Det finnes ingen vanlige mennesker, sa hun.

Det høres ut som om det bor mange eiendommelige mennesker i disse traktene.

De finnes overalt, men ingen ser dem fordi de er gamle. Vi lever i en tid da gamle mennesker skal være gjennomsiktige som glass. Vi skal helst ikke merke dem. Du kommer også til å bli stadig mer gjennomsiktig. Mor er allerede blitt det.

Fattig kan det føles å lengte tilbake til det som var, for så har man jo tapt, på et vis, men den som aldri fikk oppleve noe å lengte tilbake til er kanskje enda mer fattig?

På julaften kommer hele det s.k. ormeyngelet, d.v.s. barn og barnebarn hit og på annendag også + en del slekt. Men j u l e d a g e n vokter jeg som en kostbar edelstein. Da nekter jeg å gå noe sted eller å la noen komme hit, jeg sitter mutters alene og leser og hører på musikk og koser meg så jeg kan kose meg ihjel. Juledagen er den beste dagen på hele året synes jeg.

Disse gamle damer. tænkte Boris, som med så megen umage og så megen smag gør sig smukke, ja, måske smukkere, end de nogensinde var som unge, og som dog aldrig kan have håb om at vække nogen mands attrå, er i heroisk sjælsstyrke den ædle fritænker lig, der bliver ved at øve sine gode gerninger, også efter at han har opgivet troen på nogen himmelsk belønning i Paradiset. (Fra "Apen")

Det har alltid syntes mig, at der er blevet gjort stor uret imod kvinden derved, at hun ikke nogensinde har været alene i verden. Adam hadde jo dog en tid, om den var lang eller kort, hvor han kunne vandre omkring på en frisk og fredelig Jord, og se på dyrene i sine egne tanker. Vi har nok alle, fra fødselen af, en erindring om den periode. Men stakkels Eva kom lige ind i en verden, hvor hun fandt sin mand etableret, med alle hans fordringer på hende. Dette er da også et klagemål, som kvinden længe har haft imod sin Skaber: Hun føler at hun har et krav på ham, en ret til for en tid at have Paradiset for sig alene. (Fra "Den gamle vandrende ridder")

Det største miraklet var at dokumentet ikke forandret seg. Fortiden, som hadde vært så vanskelig å fange inn og holde fast og som hadde skiftet utseende hver gang han prøvde å finne ut av den, var her fanget inn for alltid. Den var ordnet og kommet i faste former rett for øynene på ham. Den var blitt historie og derfor fra nå av uforanderlig.

Et møbel utendørs. Det er å gjøre himmelen til tak og horisonten til vegger i et hus som heter verden. Det hadde ingen gjort før. De klarte heller aldri å venne seg til det.

Katri satte fram og de spiste som de pleide, med hver sin bok. Disse lesende måltidene hadde alltid vært dagens roligste stund, en fullkommen og velsignet fred.

Alle menn rangler og er kamerater som aldri lar hverandre i stikken. En kamerat kan si forferdelige ting men neste dag er alt glemt. En kamerat tilgir ikke, han bare glemmer og en kvinne tilgir alt men glemmer aldri. Sånn er det. Derfor bør ikke kvinner rangle. Det er meget ubehagelig å bli tilgitt.

Hercule Poirot nodded understandingly. It seemed to him appropriate that Miss Lemon's sister should have spent most of her life in Singapore. That was what places like Singapore were for. The sisters of women like Miss Lemon married men in business in Singapore, so that the Miss Lemons of this world could devote themselves with machine-like efficiency to their employers' affairs (and of course to the invention of filing systems in their moments of relaxation).

Han skapte et hulrom av fortvilelse i meg fordi jeg var trofast, mens han var fjern og utilnærmelig.

Du mistet ganske riktig deg selv, men slutt å prøve å finne deg selv igjen. Det går aldri bra. Finn heller en annen og ny Karitas.

Det fins noe som snart skal hende, man vet ikke når det kommer, dette som vil finne sted uten å være planlagt, om det blir vondt eller vakkert, og imens styrer man så godt man kan, for hvem kan sette seg til å vente?

Men når kan en vite at tiden er inne, og ikke allerede forbi, ja, når kan en vite det?

... for mennesket håper på forandring, helst hos andre, ja, håpet om at andre skal bli annerledes tar aldri slutt.

Lenge står hun og holder den skjelvende kroppen og vugger, slik hun ville vugget et barn, men hva er mennesket i sin villeste sorg annet enn et fortvilet barn?

Hva er forskjellen på en lengsel en bør motstå og en annen en bør gi etter for, kanskje for å greie å leve videre?

• Nei, sier Kaisa lett, - på døden nytter det ikke å tenke, for da er en jo så godt som død allerede. Men det går jo an å forhøre seg om prisen.

As for Tom, the fact that he 'had some woman in New York' was really less surprising than that he had been depressed by a book.