Klikk på en bok for å skrive en omtale.

Viser 1 til 13 av 13 bokomtaler

Er du ung jente som forelsker deg i en eldre mann, er du et offer, men jeg klarer ikke se forskjellen på disse to tilstandene, på å være et offer og være forelsket, mener jeg. Begge deler er å bli fratatt friheten, å høre til andre enn seg selv. Jeg visste det allikevel. Jeg ba om kandiserte løgner, løgner om hvor du var og hvem du var med, jeg har kanskje gitt dem selv også, den naiviteten virket imidlertid ikke truende, en type naivitet med sterkt feste i bevisstheten, en slags Schrödingers tilstand, halvt levende, halvt død, det var slik jeg så på oss da, med rot i en virkelig uvirkelighet - hva lider man av når man er lykkelig ulykkelig?

Slik beskriver en av romanens to hovedpersoner, den unge jenta, forholdet hun er i. Tretten år gammel treffer hun en trettien år gammel mann som hun blir sammen med. I romanen følger vi dem gjennom en periode på fem år, til sommeren hun fyller atten og moren hennes baker bløtkake fra bunnen av og vennene hennes steller i stand fest, vennene som ikke forstår henne, hvorfor er hun sammen med han? Og av og til forstår ikke han heller, er det ingen unge gutter på hennes egen alder hun kan være sammen med, han spør henne, men hun svarer indignert, hva skal hun med dem; for det er ham hun vil ha.

Eller vil hun egentlig det? Forholdet er vanskelig, de må lenge holde det skjult, senere bare skjult for noen, men fortsatt er det ikke fritt, folk stiller spørsmål og de stiller spørsmål selv; om sin egen rolle og om den andre. Naturligvis, alderforskjellen mellom dem og at hun er så ung gjør at det faller seg slik, men jeg vil påpeke: Er det ikke slik som dette i mange forhold generelt? Man er sammen med noen, man elsker dem, vil være sammen med dem, men likevel er det vanskelig; man krangler, stiller seg selv spørsmålet om det er riktig eller ikke; man forelsker seg og skyver vekk alt det som er negativt med den andre og forholdet, vil ikke innrømme den andres feil, skyver bort deler av seg selv fordi alt annet blir sekundært, underlagt den andre, når man er forelsket. Man er nettopp lykkelig ulykkelig.

Det er du som følger meg hjem om nettene, det er du som bor i sengetøyet mitt, det er du som sitter i vinduskarmen, det er du som varmer meg, det er du som gjør meg kald, det er du som regner over meg, det er du som beskytter meg fra det samme regnet [...]

Å være forelsket er som å være avhengig av et narkotisk stoff, de vil begge ha den andre, må, men vet at det ikke er særlig lurt; for dem fordi hun er så ung, han så gammel, og i romanen følger vi forholdet deres fra begges synsvinkler, hvor reflekterte de er. De er ikke blinde, unnskylder seg ikke, er sarkastiske, av og til nesten ondsinnede, men likevel klarer de ikke å holde seg fra hverandre. Flere ganger virker det som om de gjør forsøk på å avslutte det hele; begge to prøver på det, men de kommer alltid tilbake til hverandre. Det er som om de leker katt-og-mus når han endelig kommer hjem til Bergen fra et arbeidsopphold i Roma og de har savnet hverandre, for så at hun plutselig bestemmer seg for å dra til besteforeldrenes gård på Østlandet, som om det egentlig ikke skjer plutselig, men er noe noe hun har kalkulert, helt fra han dro. Som om de spiller et spill med hverandre. De tøyer grensene, den makten de har over hverandre, og også dét er vel noe allment i kjærlighetsforhold, her bare forsterket i det ulovlige i aldersforskjellen deres. Lund Fjæren klarer rett og slett å si noe allment om kjærligheten ved å fortelle en historie om ett spesielt par.

Samtidig er det sårt. Hovedpersonene kan gjøre seg harde utenpå, men sårbarheten er likevel der. De vet ikke alt selv, men jeg ser det. Ting som de ikke sier direkte (romanen er skrevet i jeg-form), klarer Lund Fjæren likevel å få fram. Det er veldig mye mellom linjene. For jeg som leser, på den måten. I romanen: for alle menneskene utenom de to:

De vet ikke hva jeg har gjort, de vet ikke hva jeg lever av, hva jeg lever i, hva eller kanskje hvem jeg lever med, det forblir mellom linjene skrevet på postkortet fra denne byen, denne byen som er min, ingen livshistorie skal skrives her, ingen barn skal vekkes i denne byen. Her skal vi leve i hjertebank, mellom hvert syvende fjell som bringer lyden videre (som et postkort).

Opprinnelig skrevet på http://kathleen-bean.blogspot.com

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Å lese Egenmäktigt förfarande er nesten som å lese et klassisk gresk drama, du vet hva som kommer til å skje og alt skjer rett fram, uten staffasje. Helt enkelt: Boka handler om filosofen Ester Nilsson som blir kär i kunstneren Hugo Rask. Det er en ulykkelig forelskelse, og svært irrasjonell, som forelskelser jo som oftest er. I tillegg blir Ester Nilsson backet opp av et "väninnekör". I greske tragedier står koret på kanten av scenen og blander seg ikke inn i fortellingen, men kommenterer det som skjer. Det gjør også venninnekoret i Egenmäktigt förfarande, som Ester lytter til. Venninnene hennes er ikke individer, kun et kor av stemmer som synger/sier det samme. Håpet hennes stiger, og håpet hennes falmer, etter hva de sier: Väninnekören var flitigt i arbete. Den tolkade, tröstade, lindrade, förmanade och pekade ut nya färdriktningar. Hon måste bli fri, sa den och hon sa efter: Jag måste bli fri från den här idioten.

Det er en strippet og, vil jeg si, simpel bok. Den handler rett og slett om en forelskelse, mer om dèt enn om kjærlighet, som undertittelen "-en roman om kärlek" vil ha den til å være om. Simpel fordi så mye av det som beskrives er selvfølgeligheter. Jeg kjenner meg igjen i mye, men mye er så selvsagt at det å beskrive det får det til å fremstå som banalt, som unødvendig å skrive om. Det er som om de tingene man opplever som forelsket og som betyr så mye når man er midt oppi det, mister sin viktighet i de ordene Lena Andersson bruker til å beskrive dem. Det er beskrivende, men feil. Det er som alle de gangene jeg opplever noe som er veldig stort for meg, noe som gir voldsomme følelser, og så, akkurat i det jeg starter å fortelle om det, mister det sin glans. Det jeg sier er korrekt, men hvordan jeg opplevde det var så sterkt, mye større enn det jeg klarer å utsi med dagligdagse ord. For å ta et enkelt eksempel: Jeg kan fortelle om hvordan det var å hoppe i strikk, men jeg forteller jo ikke virkelig hvordan det er å hoppe i strikk.

Rettere sagt: Boka er som et tørt referat av en forelskelse. Det blir ofte slik når en bok spesifikt skal handle om det, eller spesifikt om kjærligheten. Jeg kan komme på flere eksempler, f.eks. Alain de Bottons Essays in Love. Også den beskriver et forholds begynnelse til dets slutt, og det som hender etterpå, når det overfladisk sett er over. Også den er tørr og utelukker resten av livet, som er og rommer så mye mer enn bare èn relasjon. Jeg synes det er kunstig å beskrive èn relasjon, uten å ta med andre relasjoner, andre ting som er viktig for et menneske. Ja, vi leser og hører stadigvekk at kjærligheten er det største av alt, men én person er sjeldent noens alt. Vi hører strofer som 'kan ikke leve uten deg' og 'takk for alt', men come on, det er bare tull. Folk flest lever ikke med bare én relasjon. Folk flest er ikke Romeo og Julie; hvis den andre dør, fortsetter vi å leve. Fordi vi har flere relasjoner. Folk flest, uansett hvor forelska de blir, bygger ikke livet sitt rundt én annen. Derfor synes jeg ofte at romaner som handler utelukkende om et par, hvor nesten alle andre mennesker og relasjoner stenges ute, virker kunstige, hermetiske.

I tillegg gjør det ikke saken noe bedre at hovedpersonen Ester er filosof og skribent, med en evne til å tenke klart til tross, til å stille forholdet i et filosofisk lys og analysere det utifra det. Hun har apparatet til å beskrive relasjoner og livet bedre enn mange andre. Også det blir for mye, for hvor er det allmenngyldige i dette? Det som er så kjent glipper i det det forsøkes beskrevet. Lena Andersson har mislyktes i å svare på oppgaven som hun selv har gitt sin protagonist: [...] uppdraget hon gett sig själv att dechiffrera verkligheten og hitta språkets mest sannfärdiga åskådliggörande av den. En dag skulle hon förstå hur allt hängde ihop. Tills vidare kom den i bitar og fragmenter.

Opprinnelig skrevet på http://kathleen-bean.blogspot.com

Godt sagt! (1) Varsle Svar

People don't go to Antarctica. They're called to Antarctica står det på omslaget til en av bøkene Bee leser før hun drar nettopp dit. Jeg visste ikke at denne romanen skulle handle om Antarktis før jeg begynte på den. Jeg kan faktisk ikke huske hvorfor jeg hadde skrevet den ned som noe jeg ville lese, kanskje var det fordi Jonathan Franzen, som jeg liker så godt og faktisk leste like før jeg begynte på denne, har sagt dette om Where'd You Go, Bernadette: "I tore through this book with heedless pleasure."

Jeg nevner dette fordi: 1. Man hører på Franzen. Selv om han alltid er sur og hater Twitter. 2. Jeg elsker Antarktis og å bli stasjonert der som forsker hadde vært en drøm som gikk i oppfyllelse. I boka er de nemlig innom de amerikanske forskerstasjonene, og bare det er interessant. Hovedpersonen Bee er like fascinert av Antarktis som meg, og det er fint: Sometimes it was so great I couldn't believe how lucky I was that I got to be me. We'd pass icebergs floating in the middle of the ocean. They were gigantic, with strange formations carved into them. They were so haunting and majestic you could feel your heart break [...] [S]ometimes there was a lone emperor penguin, giant, with orange cheeks, standing on an iceberg, and you had no idea how he got there, or how he was going to get off, or if he even wanted to get off. On another iceberg, a smiling leopard seal, sunning herself, looked like she wouldn't hurt a fly, but she's one of the most vicious predators on earth, and she'd think nothing of leaping up and grabbing a human in her razor teeth and pulling him into the freezing water and shaking him until his skin slid off. [...]Hardly anyone in the world gets to see any of this, which put pressure on me to remember it especially well, and to try to find words for the magnificence.

Vakkert og mektig, men også verdens hardeste sted: I got a huge knot in my stomach because if Antarctica could talk, it would be saying only one thing: you don't belong here.

Men det som skjer er ikke bare sett fra Bees side. Boka er bygd opp av brev, E-poster, små snutter (tredjeperson og førsteperson). Av og til virker det kunstig, for noen av brevene forteller så mange detaljer at det virker unaturlig; møter ikke disse menneskene hverandre i det daglige, da trenger de vel ikke å skrive alle disse tingene i brev/E-post til hverandre? Men dette tenker jeg bare av og til, og stort sett synes jeg det funker, kanskje fordi det er balansert med "vanlig" fortellermåte innimellom.

Noen ganger mens jeg leser tenker jeg på Extremely Loud & Incredibly Close av Jonathan Safran Foer, minus det at familien det handler om i Where'd You Go, Bernadette ikke er noen jødisk middelklassefamilie i New York, men en familie uten noen spesielle røtter som av grunner som etterhvert kommer fram, har flyttet fra Los Angeles til regnfylte Seattle. (USAs Bergen.) Mye mer interessant enn New York. (Uten at New York er helt uinteressant, jeg skrev jo nettopp at jeg liker Franzen.) Og nå burde jeg kanskje ha sagt noe om hva som skjer i boka, men siden den er veldig handlingsdrevet og det føles umulig å si noe om hva som skjer uten å ødelegge spenningen og overraskelsesmomentene, lar jeg være og nøyer meg heller med å si at dette er den perfekte sommer-i-hengekøya-lektyre. Relativt lettfordøyelig, men med mer enn nok alvor. Så kan vi tenke på at det er omtrent nå at det er vinter på Antarktis og keiserpingvinhannene står i vind (Antarktis er verdens mest forblåste kontinent) og kulde på -60 grader C og passer på eggene til våren kommer. For at de, når de klekkes ut, skal komme til en verden hvor det er sommer og lys.

Opprinnelig skrevet på http://kathleen-bean.blogspot.com

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Nina Faber er en aldrende lyriker, har aldri jobbet noe særlig, bor i en kolonihage (året rundt, selv om det ikke er lov, men hun har ikke noe annet sted å bo) og er bitter på at hun aldri vant noen Nordisk Råds litteraturpris. Vareopptelling handler om dagen Nina skal gi ut en ny bok, noe hun ikke har gjort på mange år, en ny diktbok full av dikt hun har skrevet mens hun har vært i Istanbul. Om Istanbul og mannen hun var sammen med der. Og jeg ler. Jeg ler inni meg mens jeg sitter på bussen og leser, av det tåpelige, JA, det tåpelige som dikt kan være, noe det ikke er rent sjeldent. Nei, ofte. Hvor mange teite dikt har man ikke lest, eller selv skrevet, mens man har vært ute og reist, betraktet, sett, skrevet i skriveboka man har med seg, kanskje til et glass lokalt, inkludert meg selv. Spesielt når hun leser dem opp på Litteraturhuset, hvor bare en håndfull av mennesker har dukket opp for å se Nina Faber lese opp sine nye dikt, drita på vin. Hun er jo en lyriker, har levd et vilt liv, nå gjenopptar hun det siden det ikke er bare bare å være ute med en ny bok. Og i salen nede, i Wergelandssalen, er det stappet med folk, flust, der skal Karl Ove Knausgård snakke. Uten ironi spør Nina Faber i det hun ankommer Litteraturhuset om alle disse menneskene har kommet for å se henne, jøss, det tror hun virkelig. Nina Faber er full av seg selv, setter sitt virke som lyriker høyt, men vi lesere får en anelse om at den nye boka er utgitt bare pga. "gamle dager." (Ikke at mitt inntrykk er at hun var noen bedre lyriker før enn nå, det må ha vært alle liggene med de rette folka, som Nina Faber mer eller mindre antyder, som står bak utgivelsene.)

Kritikerne er ikke nådige. Spesielt for kritikeren i Universitas gjennomgå, og det er en riktig morsom seanse hvor Nina driver utspørring av den unge studentens diktkunnskaper (og jeg selv blir litt kry, der jeg sitter på bussen og klarer å svare på alle). Likeså er det med hele situasjonen i Akademia-bokhandelen på Blindern, hvor den innkjøpsansvarlige for humanistiske fag, Bjørn Hansen(!), har avlyst en diktopplesning med Nina Faber pga. en vareopptelling. Det som skjer der minner meg om det som skjer i Dag Solstads Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, muligens er det navnet på den innkjøpsansvarlige for humanistiske fag som allerede har gitt meg et pek til andre av Dag Solstads romaner. Og slike litterære referanser er det mange av i Vareopptelling. Erlend Loe driver et harselas, det er ironisk (bombe?), men ofte tidligere har jeg ikke likt dette hos Erlend Loe, ja, jeg har tenkt at ironien har vært for usympatisk og ugrei. Ikke at fremstillingen av Nina Faber, eller andre deler av litteraturbransjen, er særlig sympatisk fremstilt i Vareopptelling heller, men det synes som om denne fremstillingen er fortjent. Erlend Loe gjør ikke narr av en ung mann som ikke vet hva han skal med livet, eller en mann i førtiårskrise, det føles bedre når det er Nina Faber det gjelder. For ikke er hun særlig sympatisk selv, som jeg tidligere skrev setter hun på en arrogant måte sitt liv og virke svært høyt, høyere enn andres, men samtidig setter hun spørsmålstegn ved livet hun valgte: kunne hun ikke tatt seg en skikkelig utdanning, fått seg en bedre jobb, en ordentlig jobb, som elektriker for eksempel, alle har alltid bruk for elektrikere, hver dag kunne hun ha jobbet som elektriker og fått en lønnslipp en gang i måneden og fått halv skatt i desember. Som andre folk, folk flest. Flere pensjonspoeng også. I stedet ble hun lyriker. Og ikke en særlig god en heller. Var det verdt det?

Romanen, som er liten (jeg leser den i løpet av en busstur tur/retur jobb), svarer ikke på det, den munner rolig ut i slutten, selv om det som faktisk skjer i romanens slutt jo er ganske dramatisk. Det er bare det at jeg venter på noe annet, mer, ja, ikke nødvendigvis på en løsning, men kanskje på noe mer angående en sak, ja, hva skjer egentlig videre med alt som tidligere har blitt åpnet i romanen, den kunne godt vært litt lengre, samtidig som det ikke føles galt at den slutter der den slutter heller. Som om boka i utgangspunktet ikke må taes for høytydelig, uten at det på noen måte har noe å si for det (seriøse) sparket mot hva lyrikk (kanskje for ofte) kan være.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Først publisert her:
http://kathleen-bean.blogspot.com

Når jeg først begynner å lese i Bare ukedager av Cecilie Aurstad, tenker jeg at den høres ut som en bok fra Flamme Forlag, jeg tenker: herregud, den er typisk Flamme, en bok om unge, pene (middelklasse)jenter i tyveårsalderen som farter rundt i Oslo, driver med noe kreativt og er forelska, forelska, av og til lykkelige, av og til med kjærlighetssorg, men aldri uten gode venner, litt Oslo 31.august light og i jenteversjon, og ikke minst som i bøkene til Flamme-forfatteren Linn Strømsborg. Bokas hovedperson, et jeg, beskriver det tilogmed selv: Lørdag* Jeg har nyvaska hår og strykejern i skapet, bøker i hylla og ting organisert i mapper på Macen, penger på kontoen, kulturell kapital i kofferten, nye sko fra Isabel Marant og sengetøy det lukter tøymykner av, 400 venner på Facebook og 60 000 på BSU, grønnsaker i kjøleskapet og medlemskap på Sats, blomster i vinduskarmen og guttevenner som liker meg, planer for helga og pynteputer på senga, stearinlys i skapet, deltidsjobb i butikk og 5,2 i snitt, ullundertøy og skiutstyr og noen å dra hjem til, et variert kosthold og nybarberte legger, blader i bunker og regninger som er betalt, en lys framtid og mange planer og ting jeg gleder meg til, ok musikksmak og vip-kort på Fisk og Vilt og orden i sakene og bilder på veggen [...] Jeg tenker at det er tåpelig, som om forfatteren har fulgt en oppskrift for å havne i denne, tja, kategorien av litteratur som har blitt utgitt i løpet av de siste årene, men jeg blir etterhvert blidere stemt. Tanken på at dette bare er enda en sånn bok forfølger meg gjennom hele lesningen av Bare ukedager, men samtidig lar jeg meg forføres og underholdes av beskrivelsen av min generasjon. For bokas jeg er nitten år, hun er nitten år og driver med det samme som jeg gjorde da jeg var nitten år, som også venninnene mine gjorde da vi var nitten år, og som sikkert tusenvis av andre nittenårige har gjort og fremdeles gjør. Men ikke bare er det der gjengjennelsesfaktoren ligger, bokas jeg er nemlig forelska i en fyr, de har et forhold uten navn, et jeg og et du, hele boka er bygd opp over et jeg og et du, som gjør ting sammen, men aldri snakker sammen, og jeg er så forelska, forelska, hun tenker på ham hele tiden når han ikke er der, og hun ønsker hele tiden å nå ham, lurer på hvor han er, vil være med ham, men gjør aldri noe med det. I stedet venter hun bare, det går bra, hun prøver å være tålmodig. Eller hun går ut på byen fordi hun da kanskje kan komme til å møte på ham, i stedet for å bare spørre ham: Skal vi sees? Hun er så forelska at det nesten er destruktivt, men bare for henne selv, ikke for noen andre. Samtidig er hun et selvstendig menneske, hun er ikke needy forelska på noen måte, hun trenger ingen mann, hun er bare forelska i akkurat dette spesifikke individet, dette du-et. For som hun selv skriver: Lørdag* Regina Spektor sutrer fra høyttaleren, jeg ber henne skjerpe seg og slutte å være så dramatisk. Jesus, alt handler ikke om gutter, og noen kommer til å elske deg til slutt, du er altfor bra og kul til å ende opp aleine. Dessuten er du kjendis (det samme som jeg pleide å tenke om Maria Mena) og når hun liksom hvisker ut svarene til en kjendis i et blad hun leser og svarer på spørsmålene selv, i dette tilfellet "Om du var et dyr, hvilket dyr ville du vært?": Definitivt en pusekatt, de trives godt alene, men er glad i kos og selskap likevel.

Jeg-et er heller ikke forelsket i et bilde, for verken du-et eller forholdet mellom jeg-et og du-et er perfekt. I Ildfuglen av Hedda R. Robertsen, en annen bok om unge tyve-ish-noe jenter som bor i Oslo og som også ble utgitt i høst, har ei av jentene et forhold til foreleseren sin på universitetet, som riktignok er så godt som gift med en annen, men bortsett fra det, dvs. forholdet dem i mellom, er perfekt. Amalie, som denne jenta heter, tviler aldri på ham på egenhånd, det er som om tvilen på dette forholdet hun befinner seg i kommer utenfra, fra venninnen hun bor med som kommenterer forholdet. Det er venninnen som maser på Amalie at hun må gjøre det slutt; det må bli slutt på dette forholdet deres som består av champagne, hotellrom og pent undertøy btw. Jeg-et i Bare ukedager reflekterer i større grad selv over forholdet, selv om også hun har en bestevenn som hun drikker kaffe og spiser pizza med på søndager mens de ser på TV3. Denne personen er imidlertid svært vag, som alle de andre personene i romanen. Alle bortsett fra jeg-et og du-et befinner seg i en slags skygge utenfor det hele. De griper ikke inn når jeg-et stadig må bli med du-et på legevakten i fylla, som jeg aldri helt skjønner hvorfor: Gjør han noe dumt i fylla, er det fylla som har skylda for at han skader seg? Eller har en eller annen form for angst? Kanskje begge deler. Anyways: *Lørdag Driter i hva jeg gjør så lenge vi ender opp sammen senere.*

Verdt å kommentere er også de bitende kommentarene om "de andre", f.eks.: Jeg tror hun prøver å bli venner, men vi har ikke noe til felles, hun spiller fotball og handler klær på Vero Moda, så jeg sa jeg fikk besøk selv om det ikke var sant og De jentene som klina først og leia hender og farga håret selv og la på seg i puberteten og glemte å utvikle personlighet og flytta sammen med kjæresten etter videregående og kun kjøpte klær på kjedebutikker, Zara for det mest, og lager album på Facebook og drar på ferie til Syden og henger med gamle venner [...] ville aldri falt for en som deg. Det er de jentene som har kids nå når vi ikke lenger er nitten, men tjuefire. Jeg lurer imidelertid på om Cecilie Aurstad ikke er litt arrogant, men jeg bryr meg ikke, det er ikke meg det går utover. Og det er nettopp det som gjør at jeg også tenker at dette må være en ganske snever bok. Hva med de andre? Alle som ikke er nitten år og henger på Grünerløkka? Generelt sier boka noe om forelskelse, og det kjenner de fleste til, men er det nok? Nei. Utvalget bøker om dette emnet er stort. Jeg ler og underholdes av boka, jeg ville kanskje anbefalt den som en underholdende bok til jenter på min egen alder, fint som noe lett å lese rett etter eksamen (som jeg gjorde), men jeg ville definitivt ikke satset på denne som julegave til eldre, litteraturinteresserte mennesker, og med eldre, da mener jeg omtrent alle over tretti.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Opprinnelig publisert på min litteraturblogg: http://kathleen-bean.blogspot.com

Kjerringer dro jeg ut fra en en bokhylle på biblioteket, på leting etter noe lett noe, og jeg kunne huske et sted i bakhodet at jeg hadde hørt at denne var litt chic lit-aktig, samtidig som det var noe litt annet også, jeg mener Helene Uri, er ikke hun en smart dame, med i Språkrådet og sånne ting, nei, jeg husker ikke helt, men låner denne likevel. Og ja, mulig det er en chic lit, men i så fall vil jeg riste hele sjangerbetegnelsen vekk fra dens negative konotasjoner etter å ha lest denne; Kjerringer er intelligent og absolutt herlig!

Kjerringer handler om en gjeng middelaldrende kvinner som finner hverandre på et kveldskurs i latin. Der har de havnet av ulike grunner. Frøydis, f.eks., trodde hun hadde fått et kurs i italiensk av samboeren sin, så matinteressert som hun er kunne jo dét være noe (menta gelato al cioccolato, vino rosso, fichi, mozzarella - trenger man egentlig flere ord?), eller Jenna, som trenger å fordype seg i dødebøker fra middeladeren fordi hun bedriver med trolldomssysler og tradisjonell samisk sjamanisme på fritiden (når hun ikke jobber i datafirmaet sitt). Jeg må si at jeg var skeptisk. Jeg tenkte, etter å ha lest på omslaget, at dette kunne bli en sånn bok som handler om sånne kvinner, sånne flagrekvinner som kler seg i lilla og drikke kaffe på kuntsmusekaféer hver lørdag formiddag, eller sånne kvinner som klager og syter over at de ofret seg i ekteskapet, for både ektemann og barn, og over at de egentlig skulle ha blitt journalister i stedet for lærere (les: den jævla irriterende Therese i Heidi Lindes roman Nu, jävlar!). Argh. Det er mange, mange slike bøker. Og jeg hater alle disse kvinnene som har det så ille og bare syter. Denne romanen kommer til å være sånn, tenkte jeg.

Men jeg tok feil! Det finnes ikke en kvinne i denne boken som klager over at ting skulle vært sånn og sånn, hadde det ikke bare vært for den mannen, nei, og det er heller ingen kvinne som ser på det å oppfostre barn som noe slitsomt, noe å klage over. Ella, førsteamansuensis på Blindern, påtroppende professor, tenker at hun aldri har vært så lykkelig som da datteren ble født. Jenna vet ikke om noe bedre enn å sitte i sofaen med sin sytten år gamle datter og småsnakke og drikke kakao. Og jeg tenker, det er sånn det skal være, det skal være bra å ha barn. Man skal ønske seg barn mest av alt. Hvis ikke synes jeg man bør la det være og finne på andre ting å gjøre. Boka skildrer dette med en varm tone, uten at det på noen måte blir klissete og, som jeg pleier å kalle det, sykt damete. Nei, hos Uri skildres morsrollen fint og flott! Sier jeg, tjuefire år, langt unna middelaldrende.

Det finnes ikke en kvinne i denne romanen som klager over valg de foretok seg tidlig i livet som viser seg senere å være feil og som de så legger på menn. Nei, alle sammen er ansvarlige for seg selv. For det er jo faktisk sånn det er, man har ansvar for seg selv, det er ingen andre som er ansvarlig for deg. Det får meg til å like alle kvinnene i denne boka. Jeg liker Frøydis som er tjukk fordi hun elsker mat, og hun vet at hun er tjukk, men hun klager ikke, det er jo hennes egen skyld, men so what, eplekaker med krem, kransekaker, petit madeleine-kaker, "pizza med tynn bunn, et lag hjemmelaget tomatsaus, snøhvit mozzarella (av bøffelmelk, selvsagt) og kanskje noen løvtynne skiver parmaskinke", karamellpudding og "fløtebasert fiskesuppe, med pastellrosa reker, store torskestykker, biter av gulrot og pastinakk, et lite gulhvitt berg av créme fraîche" som kjæresten disker opp med til hun kommer hjem, hvem sier nei til dét; Jenna, som er alenemor og leser astrologi, men som gjør som hun vil selv om stjernene sier at hun burde gjøre noe annet; fru Næss, som er pilot og lever etter visdomsordene fra sin avdøde far om at bare uintelligente mennesker kjeder seg; Ella, som kan alt om språk og leser dødsannonsene hver dag; og Celeste, som liksom skal være irriterende perfekt og vakker, ligger med hvem hun vil, svinser rundt i pelskåper og kommer alltid for sent, uten å unnskylde seg, ja, selv hun liker jeg.

Jeg tenker: Dette er jammen meg noen bra kvinner. Jeg tenker: Hvis det er kvinner som kvinnene i denne romanen som går under 'kulturkjerringer', ja, da kan alle de som "ikke skriver for kulturkjerringer" (sitat: Tomas Espedal) go fuck yourselves.

Sammen danner altså disse vidt ulike kvinnene en liga hvor de hevner seg på menn. Også dette holdt på å avskrekke meg: Å, nei, kvinner som skal hevne seg på menn, herregud, så teit. Men nei! Det er bare morro. Og disse mennene er jo drittsekker. Påståelige programledere, skribenter, professorer, gutteklubben grei, mannsjåvinister osv. Alle får de høre det. Alle som faktisk oppfører seg dumt får kjenne det. Og det er jammen meg moro! Mer skal jeg ikke røpe.

(Bortsett fra at det hører til at hele boken er krydret med doser av morsomme fakta og latinske gloser og uttrykk.)

Konklusjon: Jeg digger kjerringer, jeg digger Helene Uri, jeg digger litteratur, jeg digger kvinner, jeg digger språk, jeg digger kultur, jeg digger denne boka! Les!

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Bloggen til Linnéa Myhre, som nå er avsluttet, har vært en av mine favorittblogger. Jeg har digget sarkasmen, alle sparkenne i hytt og vær mot alt hun ikke liker (som er omtrent alt bortsett fra taco og mammaen hennes), galgenhumoren og ærligheten. Jeg fikk også med kommentarene til serien La Linnéa leve som gikk på NRK nett-TV i fjor vinter, hvorav mange kommenterte at var det ikke bare å skjerpe seg, trengte hun å være så sur, hva vet hun om livet, hun er bare tjueén år, get a grip, livet er verre for andre, du har ikke noe å klage på. Det tenker jeg ofte selv når folk griner over småting. Jeg tenker det når jeg ser jentene på Top Model grine etter at de har fått klippet av alt håret sitt (noe jeg forøvrig gjorde selv da jeg var seks år og mamma hadde lovet meg at vi bare skulle klippe litt av luggen, men sagt noe annet til frisøren; selv om jeg riktignok da gråt av at hun hadde løyet og lurt meg, ført meg bak lyset, ikke fordi håret var blitt kort), for å nevne et eksempel. Noen ting er faktisk små.

Andre ting er ikke små. Selv om man tilsynelatende har alt, kan livet være deprimerende og meningsløst. Jeg kjenner på den selv med jevne mellomrom, men fortsetter likevel fordi jeg klarer å lage en mur hvor jeg bak den stuer det faktum at livet er meningsløst (fordi det er den jo) så jeg slipper å la det ta helt over tankesettet mitt. Ikke alle klarer det. Det er såvidt Linnéa klarer det. Hun har selv sagt at boka startet som et selvmordsbrev. Hvor den slutter å være det, vet jeg ikke. Kanskje det er da hun bestemmer seg for å gå til psykolog, for det gjør hun, hun begynner å gå til Finn. Slik begynner boka som følger henne og spisefortyrrelsen gjennom et år. Den sarkastiske tonen fra bloggen er tonet ned, men fortsatt er hun gjenkjennelig. Hun kommer med en refleksjon over ordet 'hverdagslykke', sier hun ikke forstår den, for hvordan kan en kaffekopp være lykke, er den ikke heller en glede? Noe mindre en lykke. Som om lykke er noe vedvarende, noe som varer lenger, noe større. Siden skriver hun om hvordan hun ser over et visst landskap og føler et øyeblikks lykke ved dette synet, ja, virkelig et øyeblikks lykke, for i neste sekund, når hun går derfra igjen, er alt som før. Så hva er lykke?

I serien La Linnéa leve prøver Linnéa en ny ting for hver gang i et forsøk på å føle seg bedre. I en av episodene tar kameraten hennes henne med på healing, og skeptiker som hun er, funker ikke det. Hennes livsgledeskala som går fra 1 til 10 stiger aldri over 5 (som jeg kan huske, kanskje ikke dét en gang), og høyest stiger den i den episoden hvor hun rir på hest og i den episoden hvor hun går tur i fjellet. Det er helt logisk for meg, og det er forresten gjort vitenskapelige studier på at psykisk syke føler seg bedre sammen med dyr og av å være i naturen. Akkurat som forventet, sa en venninne til meg, som forøvrig også syntes det var unødvendig av programmet å rakke ned på alternative behandlingsmetoder, yoga, healing o.l., mens jeg sa at pfft, hva skal vi med dét når så basic ting som å bare være sammen med dyr og ta en tur opp et fjell funker best. Men om det nødvendigvis er lykke, er et annet spørsmål.

Jeg har lest svært mange (mer eller mindre selvbiografiske) erindringsromaner om jenter med spisefortyrrelser, og de fleste suger. De fleste suger på den måten at de fort fokuserer på bare sykdommen, det blir ofte som å lese i en legejournal eller en pensumbok i psykologi, mens mennesket bak forsvinner. Det føler jeg ikke skjer i Linnéas bok. Hun forteller ikke bare om at det er to ting som besetter henne: mat og det å få tiden til å gå raskest mulig. Hun forteller om sparkesykkelen som hun transporterer seg rundt med. Hun forteller om hvor glad hun er i sin mor. Hun forteller om pakken som kommer fra USA. Hun forteller om at hun skal dra til Costa Rica og at hun gleder meg, selv om det blir med det, hun skriver aldri noe om hvordan det var på turen. Dette er i slutten av boka, og her synes jeg det går for raskt, som om hun har skyndtet seg litt for å bli ferdig og nøste opp trådene. Jeg har lest flere omtaler av boka hvor omtalerne har ment at Linnéa fokuserer for mye på seg selv og for lite på hvordan menneskene rundt henne forholder seg til henne og hva hun snakker med Finn om. Det synes jeg er irrelevant. Boka handler om henne, det er ikke en tittebok for nysgjerrigper-er. At den handler så mye om hva hun gjør når hun er alene, om vanene hennes som hun må holde (hvis ikke er det krise), om hva hun planlegger å gjøre til de nøyaktigste tidspunkt, og om hva hun tenker, forsterker bare bildet av hvordan det ofte er når man lider av en spisefortyrrelse, og også en slags følelse av forlatthet, fravær. Selv om det finns folk som bryr seg om henne, for eksempel hennes mor, som, når Linnéa sier at hun vil dø, sier at i så fall skal hun (moren) dø med henne. Det er vanskelig å si om det er boka alene som klarer å fortelle hvordan forholdet dem i mellom er, eller om jeg noen ganger leser inn det jeg tidligere har lest på bloggen til Linnéa, men jeg velger likevel å påstå at ut av det lille i boka som Linnéa skriver om sitt forhold til moren, får vi likevel vite en del. Om ikke mye, så nok.

Jeg liker også at bokas forfatter ikke prøver å lage et utgangspunkt for spisefortyrrelsen, dvs. en såkalt begynnelse. Det var da den begynte, etterfulgt av hendelsesforløpet siden den gang, men at den fokuserer mer på nåtiden, dog med noen tilbakeblikk til hvordan sykdommen har vært tidligere. Altfor mange bøker om spisefortyrrelser prøver å finne en løsning i Freud-style: noe skjedde i barndommen som har skylda. Det trengs ikke her. Evig søndag har verken en klar begynnelse eller en klar slutt, det er rett og slett en skildring av et år, en evig søndag.

Godt sagt! (20) Varsle Svar

Av og til så har det noe å si hvorfor jeg bestemmer meg for å lese en bok. For det meste leser jeg bøker som noen hvis litteratursmak jeg liker har anbefalt eller referert til. Det var ikke grunnen til at jeg tok med meg denne hjem fra biblioteket (selv om det riktignok er et sitat av Ali Smith på baksiden av omslaget). Derimot var det idéen om en novellesamling hvor alle novellene er (løst) basert på helgenmyter som tiltrakk meg. Jeg er jo godt kjent med Francesca Lia Block og hvordan hun ofte skriver og snirkler inn gresk mytologi (det er jo et mye mer vanlig fenomen i litteraturen), hvordan gudene menneskeliggjøres og blander seg inn i det verdslige livet til tenåringsjenter som hører på punk, bruker lørdagsformiddagene på å lete etter kjoler i bruktbutikker og drikke kirsebærmilkshake på dineren til lunsj. Helgenmyter er av en annen sort. For i katolisismen bryr de seg om synd. Det driter de greske gudene i. De kvinnelige helgenene i Living with Saints er med andre ord dydsmønstre alle sammen, kanskje med ett unntak (det kan diskuteres). Noe annet er det med de vanlige jentene og kvinnene som ferdes i novellene. For med bare ett unntak handler alle novellene om hunkjønn, og dette, kombinert med at de fleste befinner seg i miljøer knyttet til helgener, altså er de katolikker alle sammen eller har gått på katolsk (pike)skole, får meg til å tenke på en annen bok jeg nylig leste, nemlig Woman Hollering Creek av Sandra Cisneros. Begge to tar dessuten opp morstematikken, gjerne det som handler om (unge) alenemødre, eller de som velger å ikke bli det. Likevel er det en stor forskjell. For mens kvinnene i Woman Hollering Creek er overlatt til seg selv, settes kvinnene/jentene i Living with Saints opp mot deres hellige motparter. En skulle tro at det kanskje ville satt hovedpersonene i et relieff, gjort deres tragiske skjebner mørkere (eller som jeg forventet: tilogmed groteske), men det blir ikke det. Det er overraskende lite dystert. Helgenskikkelsene er trukket tilbake. De funker bare som en historie som er i bakgrunnen. I noen av novellene er det som om historien om helgenen (det er ca. en helgen pr. novelle) går parallelt med selve hovedhandlingen i novellen, uten at de flettes sammen i tilhørighet, og det hele ender med å virke poengløst. Hele myten blir død, en uklar referanse. Ok, dette var historien om den og den helgenen, og så da? Hva hadde den å si i forhold til mennesket i historien?

I noen av novellene er helgenreferansen knyttet nærmere historien, men det er ikke sikkert det gjør det så bra heller. Jeg tenker ikke på helgenene som levende mennesker. De er som tomme skall, som bildene av dem, når man har sett for mange etter hverandre på altfor kort tid (som f.eks. hvis man er litt for lenge på bysantisk museum!). Det samme gjelder for novellene som en samling, jeg føler de blir litt for like hverandre. Noen unntak finnes det jo, som novellene "The Patron Saint of Travellers" og "Veronica's Veil", de kunne gått stått alene og blitt satt pris på i et litterært tidsskrift kanskje., utenfor dette rammeverket, men ikke verdt å lese hele novellesamlingen for.

De ulike problemene kvinnene strider med, er det heller ikke noe originalt med. Det trenger det jo naturligvis ikke å være, så lenge forfatteren setter det i et fresht perspektiv, noe jeg trodde at sitatet "[...] re-telling of tales-of-old [...]" ville bety, men akk, nei. Stol aldri på et cover. Og mens vi allerede er inne på skuffelser, så forestilte jeg meg også at forfatteren ville hatt et kritisk blikk mot katolisismen og helgendyrkelsen, men det har hun heller ikke. Det virker rett og slett som om hun ikke mener noe om det, verken negativt eller positivt. Helgendyrkelsen, den bare er, den. Nå viser riktignok én av karakterene tendenser til å lure på det hele, men så viser det seg bare at hun er sint, på helgendyrkelsen og katolisismens prinsipper, ikke utenfor. Noe som gjør det mer til en bok for noen som faktisk tror (altså utelukker det meg -- jeg skulle bare holdt meg unna den i utgangspunktet). Konklusjonen (eller moralen) blir dermed: Ikke les bøker om helgener skrevet av forfattere med irske navn. Selv ikke når de er anbefalt av Ali Smith.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sist helg var jeg på hytta sammen med brødrene mine, et sted hvor vi alltid snakker om ulven, hvilket ledet til varulv og siden hvem ville du helst blitt drept av, en zombie eller en varulv? Jeg svarte varulv, for da ville jeg sikkert vært død med en gang, mens en zombie er sykt treig av seg, noe en foreleser noen dager senere var enig i. Ikke at det var jeg som spurte ham om det, vil du helst bli drept av en zombie eller en varulv, nei, han begynte bare å snakke om zombier, det var i relasjon til at forelesningen handlet om Nathaniel Hawthornes novelle "Young Goodman Brown", om den unge Brown som går tur i skogen sammen med djevelen og siden ender på et heksemøte i skogen. Hawthorne ble født i Salem omtrent et hundreår etter heksejakten, i frykten for det djevelske og alt som gikk i mot Gud. Gry, moren til hovedpersonen i Mamma er en countrysang, har også vokst opp i et gudfryktig hjem, i bibelbeltet på Sørvestlandet. Familien til Gry, som bare består av kvinner (jeg vet ikke hvor det er blitt av mennene, er de døde alle sammen?), er en haug med arbeidsomme, gudfryktige og pietistiske damer som ikke kikker med blide øyne når Gry kommer på besøk med sin snertne, lille kropp og sprettrumpe dekket av det mintgrønne skjørtet (som sikkert ikke er mer enn relativt langt/kort). Som om det ikke er ille nok at hun fikk barn da hun var seksten. Nemlig den lille Stig, som jeg ikke skjønner alderen på: han er for gammel til å få noe ut av Lassie, men ikke så gammel at han ikke lenger bryr seg om skumbananer på fredagskvelden (nå, jeg gleder meg til kakao kommende fredagskveld). Jeg tenkte ofte at han måtte være i syv-åtte-års alderen, men så gjorde han av og til ting som fikk meg til å tenke at han måtte i hvertfall være tolv, men så syntes jeg tolv var litt for gammelt igjen når det var sånn at han stadig vekk ble med sin mor på jobb på Skagen Grill og fikk servert iskrem på bakrommet av den feite kokka. Det forblir uklart, og det er også en av grunnene til at jeg ikke liker boka. Jeg tror ikke helt på at en som er så ung at han må være med sin mor på jobb fordi han ikke kan være alene hjemme, kan tenke og gjøre så mye av det som skjer i boka. Vi er heller aldri helt inni hodet til Stig, og han sier nesten ikke noe. Vi får bare høre en masse om det han observerer. Og det han observerer, det er ganske kjedelig spør du meg.

Stig observerer sin far, som er dykker, men kanskje kan han ikke lenger være det for han har fått dotter i ørene. Stig observerer en venninne, men jeg skjønner ikke helt hva det skal bety. Stig observerer sin mor, som fikk et uønsket barn da hun var seksten, såpass har Stig skjønt, men han skjønner også at moren er veldig glad i ham (jeg tror det, selv om jeg synes det er rart at foreldrene drar på en ukes sydentur mens de lar ham bli hjemme hos en bekjent, for hvor vanskelig kan det være å ta med seg et barn på sydentur hvor man uansett bare ligger på en sandstrand). Stig observerer mange ting om sin mor, at hun nok er smartere enn hva folk flest tror og at hun egentlig er eslet for mer enn å jobbe som servitør på Skagen Grill. Dette fås fram av at hun av og til leser russiske bøker. Hvor klisjé er ikke det? Nå intellektualiserer vi oss ved å snakke om russiske forfattere, dere. Og disse russiske forfatterne leder til hva Stig kaller for 'russiske aftener', noe som jeg tolker som kvelder hvor Gry ikke er i så godt humør, men heller litt deprimert, er for seg selv og ikke gir sin samboer og sønn nok oppmerksomhet. Kvelder hvor hun ikke synger og steller (hun synger ellers på countrysanger) og de ikke sitter i sofaen sammen, ser på tv og kosidosemoser seg.

Stig observerer også kollegene til Gry på Skagen Grill, og de besøkende. De besøkende mannfolka som ikke mener at Gry har noe i toppen. Hun er bare en dum dame (men hvilke damer er ikke dumme i følge denne typen av mannfolk? Ingen!). Stig observerer også Lisa, den andre servitøren, den breikjefta dama fra Nord-Norge, som jeg ser for meg som en bikerdame, som hun dama i tv-serien Sons of Anarchy som i de første episodene ligger på sykehuset etter å ha tatt litt for mye heroin, men som etterpå (når hun holder seg unna heroinen) blir en skikkelig tøff dame som ingen (ihvertfall ingen andre damer) får kødde med; og den feite kokka Sissel på kjøkkenet som fôrer ham med pølser, is og potetbåter. Og det høres kanskje litt spennende ut, dette her, denne verdenen som for meg er helt fremmed; bygdemiljø, tenåringsmødre, kristne, mannssjåvinister, men nei, det er ikke noe spenndende og interessant i Mamma er en countrysang. Jeg syntes den var kjedelig, jeg satt hele tiden med følelsen av at jeg burde legge den fra meg, at det ikke ville komme noe mer ved den som jeg ikke allerede hadde lest (og ikke kommet inn i) i løpet av de ti første sidene, altså noe ufengende og dølt, et ikke noe. Likevel fortsatte jeg å lese, men det skulle jeg ikke ha gjort, jeg hadde rett aller først, denne boka ble ikke noe mer enn det jeg kunne ane i begynnelsen av den.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Det finnes en haug med filmer og litteratur om å reise gjennom USA, og bra er det, for jeg blir visst aldri lei. Denne gangen har jeg lest Morten A. Strøksnes reiseskildring av veien fra Boston til Los Angeles. Tidligere i høst leste jeg Simen Kartvedts Vest for Eden, også en skildring av en reise fra øst til vest. Men mens Kartvedt stoppet ved de mest opplagte byene (og stedene) og skrev om dem, har Strøksnes i tillegg besøkt de mindre stedene, byer jeg aldri før har hørt om, og om bensinstasjonene, naturreservatene, om prærien, om rancher og menneskene der, om elver, indianere, hester, om jernbanen og Walmart. Strøksnes kjører og kjører, stopper, og han snakker med folk overalt. Han ender opp på feil kant av Detroit (men som han sier, finnes det egentlig noen riktig side av Detroit?); han spiller bort en haug med penger i Deadwood, et slags Las Vegas i miniatyr; han havner på en anti-Bush-fest i Salt Lake City, hvor han btw møter en haug med mormonere; går seg vill oppe på et fjell, men blir funnet av noen campere; besøker og skriver om The Black Hills, som ble lovet å være i indianernes eie for all eternity - helt til det ble oppdaget gull der. Samtidig skriver Strøksnes troverdig om de historiske hendelsene knyttet til stedene han besøker, med et nyansert blikk, i motsetning til Kartvedt i Vest For Eden, hvor jeg stadig vekk måtte stille spørsmål ved alle anekdotene og det som virket mer som halvsannheter enn virkelige fakta. Flere av tingene var det ingen referanser til heller. Det var syltynt og jeg kunne ikke la være å tenke at det var slett arbeid. Strøksnes derimot, har, uten å kommmentere med syrlige, europeiske USA-fordommer bak, skrevet en interessant og lærerik bok om vanlige amerikanere og myten Amerika, krydret med litterære referanser. Et Amerika som finnes langs veien, landet hvor alt er større enn her. Jeg har bare den amerikanske forfatteren og borgerrettighetspionéren Henry David Thoreaus ord om Amerika gjennom Strøksnes, men nevner dem likevel: Thoreau skriv at månen -- og sola -- ser større ut i USA enn i Europa. Lufta er klårare, himmelen verkar høgre. Torebraka har meir smell, lyna er skarpare. Fjella er høgre, elvane braiare og meir frodande, innsjøane, er større, skogane djupare. Og det er rart, men det er sant, himmelen ser høyere ut der, og himmelen er så blå som jeg aldri verken før eller siden har sett. Mens jeg leste boka, foruten å stadig vekk fortelle om det jeg leste til kjæresten min som lå i senga mi med mac-en, kjente jeg en lengsel etter å igjen sette meg i en bil og kjøre ut på highway-en og drikke kaffe langs veien. Apropos det skriver Strøknes om 'service areas': Eg stansar for å fylle bensin, for å få meg ein kopp kaffi eller noko å ete, for å finne eit motell - eller kanskje alt dette på ein gong. På vegen ser eg hundre slike plassar kvar dag. I utgangspunktet er dei uinteressante. Men dei er så uinteressante at dei overskrid alle grenser og blir mystiske. Dei er overalt, dei er kvardagen til svært mange folk. Deretter skriver han om svina Walmart, ikke hyggelig lesning, men interessant.

Rett vest er et prosjekt som det ikke går rett vest med. Strøksnes fanger Amerika-myten. Mens Vest for Eden føles som en samling brokker uten sammenheng med hverandre, er det en fin helhet i Rett vest. Stedene glir inn i hverandre, som nettopp når man kikker ut av bilvinduet og kjenner på avstandene mellom sted til sted, på verdens størrelse, fremfor f.eks. en flyreise, som kan gi inntrykk av at stedene i verden ikke er knyttet til hverandre, men uavhengige øyer, verdener uten sammenheng med hverandre. Jeg minnes da jeg var et veldig lite barn og så for meg hvert land i verden som sin egen planet, og mellom hvert av disse landene var det en hengebro (som forøvrig så ut som veldig store versjoner av Varoddbroa i Kristiansand alle sammen). Av og til lurer jeg på om det ikke er slik noen mennesker tenker at verden er. Poenget er: folk burde reise mer på jorda, på veien, og ikke tenke så mye på stedene de skal nå.

Enn så lenge, mens jeg venter på at tiden for å sette meg i en leiebil med automatgir er inne, får jeg nøye meg med å gå på kino og se filmatiseringen av Jack Kerouacs moderne klassiker On the Road. Rett vest: Fra Cape Cod til Big Sur har jeg allerede lest, hvis ikke hadde jeg anbefalt den også.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Skrevet opprinnelig på bloggen min:

For et års tid tilbake leste jeg Ørstaviks 48 rue Defacqz. Etter det skulle jeg ikke lese Hanne Ørstavik igjen noensinne. Så bestemte jeg meg for å ta faget Nordisk litteratur etter 1900 nå i høst. På pensumlista var kallet - romanen. Hvis den var noe i nærheten av 48 rue Defacqz, skjønte jeg ikke hva den gjorde der, for alle norske debutantforfattere som har gått på skriveskoler skriver sånn, og jeg hater det. Svevende og med vage skikkelser, en haug med gjentagelser alá: Ja, det var slik det var, det var sånn det skulle være, ja, sånn skulle det være, det kunne ikke være på noen annen måte, ja, det måtte være sånn, javisst, det var ingen annen mulighet, det var sånn det var osv. Ja, vi forstår at det var sånn det måtte være. Dag Solstad skriver også litt sånn, av og til, men han har i hvertfall noe å si ved siden av. 48 rue Defacqz var en haug med ingenting. Bare noen skikkelser som bodde i en fransk by, Paris antok jeg, men det var egentlig ikke noe i boka som gjorde at det måtte være Paris, i så fall har jeg glemt det. De bodde i en leilighet og det var en masse tanker, men om hva? Jeg vet ikke. De gjorde ingenting. En hel bok om det! Misforstå meg ikke, jeg kan godt like bøker om ingenting. Jeg kan godt like bøker om mennesker som bare sitter på kjøkkenet og drikker kaffe, om mennesker som vandrer rundt i byen på måfå. Men i 48 rue Defacqz gjorde de ikke dét en gang. Med andre ord, jeg gledet meg ikke til å begynne på kallet - romanen. Jeg antok den skulle gå i lignende baner.

Småklagende begynte jeg på kallet - romanen mens jeg satt og fortalte kjæresten min som satt i sofaen om hvor dårlig 48 rue Defacqz hadde vært, som en radio i bakgrunnen. I begynnelsen var jeg forutintatt. Det er bare tanker her, en masse ikke noe, akkurat som 48 rue Defacqz. Jeg leste etterhvert videre for meg selv. Jeg vet ikke hvor i boka det hendte at jeg la bak meg alle mine fordommer og bare lot meg flyte med. Sammen med hovedpersonen som drar til Paris (denne gangen er det Paris) på et oversetterstipend, sammen med henne i tankene. Hun sitter et sted i Paris (på et hotellrom?) og snakker med Bill som intervjuer henne til et litteraturmagasin. De snakker om litteraturen og det å skrive. Innimellom kommer det passasjer hvor hovedpersonen bare tenker; hun tenker på sin pappa som hun er så glad i, hun tenker på sin datter, hun tenker på han som hun har skilt seg fra, og ikke minst tenker hun på sin farmor som hun har tenkt til å skrive om. Farmoren hennes som var misjonær i Kina. Historien om hvordan hovedpersonen ikke klarer å skrive om farmoren sin, går som en parallell til historien om farmoren som får dette kallet om å dra til Kina og misjonere. Det er opplagt, selvsagt, at det snakker sammen med kallet om å skrive.

Hovedpersonen (et jeg) får ikke til å skrive om farmoren. Hun er forfatter, hun har skrevet mange bøker, men nå får hun det ikke til lenger. Farmoren drar til Kina som misjonær etter mye om men. Så gifter hun seg. Hun er ikke lenger noen misjonær. Noe annet gikk foran kallet. Hun giftet seg og fikk barn. Men er ikke det også en viktig oppgave, tenker hun på. Eller er det hovedpersonen som tenker på at farmoren kanskje må ha tenkt dette? Hun har tilgang til dagbøkene til farmoren, men sier et sted at de ikke ligner typiske dagbøker, at de er mer beskrivelser, logg-aktige tenker jeg. Hvordan kan hun da vite hva farmoren har tenkt? Det er ikke sikkert hun vet det. Hovedpersonen har også blitt tvunget til å ta valg. Det er som om hun kunne levd i en evig tilværelse av avstandsforhold, før S. sier til henne at hun må velge. Vil hun være sammen med ham eller ikke, og vil hun det skal det være på ordentlig. Ikke noen flere mellomting. Hun velger ham. Så får de et barn. Om det er dette som gjør at hun ikke kan skrive mer, det vet jeg ikke. Kommer skrivesperren etter dette, eller har hun skrevet bøker i mellom disse hendelsene?

Dette tenker jeg ikke på før jeg er ferdig med boka. Mens jeg leser den bare er jeg med, i en flyt av språk, jeg er med på hoppene i tanker, de forskjellige tankene, de forskjellige stedene, som på mange måter virker vage, og kanskje litt svevende, disse overgangene. Men det gjør ikke noe her.

En ting jeg derimot tenkte på, var at jeg en gang hadde en bekjent (en bekjent langt uti periferien) som sa hun skulle dra ut på misjonsreise. Hun hadde hatt en misjonsoppvekst, kunne en haug med språk, og alt det der. Det var altså ikke bare tull. Så traff jeg henne igjen, lenge etterpå, kanskje ett og et halvt år etterpå eller noe sånt. Vi lurte begge på hva den andre gjorde. Jeg spurte om hun hadde blitt misjonær. Hun hadde ikke det. Hun hadde ombestemt seg. Jeg husker ikke hva det var hun skule gjøre istedenfor. Det jeg tenker om det, er at hun kan umulig å ha hatt det som et kall. Det er interessant det med hva som er et kall eller bare noe man kunne tenke seg å gjøre, hvorfor ikke liksom? Jeg ble spurt her (relativt) forleden om det var sånn at jeg bare måtte skrive. Ja, sa jeg. Jeg føler meg uggen hvis jeg ikke gjør det på en stund, eller: Som om jeg har en haug med våte klær i en bag og jo lenger jeg lar dem bli der, jo eklere blir både bagen og klærne. Det beste er å henge klærne opp til tørk med en gang. Hun som spurte meg sa selv at hun ikke hadde noen følelse av at hun måtte skrive, selv om hun var en som skrev, hun skrev noveller og sånt, sa hun. Hun sa at kanskje hun ikke var ment til å skrive, siden hun ikke hadde den følelsen. Jeg vet ikke. For jeg vet ikke hvordan det føles å ikke føle at man må noe (på den måten). Det er ikke sjeldent jeg ønsker meg at jeg bare kunne drite i det. Hvorfor ønsker jeg så sterkt å skrive, skrive, skrive? Jeg får så dårlig samvittighet når det er lenge siden jeg har gjort det, men hvem er det jeg har dårlig samvittighet ovenfor? Det er ingen som dør hvis jeg lar være. Jeg er jo ikke forfatter en gang, jeg har ikke noe publikum å skuffe. Kan jeg ikke bare slutte? Det er mange andre ting jeg kunne tenkt meg å gjøre. Men det går ikke.

Hovedpersonen i kallet - romanen lurer også på dette. Hvis det er sånn at hun ikke klarer å skrive mer, kan hun ikke bare begynne å gjøre noe annet? Hun har jo en utdannelse (i psykologi og sosiologi) til å gjøre andre ting. Det er ingenting i veien for det. Jeg tror hun snakker om bedre arbeidstimer og bedre lønn også. Men nei, hun må skrive denne boka om farmoren sin. Hun må skrive videre.

Om hun får skrevet den? Jeg lar være å si noe om det. Det jeg derimot vil si er at dette er fin roman, denne salige blandingen av tanker, samtaler, minner; om kjærlighet, skriving og identitet. Jeg liker den.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Ildfuglen er en erotisk roman, men den er også noe (litt) mer enn det. Gjennom to venninners helg forteller den to historier: historien om Simone som bruker sex som en slags selvskading, og Amalie som er helt forblindet av forelskelse.

Simone og Amalie bor sammen i en leilighet i Oslo med tre rom. Det ene står tomt, for hun som bodde der før, Malene, døde i en bilulykke hvor Simone var sjåføren. Det er mulig Simone bebreider seg selv, men det er ikke noe hun sier høyt. Hun tviholder på en hard og kjølig fasade, og har bare forakt til overs for Amalies hodestupse forelskelse i den ti år eldre foreleseren på universitetet. Thomas heter han og er så godt som gift. Amalie er så forelska at hun finner seg i alt fra hans side. Amalie er en ung, vellykket kvinne på egne ben og under en utdannelse hun både liker og får til, og hennes totale underkastelse i forelskelsesrusen leser jeg først ikke som en usikker, redd, ung jentes klamring til et ankerfeste i et liv som hun ellers ikke vet hvordan skal gå, men som rett og slett en forblindende forelskelse. Hun vet at han aldri kommer til å bli kjæresten hennes. Hun vet at de aldri kommer til å gifte seg og bo i et hus sammen og få de to barna de snakker om. For selv om han snakker om dem med henne, mener han ingenting med det. Han skal bli far, men med en annen kvinne; kvinnen han elsker som han allerede bor sammen med. Likevel tilbringer Amalie timer med å drømme om et liv med Thomas. Hun trenger ham ikke. Hun setter ikke noe på spill ved å gå, ved å si nei, nå er det nok. Hun kan bare kutte ham ut, men nei. For hun er jo forelska. Hun mister seg selv i en streben etter å gjøre en annen til lags, og det er jo ofte sånn forelskelse er når den ene parten er mindre forelsket enn den andre. Og det er farlige saker, for finner man ikke ut av det før det er for sent, kan man ende opp som en bitter kjerring.

Jeg synes Robertsen har skrevet en grei nok beskrivelse av dette, men jeg synes kanskje det er litt for opplagt, denne "reisen" Amalie foretar seg, som er motsatt den Simone tar (fra å være tilsynelatende hardhudet til et nærmest påkjørt dyr på veien). På grensen til irriterende perfekt er hun også. Amalie, forhenværende ballettdanser; har myk hud og hyllene fulle av franske 1900-talls romaner, klarer å holde seg til å bare spise vaniljeyoghurtis, og kler seg opp i pent undertøy. Jeg skimter små hint til at hun har et slags behov for kontroll ellers i livet, alt er på stell (jeg ser for meg henne litt som Marnie i TV-serien Girls). Kanskje er det at hun lar seg forføre av denne forelskelsen et behov for å kaste seg ut av all kontrollen som gjelder ellers i livet. Robertsen skriver et sted at Amalie til vanlig er streng med seg selv når det gjelder å spise mat, men når hun spiser sammen med Thomas gjør det ikke noe å spise for mye hvis han sier til henne at hun må (han synes hun er for tynn). Og når jeg da får tenkt meg om, så er kanskje hennes stup ut i forelskelsen et uttrykk for et behov hun har for å løsrive seg fra denne kontrollen, som hun tror (i underbevisstheten) at hun kan få sammen med Thomas, men som hun ikke ser er feil sted å gå. Noen ganger tror man at man finner løsningen på alt hos andre, det er jo egentlig hos en selv svaret skal være. Det er som å flytte til et nytt sted og tro at alt skal bli bedre da. Bare jeg kommer meg dit, så skal alt bli så bra. På den måten er det kanskje ikke bare Simone som bruker sex som en form for selvskading (det virker som om hun bruker det for å glemme en sorg hun har, ikke fordi hun har så lyst), men også Amalie, indirekte; sex som en naturlig følge av forelskelsen, forelskelsen som en bedøvelse. Underkastelse fremfor å ta den vanskelige styringen over sine egne liv.

Opprinnelig skrevet på bloggen min.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Det var med lave personlige forventninger jeg åpnet dette skuespillet av Jon Fosse med første gang jeg åpnet den. Ikke nok med at jeg skulle til å lese et stykke av Jon Fosse, som jeg har gjort før og slettes ikke likte, men formatet til boka var gult og i samme størrelse som Fosses Jente i gul regnjakke, et av de nyeste skuespillene til Fosse og mitt første. Altfor mye han sa det og ho sa det og gjentagelser i det uendelige om akkurat det samme. Jeg tror han og ho i Jente i gul regnjakke stod og diskuterte opp i mente om de skulle gå eller ikke, noe som høres ut som et superkjent absurd teaterstykke, muligens husker jeg feil, kanskje det var noe annet de diskuterte opp i mente. Han og ho i Nokon kjem til å komme - for også der er personene han og ho - samtaler også om det samme hele tiden.

Først kommer de til et hus som de har kjøpt, det ligger ved havet, og dette snakker de om frem og tilbake, om hvor fantastisk det er at de nå skal bo sammen bare de to, langt vekk fra alle andre, bare de to alene. Dette gjentar de for hverandre en god stund, noe som får meg til å tenke på kosimosebloggere som stadig vekk skryter av hvor fint de har det med kjæresten sin, de som poster kjærestebilder hvor de kysser eller ligger i senga sammen og ler. Stadig vekk gjentar de det, som om de ved å forsikre oss som observerer dem om at kjærligheten blomstrer, også forsikrer seg selv om at den faktisk gjør det, ...ikke sant? Forskjellen her er at bloggere har observatører, vi som stikker innom bloggene og titter på andres liv. Han og ho i Nokon kjem til å komme er ikke bevisst på noen observatører. Vi som observerer er jo teaterpublikum eller lesere. Vi eksisterer ikke for disse fiktive personene. Vel, spiller de for seg selv da? Vil de overbevise hverandre om at det er en lur idé å stikke fra alle andre for å leve sammen bare de to?

Bare de to alene, er det en av dem som sier. Jeg spurte en gang ei venninne om hva som var poenget med å være sammen med noen i et forhold, når man uansett, til syvende og sist, er alene i verden. Hun var enig med meg i at alle mennesker egentlig er alene, men hun mente at det var bedre å være alene sammen med noen enn alene for seg selv. Og det er kanskje det den ene parten (han) i Nokon kjem til å komme har forstått. Han vil være alene sammen med ho. Mens ho, hun stiller seg, etterhvert som stykket går, sine tvil om det er et bra prosjekt, akkurat som jeg gjorde til min venninne. Ofte er det verre å føle seg alene sammen med noen, enn å føle seg alene når man ikke er sammen med noen. Sistnevnte er forståelig, og gjør ikke så vondt. Førstnevnte gjør at det ikke er noen grunn til å føle seg alene, likevel gjør man det, og da føles det uutholdelig.

Jeg har lest en annen bok som handler om dette, den korte romanen Forenkling av Geir Gulliksen. En av de mest intense beskrivelsen av et kjæresteforhold som stenger ute alle andre, som tror de kan leve for seg selv. Den handler om et kjærestepar som lukker seg inni hverandre ('aleine i kvarandre'er en setning Fosse skriver flere ganger i Nokon kjem til å komme). De har fraskrevet seg sin tidligere familie og alle vennene sine (om de noensinne hadde noen). Akkurat som med paret hos Fosse er det når de flytter til et nytt hus at forandringene skjer, og også i Forenkling er det kvinnen i forholdet som stiller seg spørsmålet. Ho i Fosses skuespill tar vennlig i mot en mann i nabolaget som kommer på besøk til dem. Ho-ets han blir sjalu og mutt. Han blir sjalu på den andre mannen. Kim i Forenkling blir sjalu bare Kristin finner på noe med andre, om det er kvinner eller menn. Felles for begge partene er at ingen av kvinnene har ligget med noen andre. Mennene deres er bare sjalu uansett. Det er som om de vil ha alt av kvinnene sine, alt kvinnene deres tenker på, alt hva kvinnene deres føler, alt, alt, alt sammen. Det går selvsagt ikke, man kan ikke kjenne noen andre helt og fullt, det går ikke. Og det er det jeg mener med at alle til syvende og sist er alene. Å være 'aleine i kvarandre' er et umulig prosjekt. Ho og Kristin forstår det etterhvert. Først var det kanskje en fristende tanke, kanskje så de på det som en mulighet, før de innså at det ikke gikk. Kanskje kunne de levd med sine menn for alltid om de ikke stilte slike umulige krav. Kristin forlater Kim, som fortsetter å leve alene resten av sitt liv, mens hun finner seg en annen mann, antagelig klokere i dette forholdet enn i det forrige. Hva som skjer med ho og han i Nokon kjem til å komme, får vi ikke vite. Kanskje blir de, kanskje innser han at hans planer om hvordan de skal leve er umulige, en ønskedrøm, eller kanskje det er for sent; kanskje går hun, kanskje går hun fordi den andre mannen er bedre, eller kanskje hun bare går til seg selv.

For hvem går til seg selv? For ikke så lenge siden leste jeg Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken, og også den handlet om et kjærestepar hvor den ene parten ville at det bare skulle være de to. Han kunne ikke forstå hvorfor kjæresten ville gjøre andre ting enn å henge med ham. Etterhvert går også det forholdet skeis, hun slår opp med ham til fordel for en annen gutt. Jeg så også en film for ikke så lenge siden, Take This Waltz, om et par som har vært gift i fem år. Mannen er ikke av det sjalu slaget (ikke som vi får vite), de menger seg med andre mennesker. De lever ikke for seg selv på den ekstreme måten. Hun elsker sin mann, det er helt opplagt, men velger likevel å gå. Og hun går til en annen mann. En forøvrig veldig bra film, jeg anbefaler den, men også her går kvinnen fra et forhold til et annet. Jeg så nemlig Take This Waltz og tenkte at det hun følte ville vært grunn nok til å gå til seg selv. Trengte hun virkelig en annen mann til å gå fra det forholdet hun allerede var i? Det hadde vært mye sterkere hvis det var det hun gjorde. Kanskje gjør kvinnen i Fosses stykke også det, går til en annen mann, men det er uoppklart. Det som er sikkert er at hun stiller seg sine tvil om 'bare de to alene' før den andre mannen banker på døra, men likevel er det han som utløser problemet. På den måten er dette stykket likt de andre historiene jeg her har nevnt. Det er ikke før den andre mannen dukker opp at den første mannen blir bekymret. Før det er han optimistisk, selv om hun lufter sine tvil. De føyser han bare bort, han tror hun vil det samme, hvorfor skulle hun ønske seg noe annet (i det hele tatt) forresten, de elsker jo hverandre, ikke sant? Men det er ikke alltid man ønsker seg noe annet som i noen andre, kanskje er det bare noe. Eller så er det bare noe man ikke vil ha, uten at man nødvendigvis vet hva man vil ha, en negativ måte å se ting i livet an på: jeg vet ikke hva jeg vil, jeg vet bare hva jeg ikke vil.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

NinaKaren RamsvikDaffy EnglundVersionMarianneHanne MidtsundHarald AndersenVannflaskeChristofer GabrielsenCecilie69Ellen E. MartolIreneleserGeir SundetReadninggirl20Tine SundalTanteMamieHanneMarianne  SkageAnniken RøilBertyLars MæhlumEvawannabeMonica CarlsenHallgrim BarlaupTor Arne DahlMartine GulbrandsenJohn LarsenJenny Dahl BakkenSverre HoemGunillaMangosaft45RufsetufsafilosofieRonnyIngunn STurid KjendlieLailaTone SundlandAnniken LLillevi