Unterleuten er en yndig og rolig landsby - tilsynelatende. Berlin er kun 1 time unna, men idyllen tilsier at man er på en annen planet. Naturen er uberørt, og en rekke sjeldne fuglearter hekker der. Men under overflaten ulmer det av uvennskap, gammelt nag, nabotvister og andre konflikter. Det hele eskalerer da innbyggerne blir informert om at det skal bygges en vindmøllepark på stedet.

De ulike innbyggerne i landsbyen kommer til orde i kapitlene, men er alle like troverdige? Meler alle sin egen kake, eller vil de fellesskapets beste?

Godt språk. Interessant historie med en rekke originale personligheter. Man aner grusomhet in spe. Tempoet er langsomt og avventende, men du verden så finurlig det hele er lagt opp.

Vindmøller til besvær

Hva skjer i den lille landsbyen Unterleuten når innbyggerne får presentert planer om utbygging av en vindmøllepark? Handlingen foregår omkring 2010 i en landsby som ligger i nærheten av Berlin, men virker ganske fjernt fra storbylivet. De "innfødte" har sin egen historie og sine egne lover, jf. fra begynnelsen av boka:

Landsbyer som Unterleuten hadde overlevd DDR og visste hvordan man holdt staten fra livet. Unterleuterne løste problemer på sin engen måte. De løste dem seg imellom.

Ved å plassere noen nykommere som har kort botid på stedet, greier Juli Zeh å si mye både om historie og dagens samfunnsutvikling. Her får vi blant annet illustrert motsetningene mellom by og land, Vest- og Øst-Tyskland, kommunisme og liberalisme/kapitalisme, naturvern kontra behov for ikke-fossil energi og nye inntekter til kommunekassen. I tillegg kan jo egeninteressen komme inn og gjøre at tidligere prinsipper ryker ...

Alt dette har en thrilleraktig innpakning hvor de ulike personene (de blir ganske mange) får sin egen historie. Med ulike innfallsvinkler får historien gjerne en ny vri som kanskje er nærmere sannheten, eller kanskje ikke? Boka er både underholdende og satirisk.
Underveis måtte jeg notere noen sitater, som:

Siden politikerne, slik de selv så det, uansett ikke kunne bestemme over noe lenger, forvandlet de seg til politiske skuespillere som hadde som sin viktigste oppgave å spille følelsesteater, iscenesette overbevisninger og simulere at de tok beslutninger.

Der Jule hele tiden sto i fare for å drukne i et hav av informasjon, varianter og versjoner og derfor var tvunget til å interessere seg for færrest mulig ting, sugde Gerhard den kaotiske verdenen til seg, kjørte den gjennom prinsippfilteret sitt og spyttet det ut i små pakker med hver sin lille etikett på. Denne prosessen kalte han "kritisk tenkning".

Borgermesterens tanker om ungdommen og om deltakende demokrati:
Ungdommen i dag hadde noen forbløffende ferdigheter. For eksempel en vanvittig effektivitet kombinert med et fullstendig fravær av humor. ... Det som drev denne generasjonen, var det absolutte ønsket om å gjøre alt riktig. Å ikke begå noen feil, og dermed gjøre seg selv uangripelig.

Deltakende demokrati var et fint begrep som egentlig betydde at folk som manglet ethvert sakskjennskap, skapte masse problemer og til slutt klagde over at alt tok så lang tid.

Investorens tanker om den nye generasjonen:
Når Meiler forestilte seg den nye generasjonen, så han en hær av unge mennesker med utstrakt høyrearm, ikke for å gjøre hitlerhilsen, men for å ta bilde av sitt eget ansikt med smarttelefonen.

Her krangles det om skogteiger, adkomst for slamsugerbilen som må tømme septiktanken hver uke, hvem som skal få hvilken kattunge av "kattedama" Hilde, om hestehviskeren skal få lov til å gjerde inn et område av naturreservatet, og det spekuleres i om den lille jenta Lillekron egentlig ble kidnappet, og i tilfelle - av hvem. Hva har så dette å gjøre med beslutningen om det skal bygges vindmøller? Tja, det sier kanskje noe om hvordan beslutningsprosesser kan foregå.

Et slag for tysk og tyskspråklig litteratur!

I forbindelse med felleslesing av Cees Nootebooms Allesjele (Kjells lesesirkel januar/februar 2021) kom det frem et ønske om mer kunnskap om tysk litteratur. Tyskland var før andre verdenskrig et kulturelt kjerneområde i Europa. Det var dit kunstnere, forfattere, malere, musikere (også norske) reiste for å studere. Det er et tankekors tysk etterkrigslitteratur og kunst er så lite kjent i dag.

Bokelsker «Vannflaske» etterlyste tips om tyske bøken, og responsen lot ikke vente på seg. Her er en oversikt over de anbefalte. Mangler noen?