Fyrsten
av Niccolò Machiavelli (forfatter) og Trond Berg Eriksen (oversetter).
Kagge 2007 Innbundet
Kjøp boken hos
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Boka er et av verdenshistoriens mest berømte verker. Med Machiavellis betraktninger, begynner moderne politisk filosofi i Europa. Betraktningene han gir uttrykk for i denne boka, er egne livserfaringer fra renessansens Europa. Utgitt første gang i Firenze i 1532.
Omtale fra forlaget
Fyrsten er en lærebok i ledelse og statsmannskunst, skrevet for å forklare hvordan en leder kan gjenopprette en tilstand av sivilisert orden gjennom bruk av alle nødvendige midler. Boka er bygget opp som en tale til en kommende fyrste og fremstår som en praktisk håndbok for ledere i maktbruk, og som en filosofisk drøfting av begrepet makt. Med sine uttalte mål om å diskutere tingene slik de virkelig er, og ikke nøye seg med å diskutere idealer, har Machiavelli blitt stående som realpolitikkens far, beundret og omdiskutert.
Bokdetaljer
Forlag Kagge
Utgivelsesår 2007
Format Innbundet
ISBN13 9788248906643
EAN 9788248906643
Språk Bokmål
Sider 149
Utgave 1
Finn boka på biblioteket
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokelskeres terningkastfordeling
18 25 14 7 0 2Bokomtaler
Niccolò Machiavelli levde i Firenze under renessansen, og hadde ei periode ei karriere som statsmann i denne bystaten. Han hadde også omfattande historiekunnskapar. I boka «Fyrsten» gjer han ein analyse av ulike måtar å kome til makta over ein by eller eit landområde på, og av kva for styresett som historisk sett har vist seg å vere hensiktsmessig for å bygge eit stabilt og framgangsrik rike (eller ein stat). Han nyttar i rikt monn både historiske eksempel frå antikken og eksempel frå si eiga nære fortid for å underbygge poenga sine.
Boka er stila som ein serie praktiske råd til ein komande herskar, eller «fyrste», og enkelte av råda kan virke trivielle og opplagde, som t.d. å ta hand om problem i det dei oppstår og utan å nøle, og dermed unngå at problema får vekse seg store. Andre råd er kanskje ikkje fullt så opplagde, men tydeleg velfunderte som t.d. vurderingane av kva som er best av leigesoldatar, hjelpetropper og eigne soldatar. Men dei råda som har fått størst merksemd, og ikkje nødvendigvis positiv merksemd, er nok dei som gjeng på tvers av alminneleg moralsk oppfatning. Machiavelli sin tekst tek nemlig ikkje omsyn til anna en kva som er hensiktsmessig for å oppretthalde makta, styresettet eller staten, og gjeng ikkje av vegen for å gi råd om under kva slags situasjonar ein bør bryte løfter ein har gitt, øydelegge ein by eller ta livet av motstandarane sine.
Teksta er overraskande enkel og lettlest, og til tider også underhaldande. Den største underhaldningsverdien finn ein nok i dei passasjane der Machiavelli raljerer, anten det er over mennesket sine veikskapar, dugløysa til leigesoldatar eller andre tema. Utgåva eg har, i Jon Bingen si omsetjing, er også rikelig utstyrt med Bingen sine notar, som greier ut om aktuelle hendingar eller personar som Machiavelli nemner i teksta, og ellers set teksta inn i det historiske perspektivet. Desse notane løfta leseopplevinga vesentlig. Boka avsluttast med eit lengre essay av Isaiah Berlin om Machiavelli sin originalitet. Dette opplever eg å vere skrive av ein spesialist for særskilt interesserte, og det var berre unntaksvis at eg kjende meg på høgde med drøftingane som blei gjort.
Utgåva mi av «Fyrsten» har undertittelen «Illustrert praktutgave» og er nettopp det. Boka er rikt illustrert med renessansekunst som på den eine eller andre måten har relevans for Machiavelli sin tekst, og eg satte stor pris på denne visuelle berikinga av leseopplevinga.
Avslutningsvis, så må eg nemne at eg las «Botticellis Hemmelighet» av Marina Fiorato for kort tid sidan. Firoato sin roman har i stor grad trekt inn verkelege historiske personar i handlinga, og det var moro å kunne finne att mellom andre Lorenzo dei Medici (il Magnifico) av Firenze, Ludvig Sforza (il Moro) av Milano og kong Ferdinand av Aragon og Napoli i «Fyrsten». Til og med Lorenzo dei Medici sin sjiraff som kort er omtalt av Fiorato dukkar opp i eit av maleria som er valt ut til å illustrere «Fyrsten». Då måtte eg glise litt.
Machiavelli er misforstått!
Alt han vil med denne boka er å komme inn i varmen igjen hos makthaverne i Firenze, etter at han ble tvunget i politisk eksil. Derfor skrev han Fyrsten, en bruksanvisning i hvordan makthavere skal holde på makt. Den er tettpakket med praktiske tips, og har så mange stilige enlinjere at man skulle trodd boka var skrevet for å bli sitert som memes på sosiale medier.
Boka har fått mange merkelapper i de 500 årene som er gått siden den ble skrevet, og er slett ikke noen svartebok som vil forderve leseren. I likhet med noen andre politiske filosofer har Machiavelli en nokså skjematisk sjakkspillforståelse av virkeligheten. Hvis A, så B. Virkeligheten er sjelden slik. Boka har heller ikke noe forhold til ideologier, men prøver å skape orden i det politiske kaoset som Europa var før de sterke nasjonalstatenes framvekst.
Men ja, Machiavelli er bløt om hjerterøttene selv om alle i dag tror han er en kyniker. Boka begynner med en über-smiskete hilsen til "den Ærverdige Lorenzo de' Medici", som boka er tilegnet. Og helt til slutt, etter 150 sider med matematisk dosering av hva som skal til for å beherske makt-faget, kommer kapittelet som rett på sak heter "Oppfordring til å befri Italia fra barbarene", hvor alle følelsene kommer ut: Hvorfor skulle Italia, Romerrikets etterkommere, bli herset med av all verdens naboland? "I hver manns nese stinker barbarveldet." Who ya gonna call for å hive utlendingene ut og gjøre Italia great again? Medici-slekten, mener Machiavelli.
Til tross for Machiavellis lærebok skulle det gå mer enn 300 år før Italia ble samlet. Det er fortsatt et av Europas mest regionaliserte land, med "fyrstedømmer" som får hjertene til å banke hardere enn staten klarer.
Et "must" for historie og politisk interesserte,
uansett hva en mener om mannen og hans meninger.
Skriv en omtale Se alle omtaler av verket
Ellen E
Preben motlandSitater fra dette verket
Jostein Røyset siterer Fyrsten av Niccolò Machiavelli (side 34)
08:36, 18. juni 2013* Ingen har det som favoritt. Kommentarer: 2
Her bør det bemerkes, at enten må man vinne menneskene for seg, eller ta dem av dage. For de vil alltid hevne de små krenkelser, men ikke de store, da det er umulig for dem. Følgelig må man, når noen skal krenkes, gjøre dette så grundig at man ikke trenger å frykte hevnen. (Kap. III.5)
Jostein Røyset siterer Fyrsten av Niccolò Machiavelli (side 130)
23:39, 20. juni 2013 Ingen har det som favoritt.
Så enkle er menneskene, og i den grad adlyder de dagens bud at den som ønsker å fare med lureri alltid vil finne noen som lar seg lure (Kap. XVIII.3)
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
[ Slettet bruker ] siterer Fyrsten av Niccolò Machiavelli (side 105)
23:48, 8. mars 2013 Ingen har det som favoritt.
Menneskene glemmer hurtigere sin fars død enn sin farsarv.
Jostein Røyset siterer Fyrsten av Niccolò Machiavelli (side 169)
15:24, 22. juni 2013 Ingen har det som favoritt.
... du vil alltid oppdage at menneskene er onde, med mindre de ikke tvinges til det gode. (Kap. XXIII.4)
[ Slettet bruker ] siterer Fyrsten av Niccolò Machiavelli
14:20, 23. mars 2011 1 har det som favoritt.
We have not seen great things done in our time except by those who have been considered mean; the rest have failed.
Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket
Lister som inneholder dette verket
Newsweek har laget en metaliste av bl.a. Modern Library, the New York Public Library, St. John's College reading list, Oprahs liste. En spennende liste som kanskje kan være rettesnor for hva man skal komme seg gjennom av klassikere. Listen finnes her: http://www.newsweek.com/id/204478.
Filosofi, livssyn, religion, politikk o.l.
Vestens litterære kanon av Harold Bloom - Andre del: "The Aristocratic Age", 1/2 (fra Dante til Dryden)
av Eirik Røkkum . 100 bøker. Kommentarer: 3
Som følge av at antall bøker for slike lister er begrenset til hundre, har jeg delt opp "The Aristocratic Age" i to bolker. I denne beveger vi oss fra tidlig Italiensk renessanse til den engelske barokken. God fornøyelse!
Bloom skriver om "The Aristocratic Age" (år 1321-1832):
- - - It is a span of five hundred years from Dante's Divine Comedy through Goethe's Faust, Part Two [1321-1832], an era that gives us a huge body of reading in five major literatures: Italian, Spanish, English, French, and German. In this and in the remaining lists, I sometimes do not mention individual works by a canonical master, and in other instances I attempt to call attention to authors and books that I consider canonical but rather neglected. From this list onward, many good writers who are not quite central are omitted.
Mål for 2013: fullføre 50 av disse bøkene.
Andre utgaver
-
1.
-
2.
-
3.
-
4.
-
5.
-
6.
-
7.
-
8.
-
9.
-
10.
-
11.
- 12.
- 13.
- 14.
- 15.
- 16.