Omtale fra forlaget
Etter et langt og tungt liv som arbeidskar på aluminiumsverket, dør Bår Meldal og etterlater seg et uklart ettermæle.
Fem år senere reiser barnebarnet Tor tilbake til Øra for å ta seg sommerjobb på Verket og bo hos bestemora Lily, enken etter Bår. Tor sitter med følelsen av at han aldri fikk lære bestefaren ordentlig å kjenne, og han ønsker klarhet i hva som egentlig skjedde den kvelden Bår døde.
Sommeren på Verket skal vise seg å bli utfordrende på flere måter, og Tor må kjempe for å klare seg i det tøffe miljøet. Samtidig tegner fortellingene til Bårs tidligere kolleger og venner et stadig mer komplekst bilde av bestefaren. Et bilde Tor gradvis blir tvunget til å forholde seg til, selv om han ikke alltid liker det han ser.
Romanen er basert på forfatterens egne opplevelser.
Tiger Garté (f. 1982) er fra Surnadal, men bor nå i Oslo, der han jobber som forlagsredaktør og forfatter. Han debuterte i 2007 med den kritikerroste oppvekstromanen Burnout, som også ble hedret da Jo Nesbø delte Bokklubbprisen med Garté.
Forlag Tiden
Utgivelsesår 2012
Format Innbundet
ISBN13 9788210052910
EAN 9788210052910
Omtalt tid Etterkrigstiden 1960-1999
Omtalt sted Møre og Romsdal
Språk Bokmål Nynorsk
Sider 258
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Det er ikke ofte at jeg sitter og hulker over bøker, men her trilla tårene så det virkelig svei. For det Tiger skriver så sterkt om er for meg forholdet til besteforeldrene. Ja, det brakte frem mange, mange gode minner og et enormt sterkt savn etter mine egne. Det er en absolutt nydelig historie om savn, kjærlighet og tilhørighet. (Les mer av min omtale: http://www.serendipitycat.no/?p=9614)
Det er ei gripande historie som blir fortalt i denne boka, og det at den i stor grad er basert på hendingar i forfattaren si eiga familie gjer det vanskelig å ikkje bli rørt. Det er modig å vere såpass utleverande om eigen bakgrunn i bokform, og det har også truleg vært ein god porsjon eigenterapi i å skrive romanen.
Det er gjort eit par litterære grep som fungerer svært godt, spesielt innledningsvis. Kapitla vekslar mellom notid og fortid, og der hovudpersonen "Tor" er forteljar i notid medan folk som har kjent bestefaren "Bår" er forteljarar i fortid. For å understreke skilnaden forel "Tor" på bokmål medan dei andre fortel på nynorsk. Artig.
Når det er sagt, så er forteljarstilen noko ukonsistent. Innimellom er det flotte, detaljrike skildringar som dreg lesaren rett inn i atmosfæra for handlinga medan det andre stadar blir litt for flatt og enkelt, eg greip meg sjølv i å tenke "skulestil" i enkelte passasjar. Enkelte ordval i forteljarsekvensane frå fortida bryt også av og til med stemninga.Teksta kunne ha stått seg på ei runde med gjennomarbeiding på desse punkta, det ville ha plussa på eit auge på terningkastet for min del. Men med tanke på bakgrunnen for at boka blei gitt ut er det neppe tanken på terningkast som har vært viktig for fortattaren.
" Ei bok som rører deg langt inn i sjelen" står det på omslaget. Ja, den rørte meg - men ikke langt inn i sjelen.
Fin bok fra Sunndalsøra og Verket. http://artemisiasverden.blogspot.no/2013/02/vart-og-fint-om-et-barnebarns-forhold.html#more
Fantastisk liten perle av en roman, som handler om kjærligheten til bestefaren. Handlingen foregår på to plan, med barndomsminnene ispedd bestemorens fortellinger og hvordan han følger i bestefarens fotspor med jobb på aluminiumsverket. Godt og rørende skrevet. En av 2012s beste bøker.
Bestefar,vi huske klemman dine,
kinna dine va varm og ru.
No e du i drømman våres, bestefar,
når vi sovne, våkne du.
Jeg husker en av favotittkommentarene hans, som han alltid kom med når slekta vår var samla til julemiddag og vi andre hadde spist opp to porsjoner og var stappmette. -eg har berre fylt opp holtanna, eg, sa han. Så forsynte han seg for tredje gang.
Han bruka alltid å vakne fyrst, og så kunne han liggje på puta si med ansiktet vendt mot meg og berre sjå på meg heilt til eg vakna. Og når eg slo opp auga og spurde han kvifor han låg og såg på meg i staden for å stå opp og gjere noko fornuftig, svara han berre at å liggje å sjå på meg akkurat då var det mest fornuftige han kunne gjere.
Eg trur eg visste det der og då. At han aldri skulle dra ifrå meg. I alle fall ikkje til nokon andre, eg såg rett inn i han, og der såg eg at det var eit rom for meg, og det rommet passa ikkje til nokon andre, og kan hende var det ikkje nokon andre som såg det heller.
Konsentrasjonen i bestefars ansikt minte meg om årringene i et felt tre. Stillestående rynker med tydelige former.
Bøker vi har lest i lesesirkelen. Første bok var i mai 2009.
Her er en liste fra en e-postliste for bibliotekarer med litteraturtips for menn over 60 år. Primært historiske romaner.