Omtale fra forlaget
En kosekrim med særegen varme og humor, lekende lett språk og troverdig spenning.
Olivia går ofte tur med hunden sin på den idylliske øya Ankerholmen utenfor Tønsberg. En dag snubler hun over noe som skal riste liv i den fastlåste tilværelsen hennes - på godt og
vondt. For hovedstadsadvokaten Fridtjof Prebensen dingler livløs fra et rep på verandaen til Nilsens hytte, og politiet kobles raskt inn i saken. Men Olivia klarer ikke la være å etterforske litt på egen hånd. For bopliktkonflikten har tydeligvis nådd nye høyder på den idylliske øya, og ingen forblir urørt av det som skjer.
Forlag Schibsted
Utgivelsesår 2014
Format Innbundet
ISBN13 9788251682770
EAN 9788251682770
Serie Olivia Henriksen (1)
Genre Politi og detektiver Krim
Språk Bokmål
Sider 287
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Maurits Hansen prisen - Nytt Blod 2015
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
En velskrevet og humoristisk bok – med et svakt plot. Gode skildringer av mennesker og miljø, men som krim blir dette dessverre for tamt. De involvertes, og ikke minst skurkens, motivasjon er for utydelig. Lite spenning før i de aller siste sidene.
Forfatteren skriver i sitt i etterord at øya Ankerholmen ikke eksisterer (som vi vel allerede vet), men er satt sammen av flere øyer i Tønsbergs og Nøtterøys skjærgård. Tilfeldigvis kjenner jeg meget godt til den øya som inntil nylig hadde «en godt etablert boplikt».
Det er synd at forfatteren ikke har gått dypere inn i denne konflikten (som det reklameres med på bokens vaskeseddel). Hvilke verdier står opp mot hverandre? Hva gjør en konflikt av denne typen med mennesker som tidligere har vært gode naboer? Hvilken rolle har egentlig denne konflikten i boken?
Lene Lauritsen Kjølner fører en god penn, har humor og menneskeinnsikt, men svikter motet? Motet til å gå inn til kjernen av konflikten hun legger til grunn. Etter min mening kunne hun ha gjort så mye mer ut av det materialet hun har for hånden.
Jeg gir boken en 4-er; den er en underholdende og fornøyelig og absolutt lesverdig - og sender forfatteren et ønske om at hun kommer sterkere tilbake.
Njæh. Synes stemninga er det beste med boka. Varm høst i fine hager på Vestfoldskysten er godt skildra. Krimintrigen er sånn passe, synes jeg. Oppklaringa for kjapp og enkel. Men det er personene jeg sliter mest med, enten er de klisjeer eller jeg får ikke tak på dem i det hele tatt. Vår heltinne skal være nyskilt ambassadørfue og dermed arbeidsledig, men så er det visst årevis siden hun ble skilt, og fast jobb har hun også hatt etter det. Hvorfor surrer hun sånn rundt, da? Og er hun syk av engstelse over de to sønnene på verden rundt-reise? Så merkelig at hun bare nevner det en gang, da. Massevis av små, logiske brister og språklig slurv (som å bruke samme ord i tre setninger etter hverandre) gir inntrykk av dårlig gjennomarbeiding fra forlagets side. Synd, for jeg måtte liksom lese ferdig, så det er jo noe der.
Hovedpersonen har muligens krim-litteraturens mest originale bakgrunn; hun var tidligere ambasadørfrue, nå fraskilt, arbeidsledig, mor til tvilling-gutter (som i denne boka er på langtur til Asia) og hun bor (i følge seg selv) på nåde sammen med broren som hun har et veldig nært forhold til.
ENDELIG en "kose-krim" som ikke bare er godt komponert og har massevis av spenningstopper, denne er i tillegg veldig morsom!!!
Her er min anmeldelse av "Høyt henger de" (ekstern lenke)
Har aldri vært begeistret for Miss Marple , ei heller "avleggere". Denne ble for lettbent og humoren anmasende.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDet ble helt stille inne på det papirduftende, støvfylte kontoret. I det ene hjørnet lekte en støvdott gjemsel med ventilasjonsanlegget. Tydeligvis hadde den hatt et langt liv, for den hadde rukket å vokse seg diger.
Hadde jeg ikke lest et sted at Hollywood-stjernene trodde fullt og fast på det at å smile ga dem rynker før tiden? Det måtte være noe sånt Katrine Prebensen levde etter. Jeg tenkte med skrekk og gru på hvordan de stramme kjevemusklene hennes måtte ha det. Plutselig åpnet hun munnen. Jeg innbilte meg at jeg hørte en knirkelyd.
Dermed sto jeg på bar bakke da det dukket opp en barmfager, albuespiss italiensk sekretær i Eriks liv, ti år yngre enn meg og med øyne som mahognilakkert treverk. Jeg følte meg som en blass furukrakk i sammenligning.
Å være bokblogger betyr alltid mange bøker på vent. Her er en oversikt over de som står og tripper i min bokhylle.