Det finnes veldig mange sterke, flotte og ressurssterke somaliske kvinner i Norge som gjerne vil delta i det norske samfunnet, men mange av dem sliter fordi presset om ikke å integreres, ikke jobbe, ikke gå på skole, ikke ha norske venninner, er stort. Det er mange som prøver å kjempe mot presset fra sitt miljø, som prøver å endre kulturen; mye av det som begrenser, som stenger kvinnene inne, handler om en foreldet tradisjon, som vektlegger at kvinnen skal holde seg hjemme, lage mat og gjøre husarbeid. Kvinnen er skapt for å tilfredsstille mannen, sier denne eldgamle tradisjonen.

Hatet til Vesten står sterkt hos oss. Hatet er så sterkt at det også kan føre til terror. Nå, mens jeg sitter og skriver disse linjene, viser tv-nyhetene en sak om at somaliere i Oslo er arrestert som terrormistenkte. Personlig er jeg ikke overrasket. På Grønland i Oslo kan alt skje, og kanskje er dette bare begynnelsen på et mareritt.
Det er så mange spørsmål - men jeg finner aldri svaret:
Hvorfor hater vi Vesten så mye? Hvorfor er vi så fiendtlige når noen prøver å hjelpe oss? Hvorfor er vi her i landet når hatet mot nordmenn er så stort? Hvordan kan noen mennesker tro bare stygt om andre?

Jeg tror mange som jobber i det offentlige kunne hjulpet mer til med integreringen hvis de hadde hatt litt mer kunnskap. Jeg mener det er viktig at Norge ikke bare tar imot og tar imot flyktninger, men at de som er her blir fulgt opp. Det offentlige må kunne sette mer krav til dem som er her, jeg tror mange er redd for å bli kalt fremmedfiendtlige og det som verre er.

Hvert år er det mange somaliere i Norge som reiser til Somalia. De har familie der og savner landet sitt. De fleste reiser i det minste på ferie til Somalia, men mange har bygd hus der, de har biler og butikker. Mange foreldre sender barna sine tilbake til Somalia for at barna skal være der for alltid, eller for en periode for å lære om somalisk kultur.
Mange reiser fordi de er redde for at barna deres skal bli for norske her i Norge, derfor mener de det er viktig å ta med seg barna til Somalia, slik at de kan venne seg til kulturen der. Mange reiser til Somalia for å gifte seg med en de kjenner for å få denne personen til Norge. Noen reiser tilbake fordi de er redde for at jentene deres skal finne seg en norsk gutt, eller de er redde for at jentene skal integrere seg i de vantros samfunn. Mange unge blir lurt tilbake til Somalia. Foreldrene lyver og sier at de skal reise til Dubai, men så reiser de videre til Somalia. Noen foreldre kaster barnas pass når de kommer frem til Somalia slik at de må bli i landet, eller får barna arrestert slik at de ikke får kontakt med andre. Slikt skjer fordi foreldrene mener barna har blitt for norske. Jeg hører historier hele tiden, og mye har jeg opplevd selv. Det er veldig trist.

Boken Bare en datter (2007) av den indiskfødte Sarita Skagnes gjorde derimot et sterkt inntrykk på meg. Selv om vi kommer fra forskjellige land, har forskjellig religion, kultur og tradisjoner, er det likevel mye vi har felles. Jeg kjente meg veldig godt igjen da jeg leste; spesielt i synet på kvinner, æresbegrepet, seksuell utnyttelse fra nære slektninger, vold i hjemmet og at noen blant våre egne mener at vi ikke trenger å følge norske lover og regler selv om vi bor i Norge.
Jeg visste ikke mye om den indiske sikhkulturen før jeg leste Skagnes' bok, men jeg er glad for at vi har samme mål; at vi er imot kvinneundertrykkelse og at vi kjemper for våre rettigheter som kvinner i Norge.
Sarita er en modig kvinne. Uansett hva vi har opplevd tidligere, enten det er i India eller Somalia, så må kvinner nå stå sammen og kjempe for våre rettigheter i vårt nye land.