Følelsen av et helt tomt nå og en helt fremmed framtid er så sterk at jeg begynner å skjelve.

Hvis man ser stort på det, og tar hele universet i betraktning, da er det et unntak, et gigantisk unntak: Å være i live.

Jeg vet at man ikke skal gi dyrene menneskelige egenskaper, men jeg gjør det likevel, og jeg er overbevist om at Kiril kattliggjør meg.

Den ene sier: En dag skal vi alle dø. Den andre sier: Alle andre dager skal vi det ikke.

Omkring honom blommar skogen och den ska fortsätta att blomma när arkiatern är gammal och uppburen och hans sinne förmörkat; den ska blomma som den gjort innan vi fanns till och den ska blomma efter oss, bortom alla namn og bortom varje gräns för mänskligt ordningssinne.

Tiden er ikke utenfor oss, men i oss. Men vi lever med fortid, nåtid og fremtid, og nåtiden er uansett for kort til å oppleves; den oppleves i tilbakeblikk, og da blir den enten kodifisert eller forsvinner i glemselen. Bevissthet er et produkt av forsinkelse.

Lesning var min flukt og min glede, min trøst og foretrukne stimulans; jeg leste av ren nytelse, og elsket den herlige stillheten som omgir en når man hører forfatterens ord gjenlyde inne i hodet.

Klag ikke under Stjernene over Mangel paa lyse Punkter i dit Liv!
Ha, de blinke jo somom de vilde tale til dig!

Klag ikke under Stjernene over Mangel paa lyse Punkter i dit Liv!
Ha, de blinke jo somom de vilde tale til dig!

Jeg tenker på ensomhetens hans som et sneglehus. Han trakk seg inn i det og lyttet til suset i dets vindinger, heller enn til praten rundt omkring.

Handlingen lå sammenkveilet i meg som en spent fjær, klar til å utløses.

Vi glemmer ikke, tenkte Mma Ramotswe. Vi har kanskje små hoder, men de er like fulle av minner som himmelen kan være full av svermende bier, tusenvis av minner, om lukter, steder, små ting som vi har opplevd og som kommer tilbake når vi minst venter det, så vi skal huske hvem vi er.

De skrev om noe de kalte livspoesien som byggende kraft

Tanten min har rett når hun sier at de som ikke er i stand til å elske, de kriger.

Så lenge Cassandra hadde bodd hos bestemoren, hadde ikke huset fått et helt malingsstrøk. Nell pleide å si at hun ikke hørte til dem som brukte velfortjente penger på å gi naboene pen utsikt.

Disse øyeblikkene da veven i tilværelsen avdekkes takket være kraften i et ritual som vi viderefører med desto større glede fordi vi har brutt det, er magiske parenteser som bringer hjertet helt frem til sjelens rand, fordi et lite stykke evighet plutselig har kommet og befruktet tiden, flyktig, men intenst.

Det er alltid svært foruroligende å oppdage en dominerende sosial allmenntilstand der man mente å se et kjennetegn på sin egen særhet.

SVEVN
Lat oss glida inn
i svevnen, i den
logne draumen,
glida inn - tvo
deigemne i den
gode bakaromnen
som heiter natt.
Og so vakna
um morgonen
tvo gylne
kveitekakor!

Ikke alle vil lede en bedrift. Ikke alle vil være blant landets dyktigste idrettsutøvere, være medlem av de forskjellige styrene, ikke alle vil ha de beste advokatene på laget sitt, ikke alle vil våkne opp om morgenen til jubel eller katastrofer i overskriftene. Noen vil være sekretæren som blir sittende igjen ute når møtedørene lukkes, noen vil kjøre bossbilen, også i påsken, noen vil obdusere den femtenårige gutten som tar livet av seg en morgen i januar og som blir funnet i vannet etter en uke. Noen vil ikke være på teve, være på radio, være i avisen. Noen vil se film, ikke spille dem inn. Noen vil være publikum. Noen vil være tannhjul. Ikke fordi noen må, men fordi noen vil. Enkel matematikk. Så der satt jeg. Her. Her, i hagen, og jeg ville ikke være noe annet sted i verden.

Året 1809. Gjertrud, matmora på Innhaug, sitter på burstrappa og lar syn og tanker fare. Maikvelden ligger skimrende og røykblå over fjellbygda. Gardene luter tjærebrune og solsvidde i slake lier ned mot elva som snor seg gjennom dalbotnen. Kveldshimmelen har ennå en svak rødtone over fjellheimen i vest. Det har vært en velsigna god vår.

Denne innledningen til "Folket på Innhaug" av Anne Karin Elstad dukker opp i meg hver mai og gir meg lyst til å lese boka på nytt, - og jeg har gjort det en del ganger! :-)