Omtale fra forlaget
Storslått fortsettelse på Byens spor-bøkene Sentralt i fjerde bind i Byens spor står Jesper Kristoffersen og Trude Hagen. Deres skjebne er tett vevd sammen med byen og gatene de lever i og alle de andre menneskene i byen. Fagerborg og verden krymper, tempo er skrudd opp ett hakk, det er åttitallet, det er en ny generasjon som overtar, en generasjon som har verden for sine føtter. Trikkeskinnen binder byen sammen, men fører også til steder som tar menneske ut av byen: Enten det er til Hurdal, Sverige eller Comosjøen. Hvor forskjellig drømmene deres enn er, brytes deres streben mot byen og verden. «Vi bor i den samme byen, men byen er ikke den samme. Og når vi står foran speilet, kanskje en morgen i oktober, ser vi at det samme gjelder oss. Det er tiden. Det er bare tiden som går fra oss. Men noen må stå stille hvis andre skal måle farten. Og til tross for at ansiktet i speilet minner om en fremmed, venter noe uforanderlig dypt i oss, og det er en trøst, nå som årene og avstandene krever sitt.» Lars Saabye Christensen har lagt øret inntil byens konkylie og lyttet til dens spor. Med finstemt følsomhet avlytter han hver enkelt rille. Han ser lyset kaste skygger den ene veien når solen går ned over byen som en gang var, og den andre veien når solen står opp over en by som våkner til en ny tid. Uvegerlig reiser spørsmålet seg: Hvem er vi som bor i denne byen, dette landet og denne tiden – og hvem vi vil være? Vakker, rørende og oppløftende fortsettelse på Byen spor.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2022
Format Heftet
ISBN13 9788202750121
EAN 9788202750121
Serie Byens spor (4)
Omtalt tid 1980-1989
Språk Bokmål
Sider 460
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Vi har kommet til 80-tallet. Jespers mor, Maj, er død og begravet. Nå er Jesper og søsteren, Stine, alene, men de er voksne. Stine er lege, mens Jesper kun har noen få piano-elever. Han lever på Trude, noe hun begynner å bli lei av. De snakker ikke ordentlig sammen lenger. Selv Jostein, Jespers barndomskamerat, er ikke hva han en gang var. På avstand observerer forfatteren det hele.
Nok en god bok, men synes den blir litt omstendelig innimellom.
Den svakeste boken i serien og greit at det nå ble satt endelig punktum. Innimellom fenget det og jeg var tilbake i "Byens Spor", men det skled stadig ut og ble litt kjedelig.
Jeg er veldig begeistret for Byens spor 1-3. På slutten av bind 3 trer forfatterens stemme også forsiktig frem, det var ok, men i fjerde bind, Jesper og Trude, trer han frem kommenterende hele veien, det fungerer ikke for meg, det er forstyrrende og nesten litt juks og fanteri all den tid jeg vet at forfatteren er en glimrende 3dje person presens forteller - nå blir det hele nesten en slags sakprosa, det er trist, forfatteren kan så mye bedre, dette er et grep som ikke fungerer for meg :-(
For meg, som ikke er særlig kjent i Oslo, fikk dette preg av en litt for personlig byvandring med forfatteren som nostalgisk vegviser, til steder og bygninger jeg ikke har hatt noe forhold til og som ikke finnes lenger. Et slags filmmanus, kanskje? Personer fra de tidligere bøkene dukker opp og skaper situasjoner som jeg ikke ser poenget med, og Gaustad er fortsatt en sentral arena for - ja for hva da? Har LSC tenkt seg enda ei bok?
Godt språk, lettlest, men jeg savnet litt nerve.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketFor er ikke nostalgi bare en annen vei hjem til adresser som ikke finnes lenger?
Når vi blir født, er alt smått, så vokser det, sakte, men sikkert ser vi at det meste blir større, noen ganger for stort, det baller på seg, før det meste begynner å bli mindre igjen, mindre og mindre, helt til vi får plass i en trang urne som dette, som det heller burde stått en pen bukett i.
Ta gledene på forskudd, ellers går man glipp av dem.
..han [Jostein] kom hjem med et høreapparat og en bruksanvisning på atten sider, han prøvde det en gang, rev proppene ut og sa høyt til seg selv: Aldri mer. Problemet var ikke at høreapparatet ikke virket, eller klødde i ørene, men at verden utenfor lød så ubehagelig at han heller ville slippe.
Tiden har gjort noe med oss. Eller kanskje vi har gjort det selv. Sannsynligvis er det et samarbeid. Tiden gir oss mulighet til å ødelegge.
Bøker som får masse skryt og yatzy i seksere - uten at jeg helt skjønner hvorfor...