In my younger and more vulnerable years my father gave me some advice that I've been turning over in my head ever since.
'Whenever you feel like criticising anyone', he told me, 'just remember that all the people in this world haven't had the advantages that you've had.'

I wondered why it was that places are so much lovelier when one is alone.

Run along and make friends with Mrs Danvers; its a good opportunity.

En gang hadde de en sønn, Føreren myrdet ham, og nå skriver de postkort. Et nytt kapittel i livet deres. På utsiden har ingenting forandret seg. Alt er rolig rundt Quangels. Men på innsiden er alt annerledes, de er i krig ...

Naturligvis ville han ikke innrømme dette for seg selv. Han var overbevist om at han handlet helt nødtvungent. Det er alltid slik med forelskede mennesker, og det er derfor man må ha overbærenhet med alle deres dumheter.
(Fra bd. 2, Charlotte Löwensköld)

VERSEBYGNAD I Den gamle versebygnaden - tradisjonen - er som ein gamal ridderrustning. Han tyngjer og trykkjer - kanskje er han for trong med. Tanken fær ikkje rom å leda seg, ikkje pusta heller. - Kast den gamle rustningen, og stasklædi, som du hev arva eller stole, og lat tanken springa splitrande naken. Det likar han - nett som ungane.

VERSEBYGNAD II Å måta sine tankar og inntrykk inn i gjevne verseformer som til dømes i eit pentagram eller ein sonett er som um ein mann vil truga på seg eit par barnesko. Det vert um lag som dei gjorde i Kina fyrr i tidi: dei klemde og tvinga føtene på kvinnfolki for å få dei små.

Man faar omgaas varsomt med de gamle sagn, de ligner gamle roser: bladene falder let av, naar man kommer dem for nær indpaa livet.

Aa, mennesker, kast murskeen og lerformen! Bred murerforskindet over deres hode og læg dere ned og byg paa drømmenes slot! Hvad bruk har aanden for templer av sten og ler? Lær at bygge uforgjængelige slotter av drømmer og syner!

Barn, sier majorinden høitidelig, det bodde en gammel kvinde paa Ekeby, som holdt himmelens vinder i fangenskap. Nu er hun fanget og vindene fri. Er det underlig, at det gaar en storm over landet?

Kunde hun bare sætte op en væv! For det trøster for al sorg, det sluker al interesse, det har været mange kvinders redning.

Og fruen, ja, hun var ikke staat op endnu. Hun laa og læste romaner, som hun bestandig gjorde. Den gudsengelen var nok ikke skapt til at arbeide.

Og vokt dere, kavalerer! Nu kommer en storm over landet. Nu skal dere ropes bort fra jorden, nu er deres dag forbi, nu er den visselig forbi. Jeg klager ikke for min egen skyld, men for deres, for stormen skal gaa over hodet paa dere, og hvem vil staa, naar jeg er faldt? Og mit hjerte krymper sig for det fattige folk. Hvem skal gi det arbeide, naar jeg er borte?

Han længtet efter den store, susende grav nordenfor Løven, der han skulde overmandes av forgjængelighetens magter, der det endelig skulde lykkes sulten, kulden, trætheten og brændevinet at tilintetgjøre dette arme legeme, som kunde taale alt.

Ti livet falder vanskelig for slike foler, som hverken taaler sporer eller pisk. Ved hver smerte, som rammer dem, skjener de ut paa vilde veier mot gapende avgrunder. Saasnart veien blir stenet og færden tung, vet de ikke anden raad end at vælte lasset og fare avsted i galskap.

Og skumringen fylte stuen med sin fine sordin, glattet ut våre sorger og fylte oss med velvære.

Han var en mann som flyktet fra fortiden, samtidig som han forfulgte den.

"Mistet du mye?"
"Ikke så mye. Bare alt."

I mørket og stillheten gjenskapte hun fortiden. Hun gravet opp øyeblikk som hun selv trodde hun hadde glemt for bestandig, hun brakte skatter for dagen, hun gjenfant noe sønnen hadde sagt, et toneleie han hadde brukt, bestemte bevegelser med de små lubne spedbarnshendene som faktisk utslettet tidens gang for et øyeblikk. Det var ikke noen innbildning lenger, det var selve virkeligheten hun fikk tilbake i all dens uforgjengelighet, for ingen ting kunne få alt dette til ikke å ha skjedd. Fraværet var ikke i stand til å viske ut fortiden, selv døden kunne ikke det.

Følelsen av et helt tomt nå og en helt fremmed framtid er så sterk at jeg begynner å skjelve.

Hvis man ser stort på det, og tar hele universet i betraktning, da er det et unntak, et gigantisk unntak: Å være i live.