Omtale fra forlaget
Hvis jeg skulle fremstille denne hendelsen i livet mitt ved hjelp av ett maleri, ville jeg ha malt et lite respatexbord inntil en vegg, og på det ville jeg ha plassert et emaljert vaskefat med et rødt kateter. En hårbørste litt til høyre. Jeg tror ikke det finnes noe maleri med tittelen «Den kloke konens arbeidsrom» på noen av verdens museer. Som 23-åring ble Annie Ernaux gravid. Året var 1963, og abort var forbudt. Å fortelle om graviditeten eller bære fram barnet ville påføre henne og familien hennes en uoverstigelig skam. Hun hadde heller ikke noe ønske om å få barn på dette tidspunktet - hun var student og hadde livet foran seg. Hun forsøkte å ta abort selv, med strikkepinner. Da det ikke gikk, begynte jakten på en hjelpsom lege og ikke minst penger til å betale for inngrepet. Redd og fortvilet havnet hun til slutt hos en klok kone i en by langt hjemmefra. Det holdt på å gå virkelig galt. Hun endte på sykehus med livstruende blødninger. Førti år senere dykker Annie Ernaux ned i minner og dagbøker fra tiden rundt aborten. Hun skriver åpent om kvinners seksuelle frigjøring, om lidenskapens kraft, og om hvordan den ufrivillige graviditeten sementerer hennes plass nederst på samfunnets rangstige: som kvinne fra arbeiderklassen. Samtidig reflekterer den 60 år gamle Ernaux rundt forholdet mellom kropp og skrift, om hva minner betyr, og viser hvordan én enkelt hendelse kan prege et helt liv. «… en åpenhjertig fortelling om egen illegal abort … Jeg rives med av Ernaux’s minner.» Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen «Jeg gremmes over ikke å ha oppdaget Annie Ernaux tidligere … en usedvanlig klar og smart stemme … en korthugd og utleverende beretning … Ernaux skriver usentimentalt, direkte og med godt blikk og språk … den litterære stemmen hennes [er] tenkende og skarp.» Erlend Loe, Aftenposten «Intensiteten og tankekraften i hennes selvbiografiske romaner savner sidestykke i europeisk litteratur.» Tom Egil Hverven, Klassekampen «Briljant … den harme og intense romanen Hendelsen illustrerer det genuine i hennes erindringskunst … om en klasseforakt som er til å ta og føle på … Annie Ernaux er ikke bare suveren til å utforske erindringens vesen, hun viser oss at ‘jeg’ alltid inngår i et større ‘vi’ … et solidarisk verk.» Astrid Fosvold, Vårt Land «Suverent får Annie Ernaux sagt atskillig om samfunnsstrukturene gjennom å ta utgangspunkt i personlige erfaringer. Hun reflekterer, analyserer, stiller spørsmål … Annie Ernaux' tekst oppleves som en fysisk erkjennelse … Bøkene hennes vil finnes og fortelle oss noe allment om det å være menneske i mange generasjoner fremover.» Anne Cathrine Straume, NRK «… en liten, men oppsiktsvekkende bok.» Eline Lund Fjæren, Morgenbladet «Annie Ernaux er en fremragende forfatter. Hun besitter alle de store kvalitetene: sansen for sannhet, enkelhet, voldsomhet.» Le Figaro Magazine «Aldri har hennes prosjekt som kvinne og forfatter – 'at kroppen min, følelsene mine og tankene mine blir til skrift' – vært tydeligere og bedre gjennomført enn i denne teksten.» Le Nouvel Observateur «Hun avholder seg fra patos, moralisering, medfølelse. Livet hennes, plukket fra hverandre og satt sammen igjen gjennom skriften, er et sted for erfaring, et objekt for analyse og kunnskap … Ordene hennes går rett i redselens, forvirringens, smertens kjerne. Historien hun forteller, mister sin private karakter. Den blir et ekko fra en hel epoke.» Télérama «Et voldsomt forstyrrende, dypt relevant verk – så vel kunstnerisk som menneskelig. Burde være obligatorisk lesning.» Financial Times
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2020
Format Heftet
ISBN13 9788205546288
EAN 9788205546288
Serie Gyldendal pocket
Genre Hverdagsbetraktninger Personlige beretninger
Omtalt tid 1960-1969
Omtalt person Annie Ernaux
Språk Bokmål
Sider 92
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Som Ernaux skriver finnes det lite nyere litteratur om illegale aborter av den enkle grunn at de nå er lovlige. Likevel er boka en nyttig påminning fra en tid da enkelte av mine jevnaldrende på rundt tjue «måtte gifte seg» som det het. Ernaux har 37 år etter «hendelsen» skrevet et rystende dokument om hva hun gjennomgikk som 23-åring. Det har merkelig nok tatt tjue år å få oversatt boka til norsk.
Ble fanget med en gang. Ekte og grusom. Veldig bra!
Hendelsen er en kort liten tekst, med mye innehold. Selve hendelsen er en illegal abort fra tiden før abort var legalisert i Frankrike, og et godt argument for nettopp selvbestemt abort. Det er ikke en vakker bok, jeg var kvalm gjennom mye av lesningen, men det er tankevekkende bok.
Ikke bare kan den leses som et argument for selvbestemt abort, men den åpner også klasseperspektivet og den svake parts desperate forhandlingsposisjon i møtet med en ulovlig befrielse. Den unge fortelleren er blitt gravid og vet at hun ikke kan beholde barnet. Hun kobler graviditeten til arbeiderklassebakgrunnen sin: «Men hverken artium eller den humanistiske universitetsgrader mn kunne forhindre den skjebnebestemt overføringen av en type fattigdom som den gravide jenta, på samme måte som alkoholikeren, var selve sinnbildet på. Kåtheten hadde innhentet meg. Det som vokste inni meg, var på sett og vis mitt sosiale nederlag.» Hun lykkes ikke selv med en strikkepinne. Hun må spørre seg rundt og nøste for å finne noen som kan hjelpe, og ender til sist hjemme hos en uskjønn klok kone i Paris som gjennomfører en abort. Det er ikke vakkert. Men det kunne endt verre. Hun ender på sykehus etter å ha mistet blod, dårlig behandlet av legen som tok henne for å være av arbeiderklasse og ikke «høytstående» student som kan heve seg over loven!
Beskrivelsen av desperasjonen for å finne noen som kan hjelpe beskrives nakent og avmektig, men med stor språklig beherskelse. Hun finner ord for slike ting som ikke hadde plass i språket den gang. Boken åpnes ytterligere når hun sammenligner sin egen desperasjon i denne situasjonen med desperate illegale flyktninger.
I 1963 var forfatteren 23 år, og uønsket gravid. Hun var student, og forholdet til barnefaren var et avsluttet kapittel. Abort var ulovlig. Ingen leger ville hjelpe henne. Strikkepinner ble første steg på veien for å fjerne fosteret, men det fungerte ikke. Annie kjente noen som hadde tatt abort, men det kostet. Hos en eldre hjelpepleier skal hun få hjelp, men det hele ender forferdelig falt. Annie havner på sykehus, døden nær.
Som 60-åring, skriver Ernaux ned historien om det som skjedde. Hun stiller spørsmålstegn ved samfunnets stigma når det gjelder kvinner som henne. De blir plassert nederst på rangstigen.
En liten, men viktig bok, der kvinners seksuelle frigjøring, dagboknotater, og hvordan det hele har påvirket forfatterens liv er sentrale temaer.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDa vi sto i døren, smilte [legen] muntert og sa: «Kjærlighetsbarna er de aller vakreste barna.» Det var en avskyelig setning.
Og som så ofte ellers var det vanskelig å si om abort var forbudt fordi det var galt, eller om det var galt fordi det var forbudt. Folk felte dommer i lys av loven, ikke over loven.
256 bokelskere følger dette verket.
Se alle bokelskere som følger dette verketEn oversikt over bøker Marianne bak bloggen EBOKHYLLA MI har gitt meg lyst til å lese. Hun er meget belest. Trykk her for å komme til bloggen hennes.