Ingen lesetilstand
Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Hvem gjemmer seg bak de mørke grenene? Hvem følger med på alt du gjør?
Jo Uddermanns barndomskamerat Georg hadde en foruroligende fascinasjon for katastrofer og død. Men han var også en gutt som vakte mye oppmerksomhet og undring. Var han et offer? Eller et «barn uten sjel»? Som voksen får Jo vite at Georg døde under et fengselsopphold, og han skriver en dokumentarisk roman for å prøve å finne ut av hvem barndomskameraten egentlig var.Romanen vekker oppsikt, men etter at Jo har snakket om den i et TV-intervju, begynner det å skje uforklarlige ting rundt ham. Bildører på vidt gap, en urovekkende mms fra anonym avsender, et innbrudd der ingenting er stjålet. Etter hvert blir det tydelig: Det er noen som følger med på alt Jo gjør, og som er i ferd med å invadere livet hans ? ved hjelp av stadig mer drastiske virkemidler.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2013
Format Innbundet
ISBN13 9788205418318
EAN 9788205418318
Genre Thrillere
Omtalt sted Oslo
Språk Bokmål
Sider 275
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Nikolaj Frobenius (f. 1965) er en forfatter jeg med tiden har kommet til å bli veldig knyttet til. Jeg har stort sett lest det meste av det han har utgitt siden begynnelsen av 2000-tallet og frem til i dag - senest "Så høyt var du elsket" - og har også omtalt flere av hans bøker på bloggen min. Hvis jeg skal trekke frem en fellesnevner ved bøkene hans, så er det at han ofte skriver romaner med utspring i egne opplevelser, og av og til i andres, som i boka om Edgar Allen Poe , "Jeg skal vise dere frykten". Eller kanskje han bare er mer åpen og ærlig om dette sammenlignet med andre forfattere?
I "Mørke grener" møter vi forfatteren Jo Uddermann som nylig har utgitt en selvbiografisk roman om sin egen barndom. Dvs. egentlig handler romanen vel så mye om en tidligere kamerat av ham, Georg, enn ham selv. En kamerat med et formørket sinn, og som det senere skulle gå riktig ille med ... Inntil han altså døde i følge hans mor.
Jo er gift med Agnete og sammen har de datteren Emma. Han befinner seg på hytta da forleggeren Iben ringer ham og forteller at romanen, som for lengst er antatt og som skal bli hans gjennombrudd som forfatter, nettopp er kommet fra trykkeriet. Jo reiser inn til Oslo, nærmere bestemt til Frysja, for å se denne og dessuten bli intervjuet på TV.
Etter TV-intervjuet begynner mystiske ting å skje ... Plutselig kommer det en konvolutt med et avisutklipp fra 1990 med overskriften "Skolebrannen ble slukket". Ingen avsender - bare dette avisutklippet. Etter hvert er det som om fortiden begynner å innhente Jo, som om den fortsetter å leve sitt eget liv. Og Georg, som Jo har utlevert på det groveste i romanen sin, og at på til fremstilt som et ondt vesen, viser seg å ikke være død likevel ...
Underveis får vi gjennom Jos tilbakeblikk i egen barndom, innblikk i hvordan det var å vokse opp som sønn av en begravelsesagent.
"Jenny og jeg hadde bodd et steinkast fra hverandre under hele oppveksten. Jenny i Radioveien, jeg i Frysjaveien. Enebarn begge to. Fedrene våre drev begravelsesbyrået sammen, de hadde overtatt bedriften etter sin far, Knut Uddermann, virksom begravelsesagent siden 1933. Men den gamle døde rett etter at sønnene tok over sjappa. Han ble bare sekstifire år gammel. En gang hørte jeg pappa si: Han la seg selv i kisten. Pappa var en rolig, innesluttet mann. Høflig og stille. Bortsett fra når han drakk pjolter. Da snakket han med en stemme som skremte vettet av meg. En skiftende mørk og lys, forbannet og tryglende og ynkelig stemme som fikk meg til å tenke at det bodde et annet vesen inne i ham. Mange ganger under oppveksten løp jeg barbent opp til Jennys hus fordi jeg ikke fikk sove mens pappa holdt en av sine lange nattmonologer." (side 59)
Det skal vise seg at Jo selv kanskje ikke er så uskyldig som han selv vil ha det til når han opplever at fortiden kommer mot ham, slik at han så og si "blir innhentet av sitt eget romanprosjekt", for å sitere fra forlagets presentasjon av boka på smussomslaget. Med noe av den uhyggen som også kjennetegner Frobenius´roman "Jeg skal vise dere frykten", ble jeg dratt gjennom boka i et forrykende tempo - hele tiden på jakt etter et slags svar. For hvem av dem - forfatteren Jo eller barndomskameraten Georg - er egentlig den onde her?
I boka veksler Frobenius mellom nåtid (2012) og fortid (1990), og en gammel historie om to tenåringsgutter som begge rivaliserte om den samme jenta, er gjennom Jos roman atter vekket til live. Og Jo, som foregir å ha skrevet den mest autentiske og ærlige romanen noen sinne - kan vi tro på ham, når han lever et så til de grader lite autentisk liv i virkeligheten? Et liv der iveren etter research i forbindelse med romanprosjektet har ført ham rett i armene på den tidligere nevnte jenta, som i mellomtiden er blitt en vakker og meget tiltrekkende kvinne på snart førti? En kvinne Jo ikke klarer å holde fingrene fra ... Hva er virkelighet og hva er fiksjon når det kommer til stykket? Og hvor mange hemmeligheter trenger man egentlig å kjenne til i et menneskes fortid før man er i stand til å ødelegge det fullstendig, dersom dette er hva man ønsker?
Nikolaj Frobenius har igjen skrevet en fabelaktig god roman, som virkelig innfridde mine forventninger! Handlingen og stemningen i "Mørke grener" er uhyggelig og kryper inn under huden på leseren. Da jeg var kommet et stykke ut i boka, var jeg så trollbundet at jeg ikke klarte å legge den fra meg før siste side var vendt. For å sitere fra en anmeldelse jeg leste i VG - boka skriker etter filmatisering! Og jeg - jeg gleder meg veldig til neste roman fra Nikolaj Frobenius!
Leste den i ett i går/natt, spesiell, creepy og veldig spennende. Vaklet mellom 5-6, men sidne slutten var litt vel dramtaisk, kanskje.. ender jeg på fem.. Liker skrivestilen til Frobenius, den litt fandenivoldsketheten og humoren som iblant preger boka.. Selv om temaet er tungt, er det likevel en friskhet i romanen, språket. Her er blogginnlegg .
Noen ganger blir jeg bare sittende å lure på hvorfor i all verden jeg har latt det gå så lang tid før jeg har lest en bok – dette var en slik bok! Den er fantastisk bra! Skummel og krypende ekkel, med en beskrivelse av menneskesinnet som virkelig fenger.
På samme måte som Jo begynner leseren å lure på psyken til de involverte personene, og det er ikke godt å si hva som er virkelighet og hva som er fantasi!
Boken var nominert til Rivertonprisen, og det er meget forståelig i mine øyne. En ting er i hvert fall helt sikkert – jeg må lese de andre verkene til Nikolaj Frobenius, for han har en måte å skrive på som traff meg midt i sjela – jeg elsker det!
Faktisk litt skuffende bok fra Frobenius denne gangen. Jeg synes liksom jeg hadde lest storyen før. Prosjektet minner meg om den Edgar Allan Poe-boka hans.. Men nå er jeg også prega av at jeg har lest mye krim i det siste - så jeg er kanskje en litt utilregnelig leser. Jeg liker godt miljøskildringene i boka. Og den ER creepy, men jeg hadde forventa mer creepy, tror jeg.
Godt driv, men handlingen kjennes litt uorginal.
Jo har nettopp gitt ut sin fjerde bok. De andre tre, har gått ganske upåaktet hen, men denne boken er annerledes. Den er selvbiografisk, og handler for det meste om barndomskompisen Georg. Han var fascinert av lidelse og katastrofer. Georg døde i fengsel, og Jo lurer litt på hvorfor han og Georg egentlig ble venner.
Etter et TV-intervju om boken, begynner det å skje uforklarlige ting rundt Jo. Noen følger med på alt han foretar seg. Hvem er det som prøver å skremme ham?
Psykologisk thriller, som bør leses i dagslys!
Boken har ikke den slutten jeg hadde ventet meg og det dro litt ned for meg, men den skapte en kontrast til hvordan historien var fortalt så langt som var uventet og som tilførte boken en «edge». Hele boken er spennende og dypdykket ned i Jos psyke er skremmende og interessant. Men som sagt, den traff meg ikke helt.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketEdgar Allan Poe skrev om demonene som Afrasiab reiste sammen med nedover Oxus: Du må lokke dem til å sove, ellers utsletter de deg. Tankene var virrende demoner.
Hvem tegner et dødninghode og putter det i en konvolutt og sender det til en forfatter?
Jeg har funnet ut at jeg liker litt sånn "creepy" bøker, i den gotiske sjangeren.
Har ikke tenkt så mye på det før, men etter å ha lest "Stormfulle høgder" kom jeg til å tenke på om der er bøker i samme sjanger som jeg kunne lese. Jeg kom da på at jeg jeg var svært begeistret for Frobenius sin "Latours katalog" og de fire bøkene av Carlos Ruiz Zafon som begynner med "Vindens skygge". Dette er mine favoritter. Og nå kan jeg plusse på Stormfulle høgder. Jeg vil nå prøve å samle flere bøker på en liste, så jeg kan kose meg med sjangeren :)
Har du noen forslag?
Å være bokblogger betyr alltid mange bøker på vent. Her er en oversikt over de som står og tripper i min bokhylle.