Emilie, 15, er på ferie på Grand Canaria med familien sin . Hun er tynn og besatt på ikke å spise, men trene, bli tynnest mulig. En dag hun er ute og jogger ser hun en liten båt på vei mot stranda. I båten sitter det flere mennesker, sultne og utslitte. Hun hjelper den ene, Samuel, 18, som har hoppet overbord, i land, og etterhvert de andre.
Hun hjelper dem også med å skaffe mat og et hus de kan være midlertidig i.
Samuel er fra Ghana. De andre er fra blant annet Senegal, Sierra Leone, Ghana, Mali, Benin, Togo.
Flyktninger som har betalt dyrt for en usikker og farlig seilas til et bedre liv. Det er stor sjanse for at de blir sendt tilbake hvis de blir oppdaget, derfor forsøker en del å leve ulovlig, gjemme seg for myndighetene. Kanskje noen blir selgere av klokker og smykker på turiststrendene. Noen blir satt i flyktningeleir, de yngste under 18 kan kanskje få bli.

Emilie og Samuel blir venner. Han synes hun er tynn, og lurer på om det er en sykdom. For en afrikaner er det sikkert veldig merkelig å se en hvit europeisk kvinne nekte seg mat og være så tynn når de selv lider av ufrivillig matmangel og sult.

Simon Stranger har illustrert boka med bilder av flyktninger, samt et dataspill om flukt fra Afrika. I bokas midtparti får vi små tekstsnutter av forskjellige mennesker og dyrs perspektiv. Det virker litt malplassert i den ellers greie fremstillingen . Men det har samtidig en effekt som jeg få sans for.
Barsakh er den første av tre bøker om Emilie, og er ungdomsbøker. Jeg er nok ikke i den rette ungdomsalder til å bedømme hvordan denne boka funker for ungdom. Jeg kan bare bedømme ut fra meg selv, hvordan jeg leser den. Og jeg likte det jeg leste, jeg synes dette er en god bok som viser kontrastene mellom livsvilkårene våre og deres. Jeg synes forfatteren viser på en god måte hva som er virkeligheten for tusenvis av båtflyktninger, hva de utsetter seg for, hva de riskikerer, om den kyniske menneskesmuglingen som står bak. Svært mange mister livet på ferden over Atlanterhavet. (eller Middelhavet for den sags skyld)
Jeg skal også lese den siste boka i trilogien; De som ikke finnes, som nettopp har kommet ut.

Canarijournalen skriver stadig om båtflyktinger som ankommer Kanariøyene, les mer om det HER. Det er en virkelighet turistene sikkert ikke så ofte tenker over, kanskje ikke en gang klar over. Selv om marinens vaktfartøy ligger ute i havet og følger med, og kan ses godt fra land på Grand Canaria.

Du kan lese hele blogginnlegget mitt HER

Flott med en ungdomsbok med tydelig politisk budskap. Enda mer flott at den er tynn og svært lesbar i tillegg:)

Lettlest og godt om ungdom, flyktninger og spiseforstyrrelser.

Emilie som har hørt om flykningene får selv oppleve dette når hun er på ferie i Grand Canaria med familien sin.
Emilie var på joggetur da hun plutselig så en flytende båt der ute. Det var flere kropper i den. Skittende og slappe. Hun hjalp dem til land, og ble kjent med en av flyktingene.- Samuel, 18. De blir gode venner, og Emilie hjelper dem videre. De bosetter seg i et fiskehus når stranda og Emilie løper å skaffer mat og vann til dem.
Huns syntes noen av flyktningene er litt skumle, men det er bedre når Samuel er der.
Hun må ofte lyve til foreldrene sine om hvor hun skal.
Slik holder de på en stund, og det skjer stadig små gnister mellom Samuel og Emilie.

Den dagen de må flykte fra politiet....

Bøkene er så sterke at det er som jeg ikke klarer å ta dem innover meg. Historien i Barsakh minte meg på boken Little Bee; om en jente som flykter fra Nigeria. Samtidig som vi har et mottak der jeg bor og jeg omgås flyktningene derfra både på jobb i biblioteket og i kirken. Det var på en måte en kjent historie. Jeg visste om båtflyktningene og at de ofte blir sendt tilbake.

Historien til Samuel er så sterk at den er kvalmende. Den er umulig å ta inn over seg og en klarer ikke bære at mennesker har det sånn. Samtidig ser vi skjebner som ligner hans eller som har det helt forferdelig grusomt på andre måter, på TV og i avisene hver dag. Det er nok til å rive sjelen ut av en. Jeg støtter hjelpearbeid i Russland og stiftelsen vi deltar i har mottoet Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Vi har flere fjernadoptivbarn og vi prøver å leve uten et stort forbruk. På den måten prøver vi å hjelpe noen. Men Stranger klarer likevel å få meg til å ønske jeg kunne gjort mer.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Det er på tide med oppsummering av året. De bøkene jeg har satt størst pris på i år er disse:

Stadig flere bøker tar for seg dette temaet.

Her er en oversikt over alt jeg har lest i 2010

Bøker til barn og ungdom med kulturmøte som tema

Også i år er målet å lese 52 bøker.