Mor gjør nesten alltid alt på én gang og har forkle på og leser i bøker hvordan det skal være og mens bærene koker og hermetiseringskjelen holder på å bli åtti grader leser hun romaner av amerikanske forfattere som far er rasende på fordi de er så gode.

Det er merkelig at folk var så rare i gamle dager og jeg lurer ofte på om vi også blir sånn og om det blir så fort gamle dager, men det kan ikke være tale om at vi er rare, for vi er ikke rare og har ikke hatter ned i pannen eller krøller nedover ryggen eller kjoler som er korte foran og lange bak eller ballongbukser.

Men barn er barn eller hva jeg skulle sagt, foreldre er foreldre, de blir aldri annet og skal jeg si min mening så tror jeg de tar aldeles feil alle disse unge som aldri holder opp å oppdra på foreldrene sine enda de jo ser det ikke nytter; det er liksom bare en plikt de har tatt på seg fra gammelt.

Turid er sånn som kan si hva hun vil, og alle ler.Da hun ble født, ba vi andre om vi ikke kunne få slippe at hun het Turid, for så ble det i alle fall en til i gaten som ikke het Turid, men mor sa at hun måtte nok hete Turid. De fleste må jo det, så vi måtte gi oss.

Far er fryktelig flink når han gjør noe og når han ikke gjør noe blir han sint og sier det er umulig å arbeide her i huset og han har ikke et sted for seg selv enda det er akkurat som ellers, og da går alle sammen ut for at han kan være alene, men når vi kommer hjem er far også gått ut enda han hadde hele huset for seg selv, og Turid er begynt å la være å gå ut og gjemmer seg i matboden isteden og hun sier at han aldeles ikke liker å ha huset for seg selv, og en gang han fant henne og hun måtte gjøre som hun stjal syltetøy ble han så glad at han hjalp henne å stjele syltetøy og så fant han en halv flaske matsherry som mor hadde gjemt vekk for å ha i supper og da vi kom hjem hadde de det så hyggelig at vi ble sinte isteden siden vi hadde streifet rundt i gatene for at han skulle ha huset for seg selv.