Uhyggelig og spooky!

Nikolaj Frobenius (f. 1965) er en forfatter jeg med tiden har kommet til å bli veldig knyttet til. Jeg har stort sett lest det meste av det han har utgitt siden begynnelsen av 2000-tallet og frem til i dag - senest "Så høyt var du elsket" - og har også omtalt flere av hans bøker på bloggen min. Hvis jeg skal trekke frem en fellesnevner ved bøkene hans, så er det at han ofte skriver romaner med utspring i egne opplevelser, og av og til i andres, som i boka om Edgar Allen Poe , "Jeg skal vise dere frykten". Eller kanskje han bare er mer åpen og ærlig om dette sammenlignet med andre forfattere?

I "Mørke grener" møter vi forfatteren Jo Uddermann som nylig har utgitt en selvbiografisk roman om sin egen barndom. Dvs. egentlig handler romanen vel så mye om en tidligere kamerat av ham, Georg, enn ham selv. En kamerat med et formørket sinn, og som det senere skulle gå riktig ille med ... Inntil han altså døde i følge hans mor.

Jo er gift med Agnete og sammen har de datteren Emma. Han befinner seg på hytta da forleggeren Iben ringer ham og forteller at romanen, som for lengst er antatt og som skal bli hans gjennombrudd som forfatter, nettopp er kommet fra trykkeriet. Jo reiser inn til Oslo, nærmere bestemt til Frysja, for å se denne og dessuten bli intervjuet på TV.

Etter TV-intervjuet begynner mystiske ting å skje ... Plutselig kommer det en konvolutt med et avisutklipp fra 1990 med overskriften "Skolebrannen ble slukket". Ingen avsender - bare dette avisutklippet. Etter hvert er det som om fortiden begynner å innhente Jo, som om den fortsetter å leve sitt eget liv. Og Georg, som Jo har utlevert på det groveste i romanen sin, og at på til fremstilt som et ondt vesen, viser seg å ikke være død likevel ...

Underveis får vi gjennom Jos tilbakeblikk i egen barndom, innblikk i hvordan det var å vokse opp som sønn av en begravelsesagent.

"Jenny og jeg hadde bodd et steinkast fra hverandre under hele oppveksten. Jenny i Radioveien, jeg i Frysjaveien. Enebarn begge to. Fedrene våre drev begravelsesbyrået sammen, de hadde overtatt bedriften etter sin far, Knut Uddermann, virksom begravelsesagent siden 1933. Men den gamle døde rett etter at sønnene tok over sjappa. Han ble bare sekstifire år gammel. En gang hørte jeg pappa si: Han la seg selv i kisten. Pappa var en rolig, innesluttet mann. Høflig og stille. Bortsett fra når han drakk pjolter. Da snakket han med en stemme som skremte vettet av meg. En skiftende mørk og lys, forbannet og tryglende og ynkelig stemme som fikk meg til å tenke at det bodde et annet vesen inne i ham. Mange ganger under oppveksten løp jeg barbent opp til Jennys hus fordi jeg ikke fikk sove mens pappa holdt en av sine lange nattmonologer." (side 59)

Det skal vise seg at Jo selv kanskje ikke er så uskyldig som han selv vil ha det til når han opplever at fortiden kommer mot ham, slik at han så og si "blir innhentet av sitt eget romanprosjekt", for å sitere fra forlagets presentasjon av boka på smussomslaget. Med noe av den uhyggen som også kjennetegner Frobenius´roman "Jeg skal vise dere frykten", ble jeg dratt gjennom boka i et forrykende tempo - hele tiden på jakt etter et slags svar. For hvem av dem - forfatteren Jo eller barndomskameraten Georg - er egentlig den onde her?

I boka veksler Frobenius mellom nåtid (2012) og fortid (1990), og en gammel historie om to tenåringsgutter som begge rivaliserte om den samme jenta, er gjennom Jos roman atter vekket til live. Og Jo, som foregir å ha skrevet den mest autentiske og ærlige romanen noen sinne - kan vi tro på ham, når han lever et så til de grader lite autentisk liv i virkeligheten? Et liv der iveren etter research i forbindelse med romanprosjektet har ført ham rett i armene på den tidligere nevnte jenta, som i mellomtiden er blitt en vakker og meget tiltrekkende kvinne på snart førti? En kvinne Jo ikke klarer å holde fingrene fra ... Hva er virkelighet og hva er fiksjon når det kommer til stykket? Og hvor mange hemmeligheter trenger man egentlig å kjenne til i et menneskes fortid før man er i stand til å ødelegge det fullstendig, dersom dette er hva man ønsker?

Nikolaj Frobenius har igjen skrevet en fabelaktig god roman, som virkelig innfridde mine forventninger! Handlingen og stemningen i "Mørke grener" er uhyggelig og kryper inn under huden på leseren. Da jeg var kommet et stykke ut i boka, var jeg så trollbundet at jeg ikke klarte å legge den fra meg før siste side var vendt. For å sitere fra en anmeldelse jeg leste i VG - boka skriker etter filmatisering! Og jeg - jeg gleder meg veldig til neste roman fra Nikolaj Frobenius!

Leste den i ett i går/natt, spesiell, creepy og veldig spennende. Vaklet mellom 5-6, men sidne slutten var litt vel dramtaisk, kanskje.. ender jeg på fem.. Liker skrivestilen til Frobenius, den litt fandenivoldsketheten og humoren som iblant preger boka.. Selv om temaet er tungt, er det likevel en friskhet i romanen, språket. Her er blogginnlegg .

Det første som slår meg med det jeg leser er at alt er så nært. Jo er gift med barndomsvennen sin Agnete. Han er utro med hennes bestevenninne fra barndommen Katinka. Han har skrevet bok om en barndomsvenn og politikvinnen som kommer på døren, er hans kusine. Det andre som slo meg, og slo meg nesten ut i begynnelsen, var drittspråket. For meg er det en intim sak å sitte å lese en bok, så når jeg da uten at jeg er forberedt på det blir påtvunget et vulgært språk, så er det nesten så jeg vil legge boken fra meg. Men, dette er ikke en bok en bare legger vekk, så oppskrytt som den er. Jeg setter meg til pcen og leser noen omtaler, og fortsetter videre i håp om at spenningen skal overstige det jeg rynker på nesen av. Og det gjorde det, til gangs. Det ble en av de sjeldne gangene at jeg sender ektemannen til sengs, med beskjed om at jeg bare må lese ferdig først. Den rynkingen på nesen som jeg delvis holdt på med i begynnelsen av boken, stoppet helt og holdent når jeg gikk inn i andre del, hvor vi er tilbake i 1990 og Jos barndom. Da faller hendelser fra første del på plass. Når vi så er tilbake i 2012 og den opprinnelige historien, blir det riktig creepy, for er det virkelig Georg som er den onde her? Jo, oppleves som helt på kanten av det vi kaller for normal i vårt samfunn, og jeg satt med en ekkel følelse av at han kunne være gjerningsmannen. Som sagt, boken var umulig å legge vekk når slutten nærmet seg - uhyre spennende til siste side.

Noen ganger blir jeg bare sittende å lure på hvorfor i all verden jeg har latt det gå så lang tid før jeg har lest en bok – dette var en slik bok! Den er fantastisk bra! Skummel og krypende ekkel, med en beskrivelse av menneskesinnet som virkelig fenger.
På samme måte som Jo begynner leseren å lure på psyken til de involverte personene, og det er ikke godt å si hva som er virkelighet og hva som er fantasi!

Boken var nominert til Rivertonprisen, og det er meget forståelig i mine øyne. En ting er i hvert fall helt sikkert – jeg må lese de andre verkene til Nikolaj Frobenius, for han har en måte å skrive på som traff meg midt i sjela – jeg elsker det!

Faktisk litt skuffende bok fra Frobenius denne gangen. Jeg synes liksom jeg hadde lest storyen før. Prosjektet minner meg om den Edgar Allan Poe-boka hans.. Men nå er jeg også prega av at jeg har lest mye krim i det siste - så jeg er kanskje en litt utilregnelig leser. Jeg liker godt miljøskildringene i boka. Og den ER creepy, men jeg hadde forventa mer creepy, tror jeg.

Godt driv, men handlingen kjennes litt uorginal.

Jo har nettopp gitt ut sin fjerde bok. De andre tre, har gått ganske upåaktet hen, men denne boken er annerledes. Den er selvbiografisk, og handler for det meste om barndomskompisen Georg. Han var fascinert av lidelse og katastrofer. Georg døde i fengsel, og Jo lurer litt på hvorfor han og Georg egentlig ble venner.
Etter et TV-intervju om boken, begynner det å skje uforklarlige ting rundt Jo. Noen følger med på alt han foretar seg. Hvem er det som prøver å skremme ham?

Psykologisk thriller, som bør leses i dagslys!

Boken har ikke den slutten jeg hadde ventet meg og det dro litt ned for meg, men den skapte en kontrast til hvordan historien var fortalt så langt som var uventet og som tilførte boken en «edge». Hele boken er spennende og dypdykket ned i Jos psyke er skremmende og interessant. Men som sagt, den traff meg ikke helt.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jeg har funnet ut at jeg liker litt sånn "creepy" bøker, i den gotiske sjangeren.
Har ikke tenkt så mye på det før, men etter å ha lest "Stormfulle høgder" kom jeg til å tenke på om der er bøker i samme sjanger som jeg kunne lese. Jeg kom da på at jeg jeg var svært begeistret for Frobenius sin "Latours katalog" og de fire bøkene av Carlos Ruiz Zafon som begynner med "Vindens skygge". Dette er mine favoritter. Og nå kan jeg plusse på Stormfulle høgder. Jeg vil nå prøve å samle flere bøker på en liste, så jeg kan kose meg med sjangeren :)

Har du noen forslag?

Å være bokblogger betyr alltid mange bøker på vent. Her er en oversikt over de som står og tripper i min bokhylle.