Omtale fra forlaget
Frøydis, Celeste, Ella og Jenna møtes på latinkurs. De oppdager snart at de har fått nok av menn som bruker kvinner som fotskamler. Nå vil de handle. De bestemmer seg for å bli ... kjerringer. Filmrettighetene for boken er kjøpt av produksjonsselskapet 4 1/2. Alexandra Irene Larsen, Fædrelandsvennen Jon Åge Fiskum, Trønder-Avisa «Helene Uri er en intelligent observatør av begge kjønn, av arbeidsplasser, media og andre samfunnsarenaer, og presenterer det hun ser i en skarpvittig tone.» Gerd Elin Stava Strandve, Dagsavisen «Boken anbefales på det varmeste, både til de som regner seg som kjerringer og alle andre. Godt jobbet, Uri – kjør på videre. Vi vil ha mer!!» Janicke i bloggen «Jeg leser» NAVN: Helene Uri YRKE: Forfatter FAMILIE: 1 mann, 2 døtre, 1 katt BOR: Oslo ANTALL BØKER TIL NÅ: 14 alene og 6 sammen med andre OVERSATT TIL: 16 språk FORFATTERFORBILDER: Cora Sandel, Fay Weldon
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2011
Format E-bok
ISBN13 9788205421103
EAN 9788205421103
Språk Bokmål
Sider 459
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Opprinnelig publisert på min litteraturblogg: http://kathleen-bean.blogspot.com
Kjerringer dro jeg ut fra en en bokhylle på biblioteket, på leting etter noe lett noe, og jeg kunne huske et sted i bakhodet at jeg hadde hørt at denne var litt chic lit-aktig, samtidig som det var noe litt annet også, jeg mener Helene Uri, er ikke hun en smart dame, med i Språkrådet og sånne ting, nei, jeg husker ikke helt, men låner denne likevel. Og ja, mulig det er en chic lit, men i så fall vil jeg riste hele sjangerbetegnelsen vekk fra dens negative konotasjoner etter å ha lest denne; Kjerringer er intelligent og absolutt herlig!
Kjerringer handler om en gjeng middelaldrende kvinner som finner hverandre på et kveldskurs i latin. Der har de havnet av ulike grunner. Frøydis, f.eks., trodde hun hadde fått et kurs i italiensk av samboeren sin, så matinteressert som hun er kunne jo dét være noe (menta gelato al cioccolato, vino rosso, fichi, mozzarella - trenger man egentlig flere ord?), eller Jenna, som trenger å fordype seg i dødebøker fra middeladeren fordi hun bedriver med trolldomssysler og tradisjonell samisk sjamanisme på fritiden (når hun ikke jobber i datafirmaet sitt). Jeg må si at jeg var skeptisk. Jeg tenkte, etter å ha lest på omslaget, at dette kunne bli en sånn bok som handler om sånne kvinner, sånne flagrekvinner som kler seg i lilla og drikke kaffe på kuntsmusekaféer hver lørdag formiddag, eller sånne kvinner som klager og syter over at de ofret seg i ekteskapet, for både ektemann og barn, og over at de egentlig skulle ha blitt journalister i stedet for lærere (les: den jævla irriterende Therese i Heidi Lindes roman Nu, jävlar!). Argh. Det er mange, mange slike bøker. Og jeg hater alle disse kvinnene som har det så ille og bare syter. Denne romanen kommer til å være sånn, tenkte jeg.
Men jeg tok feil! Det finnes ikke en kvinne i denne boken som klager over at ting skulle vært sånn og sånn, hadde det ikke bare vært for den mannen, nei, og det er heller ingen kvinne som ser på det å oppfostre barn som noe slitsomt, noe å klage over. Ella, førsteamansuensis på Blindern, påtroppende professor, tenker at hun aldri har vært så lykkelig som da datteren ble født. Jenna vet ikke om noe bedre enn å sitte i sofaen med sin sytten år gamle datter og småsnakke og drikke kakao. Og jeg tenker, det er sånn det skal være, det skal være bra å ha barn. Man skal ønske seg barn mest av alt. Hvis ikke synes jeg man bør la det være og finne på andre ting å gjøre. Boka skildrer dette med en varm tone, uten at det på noen måte blir klissete og, som jeg pleier å kalle det, sykt damete. Nei, hos Uri skildres morsrollen fint og flott! Sier jeg, tjuefire år, langt unna middelaldrende.
Det finnes ikke en kvinne i denne romanen som klager over valg de foretok seg tidlig i livet som viser seg senere å være feil og som de så legger på menn. Nei, alle sammen er ansvarlige for seg selv. For det er jo faktisk sånn det er, man har ansvar for seg selv, det er ingen andre som er ansvarlig for deg. Det får meg til å like alle kvinnene i denne boka. Jeg liker Frøydis som er tjukk fordi hun elsker mat, og hun vet at hun er tjukk, men hun klager ikke, det er jo hennes egen skyld, men so what, eplekaker med krem, kransekaker, petit madeleine-kaker, "pizza med tynn bunn, et lag hjemmelaget tomatsaus, snøhvit mozzarella (av bøffelmelk, selvsagt) og kanskje noen løvtynne skiver parmaskinke", karamellpudding og "fløtebasert fiskesuppe, med pastellrosa reker, store torskestykker, biter av gulrot og pastinakk, et lite gulhvitt berg av créme fraîche" som kjæresten disker opp med til hun kommer hjem, hvem sier nei til dét; Jenna, som er alenemor og leser astrologi, men som gjør som hun vil selv om stjernene sier at hun burde gjøre noe annet; fru Næss, som er pilot og lever etter visdomsordene fra sin avdøde far om at bare uintelligente mennesker kjeder seg; Ella, som kan alt om språk og leser dødsannonsene hver dag; og Celeste, som liksom skal være irriterende perfekt og vakker, ligger med hvem hun vil, svinser rundt i pelskåper og kommer alltid for sent, uten å unnskylde seg, ja, selv hun liker jeg.
Jeg tenker: Dette er jammen meg noen bra kvinner. Jeg tenker: Hvis det er kvinner som kvinnene i denne romanen som går under 'kulturkjerringer', ja, da kan alle de som "ikke skriver for kulturkjerringer" (sitat: Tomas Espedal) go fuck yourselves.
Sammen danner altså disse vidt ulike kvinnene en liga hvor de hevner seg på menn. Også dette holdt på å avskrekke meg: Å, nei, kvinner som skal hevne seg på menn, herregud, så teit. Men nei! Det er bare morro. Og disse mennene er jo drittsekker. Påståelige programledere, skribenter, professorer, gutteklubben grei, mannsjåvinister osv. Alle får de høre det. Alle som faktisk oppfører seg dumt får kjenne det. Og det er jammen meg moro! Mer skal jeg ikke røpe.
(Bortsett fra at det hører til at hele boken er krydret med doser av morsomme fakta og latinske gloser og uttrykk.)
Konklusjon: Jeg digger kjerringer, jeg digger Helene Uri, jeg digger litteratur, jeg digger kvinner, jeg digger språk, jeg digger kultur, jeg digger denne boka! Les!
Etter å ha tvilt ,eg gjennom de første sidene, endte jeg opp med å like denne boken kjempe godt! Det kan hende at min begeistring for boken også har en sammenheng med at den kvelden jeg leste om hevnen over Frøydis mannlige kollegaer, leste jeg også redaktørens kommentar i siste utgave av magasinet Ledernytt der det står en hel masse om fysisk og mental trening, prestasjoner og lederansvar - og plutselig ble boka til Helene Uri helt virkelig for meg! Jeg ser at det er flere som overhodet ikke liker denne boka, men for meg er det en veldig underholdende, morsom, lett og gøy bok med en liten alvorlig undertone. En bok som spøker med feminismen, men som på ingen måte latterliggjør den. Jeg anbefaler boka varmt.
Uvesentlig bok.
Morsom bok. For all del. Jeg koste meg når jeg leste den. Men jeg skulle ønske den var mer saftig. Den var rett og slett litt for veik.
Jeg forstår de som synes boka er frisk og morsom. Kanskje skal den være litt parodisk. Sjangeren boka hovedsakelig tilhører, er exploitation / trash. Så har boka en hybrid stil som jeg for min del har store innvendinger mot. Det er enerverende når Uri bryter ut i forelesninger og språkspalter om uvesentligheter: "Nå er det på tide å lære litt latin, dere!" Latinkurset er en forsert ramme som har ytterst lite med tematikken å gjøre. Litteraturlista bakerst i boka er tilsvarende patetisk. Plottet er flatt og repeterende. Boka Uri egentlig ville skrive her er "Hvem sa hva", som hun jo kom ut med på et annet tidspunkt.
Ella innså at hennes og Peters polerte, velmøblerte leilighet, som hun var inderlig stolt av, bare vitnet om at hun førte et meningsløst liv siden hun la så mye energi i innredning. Bare se på menn! Er de interessert i slikt? Nei, så lenge det er funksjonelt og ser nokså bra ut, holder det, de har andre og viktigere ting å bruke tiden sin på.
Da de passerte førti år og henholdsvis nittifem og etthundreogti kilo, møtte de hverandre. De møttes over en karamellpudding.
Ella Blom annammet ikke bare en lingvistisk basis, men også et passivt ordforråd av en slik størrelse at det kunne ha gjort en leksikograf mørkegrønn av misunnelse.
739 bokelskere følger dette verket.
Se alle bokelskere som følger dette verketBloggernes og bokelskernes kvinnekanon
- listen over bøker av og om kvinner alle menn burde lese.
Må jo holde styr på hva jeg kommer til å lese dette året også;) Denne gangen har jeg prøvd å skrive litt om hver av bøkene, slik at listen blir litt mer utfyllende. Planen er å komme seg gjennom en bok i uka, altså minst 52 i løpet av året, så får vi se hvor bra/dårlig det prosjektet går;)
Totalt 58 bøker, dog en del lettleste barnebøker. Jeg er fornøyd med å ha kommet meg gjennom prosjektet, det var ikke verre enn at det gikk, til tross for at det nesten ikke ble noe lesing i høst i det hele tatt! Det er ikke alle bøkene jeg har skrevet noe om, men det kommer kanskje etter hvert;)