Satirisk om opplysningstidens vitenskapsmenn

"Die Vermessung der Welt" utkom i Tyskland i 2005. Boka har siden blitt oversatt til 46 språk, og er den mestselgende tyske utgivelsen noen sinne etter Süsskinds "Parfymen". Boka utkom på norsk under tittelen "Oppmålingen av verden" i 2008, og på engelsk under tittelen "Measuring the World" i 2006. Daniel Kehlmann (f. 1975) hadde så vidt rundet 30 år da boksuksessen var et faktum, og denne er siden inntatt i "1001 bøker du må lese før du dør". Selv hadde jeg hatt denne boka stående ulest i bokhylla i et par-tre-år inntil jeg nylig ble oppmerksom på at forfatteren skulle komme til Norge i forbindelse med Gyldendals lansering av hans siste roman "F". Dette førte til at jeg kastet meg over boka, slik at jeg skulle være mest mulig forberedt til forfatter-bokbadet på Litteraturhuset. (Denne linken fører til mitt referat av intervjuet med forfatteren på Litteraturhuset tirsdag 18. februar 2014.)

Innledningsvis kan det være grunn til å presisere at "Oppmålingen av verden" handler om to personer som faktisk har levd. Den ene er Alexander von Humboldt (f. 1769 d. 1859), en tysk vitenskapsmann som dro på forskningsreiser til Sentral-Asia og Mellom- og Syd-Amerika, hvor det særlig var området langs Orinoco og Amazonas han utforsket. Han reiste sammen med Aimé Bonpland, og på reisene sine samlet de mange ukjente planter og trær som de tok med seg tilbake til Europa. (Kilde: Wikipedia.) Den andre er Carl Friedrich Gauss (f. 1777 d. 1855), en genierklært tysk matematiker, astronom, geodet og fysiker. (Kilde: Wikipedia.)

"Daniel Kehlmanns form er nesten skisseaktig. Han kommer med megetsigende detaljer, men overlater mye til fantasien. Han gjennomgår ikke biografiene langsomt og metodisk, men dveler ved enkelte punkter (ikke alltid de mest opplagte) og hopper over mye. Han viser subtilt hvor begrensende berømmelsen virker på de to personene. Begge er "øyer" (med litt hjelp fra Kehlmann); de lever i sin egen verden og er besatt av tanken om å skaffe seg kunnskap." (sitat fra "1001 bøker ...)

Vi følger de to geniene parallelt til å begynne med, inntil deres skjebner flettes sammen i 1828. Da hadde de i all hovedsak gjort unna det meste av de bragder som hadde gjort dem berømte i sin samtid. Etter dette drodler de over sine ulike måter å betrakte verden på.

Historien fortelles nokså fragmentarisk, og dette gjør at man virkelig må konsentrere seg for å få med seg alle krumspringene i historiene.

Humoren er til stede absolutt hele tiden og den sniker seg inn i alle scenene underveis, og gjør dermed boka til en uhøytidelig harsellering med opplysningstidens vitenskapsmenn.

"I september 1828 forlot landets største matematiker sin hjemby for første gang på mange år for å delta på Den tyske naturforskerkongressen i Berlin. Selvfølgelig ville han ikke dit. I månedsvis hadde han vegret seg, men Alexander von Humboldt hadde vært hardnakket, så han i et svakt øyeblikk og i håp om at dagen aldri ville komme hadde sagt ja.

Nå gjemte professor Gauss seg altså i sengen. Da Minna ba ham om å stå opp, vognen ventet og det var lang vei, klamret han seg til puten og prøvde å få sin kone til å forsvinne ved å lukke øynene. Da han åpnet dem igjen og Minna fortsatt var der, kalte han henne plagsom, innskrenket og sine sene års ulykke. Da heller ikke det hjalp, slo han teppet til side og satte føttene på gulvet." (side 7)

Der Gauss er sky og helst vil være for seg selv, der er Humboldt mer verdensvant og sosial, skjønt ingen av dem er spesielt glad i andre mennesker eller er spesielt elskverdige for den sakens skyld. På tidspunktet for deres møte er Humboldt for lengst en berømt mann på grunn av dine landemålinger i Latin- og Mellom-Amerika. Vi får senere også innblikk i disse reisene, og hva hans oppdagelser kostet ham av slit, ikke minst i form av insektsbitt og annet som følger med når man oppholder seg i en tropisk regnskog. Det de to geniene har felles er en dyptfølt og altoppslukende interesse for vitenskapen og den evige og umettelige jakten på kunnskap. De er villige til å ofre nær sagt alt for vitenskapen - ja, selv livet settes på spill, særlig for Humboldts vedkommende.

Hos Gauss fører kjærligheten til vitenskapen til at han knapt er til stede i sitt eget liv, og overhode ikke interesserer seg for ting som skjer utenfor hans eget hode. Selv på bryllupsnatta stopper han midt i akten for å notere ned en liten genistrek, av frykt for at dette skal bli borte for ham dersom han ikke passer på. Etter litt for mange barnefødsler dør kona dør i barsel, og han gifter seg nokså raskt med hennes venninne - rett og slett fordi han innser at han ikke har råd til å skaffe seg en hushjelp. Litt for sent skjønner han hvilket feilgrep dette er, og etter bryllupet skyr han hjemmet som pesten. Brudens drømmer og skuffelser hører vi intet om ...

"Således gikk livet gjennom stadier av voksende tildekking av dets organisasjon, helt til det gjorde det sprang som man trygt kunne kalle det største mulige: fornuftens lynnedslag. Frem til da fant det ikke sted noen utvikling i grader. Den nest største krenkelsen av mennesket var slaveriet. Men den største at det skulle stamme fra apene.

Menneske og ape! Daguerre lo.

Humboldt la hodet bakover og syntes å lytte etter sine egne ord. Forståelsen av kosmos var kommet svært langt. Med kikkerter utforsket man universet, man kjente jordens oppbygning, dens vekt og dens bane, hadde bestemt lysets hastighet, man forsto havets strømmer og livets betingelser, og snart ville man ha løst den siste gåten, magnetkraften. Enden på veien var i sikte, oppmålingen av verden nesten avsluttet. Kosmos ville være et forstått kosmos, alle den menneskelige begynnelsens vanskeligheter, som angst, krig og utbytting, ville høre fortiden til, og her måtte nettopp Tyskland og ikke minst forskerne i denne forsamling yte det fremste bidrag. Vitenskapen ville føre til en velferdens tidsalder, og hvem kunne vel vite om den ikke en vakker dag endog ville løse dødens problem. Noen sekunder senere sto Humboldt ubevegelig. Så bukket han." (side 197)

"Oppmålingen av verden" er en fascinerende bok om mange av de viktigste og store oppdagelsene som ble gjort for et par hundre år siden, og ikke minst om livsbetingelsene som ble vitenskapsmennene - ja, for det var kun menn på den tiden - til del. Dette er fortalt med intellektuelt vidd, slik at det hele fremstår i et fornøyelig lys. Når boka tidvis opplevdes som noe tung å komme gjennom, var dette fordi historiene er noe springende fortalt og at setningene til tider er så mettet med meningsinnhold om nokså avanserte vitenskapelige tankerekker. Antakelig vil det være en fordel å lese boka to ganger, fordi man da i større grad vil kunne få fullt utbytte av alle detaljene.

Etter å ha lest denne boka sitter jeg i all hovedsak igjen med en opplevelse av å ha lest noe høyst originalt, som ikke ligner noe som helst jeg har lest tidligere. Kehlmann er elegant i språkføringen, og det forhold at han hele tiden krydrer historiene med humor og satire, gjør det til en fornøyelse å lese denne nokså rare, lille boka. Samtidig vil jeg hevde at innholdet i boka er så vidt vanskelig tilgjengelig til tider at det faktisk forundrer meg at den har blitt en bestselger. Dette er nemlig - slik jeg ser det - en bok for de spesielt interesserte og sånn sett ikke en bok som vil fenge flertallet av lesere. Til det er den nok litt for spesiell. Da har jeg faktisk mer tro på at hans siste roman "F" vil få et bredere publikum.

Det som gjorde absolutt størst inntrykk på meg er beskrivelsene av disse to hovedpersonene og alle deres ekskapader, og fremstillingen av dem som to høyst merkverdige nerder med heller få sosiale antenner og evne til å oppføre seg i tråd med datidens etikette. Humboldt som tror at det meste han ikke forstår kan gjøres mer forståelig ved å måle det, og Gauss som den personifiserte eksentriker.

Daniel Kehlmann måtte tåle en del kritikk da han utga denne romanen. Ikke minst kom en rekke eksperter på banen og protesterte mot flere av detaljene i hans fremstilling. Da Daniel Kehlmann tidligere denne uka besøkte Litteraturhuset, fortalte han at deler av kritikken rett og slett var feil. Ord han har lagt i munnen på hovedpersonene har de faktisk skrevet selv, og dette har Kehlmann hentet fra konkrete kilder. For øvrig er han ikke den første som dikter seg inn i virkelige personers liv. Mange har gjort det før ham, og den forfatteren som først og fremst står klart for meg som en det er naturlig å sammenligne Kehlmann med, er faktisk Per Olov Enquist. Så er det kanskje ikke tilfeldig at Kehlmann har mottatt P.O. Enquist-prisen ... Å skrive dels fiksjon og dels biografi er etter min mening en spennende genre for dem som behersker dette. For leseren er det som å få dobbelt opp: i tillegg til å bli underholdt, er denne typen bøker også lærerike!

Etter å ha møtt forfatteren på Litteraturhuset tidligere denne uka, er jeg ikke det minste i tvil om at jeg skal fortsette å dukke ned i bøkene han har skrevet!

Helt til slutt: "Oppmålingen av verden" er filmatisert!

Boken starter bra - mye humor og overskudd. Det skjer imidlertid ikke så mye mot slutten, og det er vanskelig å motivere seg for å sluttføre.

Eg lurer på om denne er betre på originalspråket? Vi har hatt boka i lesesirkel, og hadde ein interessant diskusjon, men eg vart litt skuffa etter mykje omtale og hylling av forfattaren.. Mulig at det er den "tyske" tonen som er litt vanskeleg å koma inn i?

Etter at jeg ble medlem her inne, har en helt ny litteraturverden åpenbart seg for meg. Dette er en liste over bøker jeg har lest som følge av påvirkning fra andre bokelskere. Noen bøker er bokelskere jeg følgers favoritter, enkelte bøker/forfattere har jeg fattet interesse for etter å ha lest bokomtaler, og atter andre er verker jeg fått konkrete tips om. Tusen takk til alle dere som skriver om bøkene dere har lest eller leser, det er nettopp dette som gjør denne siden helt unik og verdifull for alle oss som virkelig elsker bøker og det skrevne ord!

To posar med mykje artigt, kr 100,-
Billig moro, med andre ord.

Her vil jeg gjøre et forsøk på å holde oversikten over de bøkene jeg leser i 2010. Et år hvor forøvrig nyttårsforsettet mitt (eller retter sagt desemberforsettet mitt) var å begynne å ta i bruk biblioteket igjen.

Dette har jeg tenkt å forsøke å få lest i løpet av sommeren. Noe nytt, og noe som har ligget på vent en stund:

Romaner der landmålere eller kartografer er enten hovedperson eller viktig biperson.