Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Tretten år gammal syklar ho til sin første sommarjobb på hotellet.
Femten år gammal er ho ein stålstreng av vilje, klar til å øydeleggje. Blikket ho har på seg sjølv er både hardt og omsynsfullt. Kroppen har ny form, og det veks dun på ryggen hennar. Til slutt kan ho knapt reise seg, og ho må bu på institusjonen.
"Svart belte" handlar om farleg fridom, om sjukdom som viljesakt og arbeid.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2015
Format Innbundet
ISBN13 9788249515516
EAN 9788249515516
Omtalt sted Sogn og Fjordane
Språk Nynorsk
Sider 105
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
For ei perle!!! Må lesast. Sårt, svart, og samstundes skrive med humoren i behold. Ei jentes kamp mot eit spiseforstyrra helvetes, Skildra på nydeleg vis med originalt og lyrisk språk. Las heile den vesle boka i eit jafs (natt)
«Svart belte» av Marianne Clementine Håheim er en liten og kort roman, men tung kost.
Hovedpersonen er Marianne, som kan antyde at denne boka er selvbiografisk. I sentrum står Mariannes spiseforstyrrelse og hennes vei til å bli «frisk», eller enda mer veien til å kunne leve et liv med spiseforstyrrelsen uten å måtte bo på institusjon. Romanen strekker seg over noen år, fra begynnelsen til slutten av tenårene.
Noen ganger er jeg litt usikker om bokas stemme er dagens Marianne som observerer i retrospekt, eller om romanen kan leses som en slags dagbok. Språket er ofte poetisk, og noen ganger ble jeg litt usikker på om jeg virkelig får med meg hva som skjer.
Jeg velger å lese den som en veldig rå og direkte beskrivelse av hvordan Marianne opplevde og fortolka sin egen lidelse der og da. Jeg har ingen personlig erfaring med spiseforstyrrelser, men det er mange momenter i boka som jeg kjenner litt igjen fra samtaler med folk som har og har hatt det, og til en viss grad kan jeg relatere der det er mer generelle overlapp og fellestrekk som er mer generelle for mange, om ikke alle, psykiske lidelser.
Dette er en dypt personlig skildring. Dette er historien om Marianne og hennes spiseforstyrrelse, og uansett hvor mange folk med samme diagnose man møter, så vil det alltid være noe unikt ved hver enkeltskjebne, noe som oppsummeres fint når Håheim skriver at «[v]i er så ulike, men likevel vakkert plasserte i dei same avsnitta i lærebøkene til reparatørane.»
Noe som delvis irriterte meg litt var når den poetiske tonen kunne bli litt romantiserende, men dette er igjen ikke en uteforstående som romantiserer spiseforstyrrelser og psykisk lidelse. Her er det den lidende selv som prøver å finne det vakre i det vonde, stygge og brutale, i et forsøk på å håndtere hverdagen, å finne sin egen identitet og å skrive sin egen historie. Det er noe jeg for min egen del kan relatere veldig godt til, og jeg fikk inntrykk av at det også er nettopp det Håheim setter fingeren på når hun skriver at «[d]ei vakre orda kjem når eg er på mitt styggaste [...]. Dei kjem fordi dei må, fordi eg treng eit lys.»
Alt i alt er dette en bok jeg tror jeg må lese igjen, tygge mer på og se på med litt nye øyner en dag. Jeg anbefaler boka, men en må være villig til å lese noe som kan skape ubehag, litt vonde følelser, litt sinne og frustrasjon.
Også bør selvsagt alle som selv er ramma av en spiseforstyrrelser ta en egen vurdering på hvorvidt de vil utsette seg for potensielle triggere. For en utenforstående er det i hvert fall et godt innblikk i hvordan en spiseforstyrrelse kan utarte seg i en persons tanke- og følelsesliv, og hvor brutal den kan være.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketEg har ikkje lenger nokon alder, no er eg ein diagnose, storslått og sinnssjuk.
Alle stader eg har vore, byar og tettstader eg har besøkt, er fulle av svarte flekkar. Fingeravtrykk, fotspor og skit. Eg har drege med meg sjukdommen inn i rørande møblerte heimar, med på familiebesøk og feriar. Det skitne og ekle har kravla inn i sofakrokar og gjestesengety, kor det ikkje høyrer heime, kor det aldri var min rett å plassere det. Overalt eg snur meg, ser eg skabb, infeksjon, galle, ei gul åre gjennom menneske og minne. Eg er så lei meg.
Dei vakre orda kjem når eg er på mitt styggaste [...]. Dei kjem fordi dei må, fordi eg treng eit lys.
Eg blir flytta til ein strengare stad, men han kan umogeleg vere strengare enn eg. Ikkje noko er strengare enn eg.
Somme tilsette har pusestemmer og kaffiande, har studert i årevis for å få redde jenter som meg. Andre har tydelegvis møtt mange av oss, ser trøytte og nesten irriterte ut. Eg hatar dei alle saman.
Vi er så ulike, men likevel vakkert plasserte i dei same avsnitta i lærebøkene til reparatørane.
Eg er ikkje redd, for han er så menneskeleg, fullstendig til stades i hendene kring kaffikoppen og den stive ryggen. Knapt klår over at han har ein kropp, bortsett frå når den gjer han vondt.
Bøker som omhandler psykisk helse:
Selvmord, Psykiatri, Psykoser, Tvangstanker, Schizofreni, Angst, Selvskading, Spiseforstyrrelser, ADHD, Rus, Ungdom, Voksne, Barn, Pårørende, Dissosiativ lidelse, Alkohol, Mani, Depresjon, osv
Jeg har tidligere laget en liste om temaet, men da med "alle" bøker jeg kan finne om temaet. Nå lager jeg en med bare dem jeg har lest.
Den andre listen finner du her: http://bokelskere.no/lister/87203/
bøker som lever videre i meg lenge etter å ha lukket dem. Altså bøker jeg fremdeles tenker på fra tid til annen, bøker med karakterer jeg ikke glemmer og handling som fremdeles pirrer interessen. Her er bøkene en ikke glemmer hva handlet om. Her er bøkene jeg med glede leser en gang til