Omtale fra forlaget
Boka er første del av "Ragnhild-trilogien", eit hovudverk i Olav Duuns dikting. Boka er dramatisk og inntrengjande i analysen av menneskesinnet. Gjennom skildringa av menneska på ein norsk gard, tek forfattaren opp eit spørsmål som står sentralt i all etisk tenking: Kan det vere rett å drepe eit menneske for å berge eit anna? Ragnhild lyt sanne at "det vonde drep ein ikkje med øks". Fortsetter i Ragnhild og Siste leveåret.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 1986
Format Heftet
ISBN13 9788203154232
EAN 9788203154232
Serie Fontene
Genre Klassisk litteratur
Språk Nynorsk
Sider 173
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Olav Duun tar oss til en bygd på Trøndelagskysten tidlig på 1900-tallet. Her lever menneskene tett på hverandre; relasjonene mellom dem er sterke, både gode og konfliktfylte.
På gården Stavsund turer gamlefar Didrik Dale frem. En sta, hensynsløs og utspekulert kar, besatt av å få det han mener tilkommer han: «Eg må ha retten min, retten min!». Men jeg øyner i han også et ensomt og ulykkelig menneske: «Nå var han da bra åleine, han kjente seg isande einslig under himmelen.» Didrik og sønnen, Håkon ligger i stadig strid om hvordan gården og det tilhørende møllebruket skal utvikles. Sønnen synes veik og tafatt, kuet av faren. Kona hans, Ragnhild er et bilde på det gode, rettskafne og uredde. Ragnhild gjør sitt beste for å mekle mellom ektemannen og svigerfaren. Odelsgutten Johannes har dratt sin vei, ansvaret for gården hviler på Håkon og Ragnhild. Didriks kone, Tale er en sterk personlighet. Hun er redd mannen sin og ikke uten grunn. Men hun er en kvinne med sine meningers mot, står oppreist og tar igjen med brodd og ironi. Når Didrik truer med å henge seg, tilbyr hun han hosebåndene sine å henge i; de bør være sterke nok, hun har vevd dem selv. Selv når den store konflikten kulminerer på dramatisk vis og alt raser sammen rundt henne, står Tale stødig; går i fjøset og lager mat.
Duun beskriver sine personer innsiktsfullt og skarpt. De er komplekse mennesker med sterke og svake sider, gode og dårlige. De handler ut fra det de oppfatter som riktig og logisk sett fra deres side. Duun skildrer på mesterlig vis relasjonene mellom dem, hvordan deres tanker og gjerninger griper i hverandre og driver handlingen fremover. Personene fremstår som levende og troverdige, og jeg får en forståelse og godhet for dem, samme hvor «galt» de kan oppføre seg. Duun feller ingen dommer; han lar leseren gjøre seg sine egne tanker om de moralske spørsmålene han reiser.
Bygdas folk lever tett på naturen og er avhengig av den, av jorda og sjøen. Jeg leser – og ser for meg hav og himmel, luft og skyer, alltid i bevegelse. Vi følger naturen, lyset og været gjennom døgnene og årstidene, nesten så det kjennes på kroppen.
Duun skriver på sin dialekt, en nordtrøndersk kystdialekt. Uvant, men relativt enkelt å komme inn i. Om jeg ikke forsto hvert ord, kom meningen frem. Et herlig, friskt og presist språk med saftige replikker og underfundig humor.
Et par eksempler:
«– Å ja, arme Didrik, sa Tale, – han får det da vel heitt nok dit han kjem. Når eg tenker på det, da må eg vera god med han – lat meg smikke på dingsen hans og lunke ein kaffekopp til han! Ho reiste seg og sette kjelen på omnen. – Ikke for det, småsnakka ho, eg trur han kjem til å trivast der nede; han finn mange og bitast med der.»
«Han (Didrik) såg på henne, litt sømntung i auga. Svara gjorde han ikkje. Lea gjekk fram og sette seg, la eine kneet over det andre og sat og stirde han beint i andlete. Det var hardt arbeid, for faren tok til og såg ut hjelpelaus no, og hjelpeløysa var leiaste syne ho såg, verre enn utsvelta naut på båsen.»
Dag Solstad har uttalt at Olav Duun er utdatert, at han føles fremmed og likegyldig for ham. Duun kjeder ham. Medmenneske er skrevet for nærmere hundre år siden (1929). Jeg vil si at den er tankevekkende, gripende og velskrevet. En i aller høyeste grad lesverdig bok for dagens lesere.
Denne romanen var ikke enkel å skjønne fullt ut. Det vanskeligste er å forstå disse menneskene fullt ut. Kanskje dette er ei bok en må lese mange ganger, se teaterstykket og lese analyser for å forstå? Men jeg må lese videre. Jeg er urolig for Ragnhild. Så den skrivejobben greide Duun godt!
Ja, ja, armods kallkroken min. Han får vera velkommen når han kjem. Men det er med han som det er med nordavinden, han er likast når han er borte.
..kor nådelaus det er at gjort ikkje kan bli ugjort.
At det er det som er å leva.
Bokhylden er en stige, hvorved du bliver din overmands lige.
Didrik Dale utgir seg som opphavsmann til denne formuleringen, men den er Henrik Wergelands (For Almuen nr. 5, 1831).
Har etterhvert blitt stadig mer glad i å lese bøker skrevet på nynorsk. Noen ganger fordi nynorsk kan føles nærmere min dialekt (trøndersk) enn bokmål, men aller oftest på grunn av at jeg rett og slett synes nynorsk er et nydelig og rikt skriftspråk. Setter også pris på mulighetene til dialektuttrykk nynorsken gir. Her er mine favoritter (i tilfeldig rekkefølge) så langt:
Startet lesesirkel i 2011. Her er bøkene vi har lest til nå. Etter 3 år har det blitt 30 bøker! :-)
Her er bøkene jeg har lest som medlem av Lesesirkel 2014 på Bokelskere.no -