere kommuniserer, hva som skjer når ord gjentas eller den som er autist ikke hører etter, men bare fortsetter å repetere atferd han eller hun har fått beskjed om å slutte med. Et element av tvangsatferd forklarer en hel del, mens forsterkede sanseinntrykk forklarer mye annet.

"Hvorfor hopper jeg" er en tankevekkende og lærerik bok, som burde være pensum i alle yrker som handler om barn. Her avmytifiseres det meste vi trodde at vi kunne om autisme, og det på en så nydelig måte at jeg har et brennende ønske om at boka må bli lest av riktig mange! Jeg siterer den unge forfatterens etterord i sin helhet:

"Hva skal det bli av meg hvis autismen min aldri kan kureres? Da jeg var liten, var det noe jeg alltid bekymret meg over. Jeg var redd for at jeg så lenge jeg var autistisk, aldri ville kunne leve som et virkelig menneske. Det var så mange ting jeg ikke kunne gjøre slik som alle andre, og tanken på å måtte be om unnskyldning dag ut og dag inn tømte meg for alt håp.

Jeg håper at du, ved å lese mine forklaringer om autisme og dens mysterier, kan få en forståelse av at alle barrierene som oppstår, ikke skyldes at vi er selvsentrert eller egoistiske. Hvis dere kan innse denne sannheten om oss, gir det oss alle et glimt av håp. Uansett hvor hardt livet med autisme er, uansett hvor trist det kan være, kan vi holde ut så lenge det er håp.

Og når håpets lys skinner på hele denne verden, da vil vår fremtid være forbundet med din fremtid. Det er det jeg ønsker, mer enn noe annet." (side 227)

Helt, helt til slutt: Da jeg skulle oppsummere faktum om bokutgivelsen, stusset jeg litt over at det står oppgitt at "The Reason I Jump" er bokas originaltittel ... Men er ikke boka japansk, da? Det får meg i likhet med bloggeren Bok-Karete til å lure på hvor mye av originalteksten som egentlig er Naokis, og hvor mye som er lagt til i den engelske oversettelsen ... Dette kombinert med all reklamen for Mitchells egne bøker - ikke Naokis - bakerst i boka, forsterket et inntrykk, som bidro til å dempe noe av min begeistring når det kom til stykket. Uansett - jeg håper ikke dette kommer i veien for andres ønske om å lese boka - men her kunne forlaget godt ha forklart litt nærmere om bakgrunnen for bokas tilblivelse. Spesielt interesserte kan lese mer om oversettelsesprosessen her.

Ei tankevekkande bok som formidlar tankane til ein autistisk ung gut. Det er ikkje enkelt å setje seg inn i korleis det er å ha autisme, så det at Higashida har greidd å forklare dette såpass tydeleg vil nok gi aha-opplevingar for mange.

Som fleire er inne på i andre bokomtaler så lurer eg sjølvsagt på i kor mykje av teksta som er guten sine eigne tankar, og kor mykje som er redigert, lagt til eller trukke frå, av dei rundt han. Men eg vel å lite på at essensen av teksta er i samsvar med det guten vil fortelje.

Boka er ekstremt lettlest. Higashida sine tankar er stort sett formidla kort og konsist. Men forlaget har gjort den ekstra lettlest ved i tillegg å nytte voksne bokstavar, godt med luft mellom linjene, romslege margar på alle sider og mange innskotne blanke sider. Dette får meg til å lure; prøver forlaget å blåse opp omfanget av innhaldet? Kva skulle det i såfall vere godt for?

Det var interessant å lese om korleis guten oppfattar verda rundt seg, og tankane han har om sin eigen tilstand. Eg har forstått at det er eit stort spekter i typer og grad av autisme, og då gjeng eg ut frå at det også er eit minst like stort spekter av korleis den enkelte autisten opplever det. Derfor bør ein sikkert vere varsam med å generalisere ut frå Higashida sine skildringar, men like fullt vil eg tru at boka kan vere til hjelp i å forstå autistar.

Interessant og lærerikt, men den krøp ikke under huden på meg, sånn som flere andre bøker om emnet har gjort

Noen av oss har en forkjærlighet for asiatiske bøker, og her er noen favoritter

Synes det var veldig greit å lage liste over bøker etterhvert som jeg leste dem i fjor, så tenkte å gjøre det samme i år. :)

Bøkene jeg har lest i 2014. Forhåpentligvis mange gode!

Bøker jeg har lest i 2014