Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Vinteren 1968 kommer Goggen hjem fra straffeoppholdet på Bastøy, dit han ble sendt for å ha knivstukket faren sin. Han og Tove er blitt 16 år. Foreldrene til Tove krangler om nettene, og mora forventer at Tove skal ta hennes parti. Romanen har en voksen forteller som forsøker å finne ut hvorfor det gikk som det gikk med Tove og Goggen. Dette er den fjerde romanen om Tove.
Omtale fra forlaget
Førjulsvinter 1968. Tove og Goggen er blitt tenåringer. Noen måneder før det første mennesket setter sin fot på månen, tennes julegrana i borettslaget. Opp i den klatrer hele Bølers syndebukk, Goggen. Men ingen strekker ut en hånd for å hjelpe den fulle kameraten som ligger med ansiktet i snøen. Ikke engang Tove. Hjemme hos Tove vanker utenlandske sjøfolk, det er dekkede bord og raushet. Men om nettene krangler foreldrene inntil det fysisk truende. Goggen er den eneste Tove føler at hun kan stole på, men i løpet av denne vinteren blir de ugjenkallelig drevet fra hverandre. Hvorfor gikk det som det gikk med Tove og Goggen, hvorfor skulle akkurat de ende som uløselighetene i geometrien?
Forlag Lydbokforlaget
Utgivelsesår 2010
Format CD
ISBN13 9788242149985
EAN 9788242149985
Serie Skyskraperkvartetten (4)
Omtalt tid 1960-1969
Omtalt sted Oslo
Språk Bokmål
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Den som ikke lar seg berøre av historien om Goggen er en stein er min påstand. Disse bøkene de sitter i hukommelsen fortsatt. Jeg leste den siste i høstferien 2012. Et lite innlegg om min leseopplevelse finner du her
Det er viktigere å akseptere sine egne valg enn å bli lykkelig.
(...) og nostalgi er følelsenes marshmallows, noe seigt og klebrig.
Kristian Winther gikk aldri i boblejakke, han var en av de første som fikk losjakke, og i losjakkelommene hadde han bøker, tynne diktsamlinger, noen av dem var til og med på engelsk.
Å gå rundt med diktsamlinger utendørs, hos oss kunne man bli banket opp for det. Jeg skjulte hvor mye jeg leste, jeg lot aldri de andre vite hvor mange romantitler jeg hadde inne, det var det siste jeg ville skilte med. Kristian Winther gjorde ingenting for å skjule diktsamlingene sine, og likevel fikk han gå i fred. Det var noe med blikket hans som sa at bank ikke ville nytte.
Jeg kunne isen, kjente den, likte at den var så klar og ren, at den hadde en lukt som det ikke gikk an å si annet om enn at den luktet is. Jeg kunne is-lyden, knakingen, de dumpe drønnene når det sprakk opp langt borte, ikke drønn heller, ikke buldring, ikke braking, men en helt egen lyd som virket som om den kom både ovenfra og nedenfra, som nordlysets tilsvar, gjenklangen fra en stum sang, en lyd som gikk rett i kroppen og ble der.
Jeg husket andre hallelujaer. Juleavslutningen det året, "Svenna" var sur i dagevis fordi han bare fikk være hyrde med rødrutete kjøkkenhåndkle på hodet, mens Goggen var Josef i anorakk med merker fra Den norske Turistforening, utlånt av hyrdens far. Goggen var Fjellreven-Josef
og jeg var Jomfru Maria med mors fotside morgenkåpe i turkist boblestoff.
Oppdaget at det å lage liste her var en fin måte å holde oversikten over hvilke bøker jeg har lest. Lister er i grunnen sabla greit... Suksessen fra 2010 fortsetter, her kommer listen for 2011-bøkene