Omtale fra forlaget
"Jeg er en kakerlakk som gjemmer seg bak do inne på et mørkt baderom. Der står jeg og famler ut i mørket med antennene mine, famler etter holdepunkter. Samtidig er jeg mennesket som kommer inn på baderommet, skrur på taklampen, får tak i kakerlakken og holder den sprellende opp mot lyset".
"Oppløsningstendenser" er en monolog fra bunnen. Liv befinner seg på nullpunktet, i en 100-kroner-dagen-tilværelse i en kjellerhybel på Sagene i Oslo, etter ekteskapet med Anders og forholdet til Bjørn, etter Frogner-leiligheten, restaurantene, kredittkortene og den økonomiske katastrofen. Fra en fundamentalt mistrøstig situasjon, et dypt fall fra den høyere middelklassen Liv ble født inn i, vokser det frem en burlesk, skjev og mørk fortelling om menneskelig havari.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2013
Format Innbundet
ISBN13 9788249512935
EAN 9788249512935
Omtalt sted Oslo
Språk Bokmål
Sider 239
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Nina Lykke hamrer på måtene mennesker forholder seg til hverandre. Kjærlighet, penger, foreldre-barn-forhold, svigerfamilie, arv og ambisjoner - alt filtreres gjennom øynene til Liv, som er forgjeldet og ulykkelig. Boken følger henne noen dager i Oslo i mai, med tilbakeblikk på hvordan hun havnet i en muggen kjellerhybel på Sagene.
Boken er et forvarsel på Nei og atter nei (2016). Historien skildrer alle mellommenneskelige forhold som ulike kamptilstander hvor man slåss om overtaket, og bare konvensjonene hindrer hovedpersonen i å brøle ut sitt raseri. Nei og atter nei dissekerte kjærligheten, Oppløsningstendenser enkeltmennesket i dagens Norge.
Oppløsningstendenser kler av verden, og alle med en bitteliten kyniker/analytiker i magen vil finne masse formuleringer å nikke til. Men helsvart er det ikke, og uten å røpe for mye, var det deilig å lese om en deprimert hovedperson i norsk samtidslitteratur som faktisk makter å ta tak i livet sitt, og finne hjem til menneskene til slutt.
Eneste lille skjønnhetsflekk er skildringen fra Bergen. Den er klart svakere enn resten av boka, og burde vært plukket ut.
Strålende lesing! Morsom, underfundig, alvorlig og reflektert. Gir meg litt assosiasjoner til Thomas Bernhard. Men mye menneskeligere og innvolvert.
Anbefales!
Sterk roman, suggerende språkføring, gode metaforer, innsiktsfullt, ramt, mørkt, galgenhumoristisk, - om Liv som må greie seg med 100 kroner dagen etter økonomsik ruin fordi hun og samboer har levd vilt og langt over evne, han har bipolar lidelse og ligger på psykiatrisk, hun sliter med en gal mor og er selv drikkfeldig og går til psykolog og sliter med å finne en vei ut av uføret.. Her er min anmeldelse på blogg
Forfatteren mener at de som leser romanen enten vil finne den deprimerende eller oppmuntrende. Hovedpersonens livssituasjon er i utgangspunktet deprimerende. Men jeg fant den mest oppmuntrende. For der det er liv, der er det håp. En god bok er min oppsummering. Et blogginnlegg med sitat fra romanen finner du her.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketJeg har aldri forstått dette med å klemme kroppen sin inntil noen man ikke har tenkt hverken å ligge med eller banke opp, og likevel er jeg med på det, jeg både gir og tar imot slike klemmer, og selv om jeg forsøker å holde upassende tanker unna, blir hodet fylt av alt mulig malplassert, som om jeg mistenker meg selv for å ville slå ned folk eller ligge med dem, selv om jeg naturligvis ikke vil noen av delene, jeg vil bare være i fred.
Jeg begynner å fortelle historier og ordene formerer seg og bygger seg på hverandre til jeg har et stort svaiende tårn foran meg som jeg strever for å holde på plass, men munnen min er koblet til et aggregat og har sin egen strøm- og vannforsyning.
Sett med mormor og morfars øyne, øyne som blir mer uskyldige for hver dag som går, virker nåtiden som en slags orgie i galskap og forfengelighet og mangel på selvkontroll, en tid da folk står i kø for å vise seg frem, en tid da man tar bilde av kjønnsorganet sitt og sender det rundt
De serverte te, og der vi satt rundt spisebordet kjente jeg den vanlige forventningen fra barnefamilier; Er vi ikke søte, er vi ikke pene, misunner du oss ikke, du barnløse gamle kvinne.Er vi ikke flinke med barna våre.
Jeg vil at de skal strekke seg etter meg så jeg kan vri meg unna.
Bøker eg har notert meg at eg berre må lese ... så snart eg er ferdig med alt det andre eg berre må lese! For mange gode bøker, altfor lite fritid ...!
Jeg har mål om 30 bøker i 2018