Bloggen til Linnéa Myhre, som nå er avsluttet, har vært en av mine favorittblogger. Jeg har digget sarkasmen, alle sparkenne i hytt og vær mot alt hun ikke liker (som er omtrent alt bortsett fra taco og mammaen hennes), galgenhumoren og ærligheten. Jeg fikk også med kommentarene til serien La Linnéa leve som gikk på NRK nett-TV i fjor vinter, hvorav mange kommenterte at var det ikke bare å skjerpe seg, trengte hun å være så sur, hva vet hun om livet, hun er bare tjueén år, get a grip, livet er verre for andre, du har ikke noe å klage på. Det tenker jeg ofte selv når folk griner over småting. Jeg tenker det når jeg ser jentene på Top Model grine etter at de har fått klippet av alt håret sitt (noe jeg forøvrig gjorde selv da jeg var seks år og mamma hadde lovet meg at vi bare skulle klippe litt av luggen, men sagt noe annet til frisøren; selv om jeg riktignok da gråt av at hun hadde løyet og lurt meg, ført meg bak lyset, ikke fordi håret var blitt kort), for å nevne et eksempel. Noen ting er faktisk små.

Andre ting er ikke små. Selv om man tilsynelatende har alt, kan livet være deprimerende og meningsløst. Jeg kjenner på den selv med jevne mellomrom, men fortsetter likevel fordi jeg klarer å lage en mur hvor jeg bak den stuer det faktum at livet er meningsløst (fordi det er den jo) så jeg slipper å la det ta helt over tankesettet mitt. Ikke alle klarer det. Det er såvidt Linnéa klarer det. Hun har selv sagt at boka startet som et selvmordsbrev. Hvor den slutter å være det, vet jeg ikke. Kanskje det er da hun bestemmer seg for å gå til psykolog, for det gjør hun, hun begynner å gå til Finn. Slik begynner boka som følger henne og spisefortyrrelsen gjennom et år. Den sarkastiske tonen fra bloggen er tonet ned, men fortsatt er hun gjenkjennelig. Hun kommer med en refleksjon over ordet 'hverdagslykke', sier hun ikke forstår den, for hvordan kan en kaffekopp være lykke, er den ikke heller en glede? Noe mindre en lykke. Som om lykke er noe vedvarende, noe som varer lenger, noe større. Siden skriver hun om hvordan hun ser over et visst landskap og føler et øyeblikks lykke ved dette synet, ja, virkelig et øyeblikks lykke, for i neste sekund, når hun går derfra igjen, er alt som før. Så hva er lykke?

I serien La Linnéa leve prøver Linnéa en ny ting for hver gang i et forsøk på å føle seg bedre. I en av episodene tar kameraten hennes henne med på healing, og skeptiker som hun er, funker ikke det. Hennes livsgledeskala som går fra 1 til 10 stiger aldri over 5 (som jeg kan huske, kanskje ikke dét en gang), og høyest stiger den i den episoden hvor hun rir på hest og i den episoden hvor hun går tur i fjellet. Det er helt logisk for meg, og det er forresten gjort vitenskapelige studier på at psykisk syke føler seg bedre sammen med dyr og av å være i naturen. Akkurat som forventet, sa en venninne til meg, som forøvrig også syntes det var unødvendig av programmet å rakke ned på alternative behandlingsmetoder, yoga, healing o.l., mens jeg sa at pfft, hva skal vi med dét når så basic ting som å bare være sammen med dyr og ta en tur opp et fjell funker best. Men om det nødvendigvis er lykke, er et annet spørsmål.

Jeg har lest svært mange (mer eller mindre selvbiografiske) erindringsromaner om jenter med spisefortyrrelser, og de fleste suger. De fleste suger på den måten at de fort fokuserer på bare sykdommen, det blir ofte som å lese i en legejournal eller en pensumbok i psykologi, mens mennesket bak forsvinner. Det føler jeg ikke skjer i Linnéas bok. Hun forteller ikke bare om at det er to ting som besetter henne: mat og det å få tiden til å gå raskest mulig. Hun forteller om sparkesykkelen som hun transporterer seg rundt med. Hun forteller om hvor glad hun er i sin mor. Hun forteller om pakken som kommer fra USA. Hun forteller om at hun skal dra til Costa Rica og at hun gleder meg, selv om det blir med det, hun skriver aldri noe om hvordan det var på turen. Dette er i slutten av boka, og her synes jeg det går for raskt, som om hun har skyndtet seg litt for å bli ferdig og nøste opp trådene. Jeg har lest flere omtaler av boka hvor omtalerne har ment at Linnéa fokuserer for mye på seg selv og for lite på hvordan menneskene rundt henne forholder seg til henne og hva hun snakker med Finn om. Det synes jeg er irrelevant. Boka handler om henne, det er ikke en tittebok for nysgjerrigper-er. At den handler så mye om hva hun gjør når hun er alene, om vanene hennes som hun må holde (hvis ikke er det krise), om hva hun planlegger å gjøre til de nøyaktigste tidspunkt, og om hva hun tenker, forsterker bare bildet av hvordan det ofte er når man lider av en spisefortyrrelse, og også en slags følelse av forlatthet, fravær. Selv om det finns folk som bryr seg om henne, for eksempel hennes mor, som, når Linnéa sier at hun vil dø, sier at i så fall skal hun (moren) dø med henne. Det er vanskelig å si om det er boka alene som klarer å fortelle hvordan forholdet dem i mellom er, eller om jeg noen ganger leser inn det jeg tidligere har lest på bloggen til Linnéa, men jeg velger likevel å påstå at ut av det lille i boka som Linnéa skriver om sitt forhold til moren, får vi likevel vite en del. Om ikke mye, så nok.

Jeg liker også at bokas forfatter ikke prøver å lage et utgangspunkt for spisefortyrrelsen, dvs. en såkalt begynnelse. Det var da den begynte, etterfulgt av hendelsesforløpet siden den gang, men at den fokuserer mer på nåtiden, dog med noen tilbakeblikk til hvordan sykdommen har vært tidligere. Altfor mange bøker om spisefortyrrelser prøver å finne en løsning i Freud-style: noe skjedde i barndommen som har skylda. Det trengs ikke her. Evig søndag har verken en klar begynnelse eller en klar slutt, det er rett og slett en skildring av et år, en evig søndag.

Denne slukte jeg på to dager, utrolig bra skrevet bok av Linnea Myhre, og vi får gjennom boken en mye bedre innsikt i hennes forstyrrede sinn enn ellers vi får på bloggen, skrevet med svart humor på sitt beste. Håper det kommer flere bøker fra denne flotte jenta som virkelig har et talent for å skrive!

"Evig søndag", Linnėa Myhre.
I dag har jeg vasket klær, handlet, laget middag, rigga om bredbåndet, gjort litt sekretærarbeid og snakka med familien når vi spiste middag - taco. Alt dette gjorde jeg mest for å kunne si at jeg har gjort noe annet enn å "bare lese" - for jeg har lest denne boka fra perm til perm også.

Artig å bli positivt overrasket over ei bok og en forfatter. Kall henne gjerne blond og bloggete, men hun har levert en gripende bok om å føle at hun ikke passer i sin egen kropp. En kropp som blir tynnere og tynnere, et sinn som sliter mer og mer, og et liv som blir vanskeligere og vanskeligere. Det er ikke akkurat Agnar Mykle-kvalitet over dette, men synes hun beskriver godt hvor vanskelig de enkleste ting kan være, og hvor irriterende andres innfall og verdier kan virke når formen ikke er helt på topp.
Anbefales veldig.

Jeg var i utgangspunktet skeptisk til «Evig Søndag» men da jeg desperat trengte noe nytt å lese, og den var på salg til 69, - så slo jeg til. Jeg kastet fordommene fra meg og leste. «Hvorfor hadde jeg fordommer til dette?» slo det meg raskt. Linnea Myhre er faktisk kul. Bloggen er sarkastisk, og noe av sarkasmen finnes fremdeles i boka – på tross av at melankolien muligens er sterkere her enn på bloggen hennes. Boka er forfriskende på ett vis – den skiller seg fra lignende bøker, og den har de fleste forutsetninger for å lett føye seg inn i «psykisk-syk-memoar»-sjangeren. Dette er ikke alltid positivt. Men den gjør ikke det – jeg synes den virker annerledes. Det er noe med språket, oppbyggingen og så videre. Det er enkelte tilbakeblikk, og disse funker fint for å gi et bilde av Linneas nåværende situasjon – men utenom dette er den ikke så tilbakeskuende. Handlingen foregår nå. Linneas nå virker på mange måter kjent, og hun har tanker jeg tror mange kjenner igjen. Det er festlig når hun møter en mann som spør om hva hun skal med panteflaskene, for eksempel – les det, jeg klarer ikke å beskrive det. Jeg blir litt trist av å lese boka, så klart, det er trist på ett vis med denne evige søndagen, og at tacomiddag bare er godkjent på lørdager. Føler jeg ble kjent på Linnea iløpet av de omlag 200 sidene. Jeg ble nok ikke det – men hun ga oss et interessant innblikk i annen tilværelse. Men språket er godt, pennen er kul. Boka kan faktisk anbefales. Jeg var underholdt, fascinert og nå skal jeg se på «Skal vi danse» - rett og slett fordi Linnea er med. Den er også lett og rask å lese. Tok meg to dager og et par bussturer. Linnea er tøff, og jeg håper hun skriver flere romaner.

For talent og ærlighet. Håper det kommer mer fra denne forfatteren. Skal anbefale denne til andre profesjonelle hjelpere (i motsetning til forrige bok jeg leste om å være psyk).

Bøker som omhandler psykisk helse:

Selvmord, Psykiatri, Psykoser, Tvangstanker, Schizofreni, Angst, Selvskading, Spiseforstyrrelser, ADHD, Rus, Ungdom, Voksne, Barn, Pårørende, Dissosiativ lidelse, Alkohol, Mani, Depresjon, osv

Nå er Skam slutt. FOR GODT. Det nekter vi å godta, så her har vi samla en liste FULL av bøker for deg som elsker SKAM.

Diverse bøker som handlar om psykiatri, psykisk helse og liknande.

Jeg gjentar suksessen fra i fjor, og setter meg som mål å lese 52 bøker i løpet av 2015. Hver fullførte bok legges fortløpende til listen. Har du en bok å anbefale, eller et lignende prosjekt, må du gjerne legge igjen som en kommentar :)

bøkene jeg leste i 2012