Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Romanen om den norske studenten Valemon Gristvågs første reise ute i verden. Han har kjøpt seg en brukt motorsykkel, forteller seg selv at han nå bryter tvert over med alt i sitt unge liv, og drar til Paris. Så er den i gang, beretningen om hans reise gjennom Tyskland i tiden umiddelbart før storkrigen kommer - om ferden gjennom Frankrike og om hans selsomme første dag i Paris.
Omtale fra forlaget
Romanen om den norske studenten Valemon Gristvågs første reise ute i verden. Han har kjøpt seg en brukt motorsykkel, forteller seg selv at han nå bryter tvert over med alt i sitt unge liv, og drar til Paris. Så er den i gang, beretningen om hans reise gjennom Tyskland i tiden umiddelbart før storkrigen kommer - om ferden gjennom Frankrike og om hans selsomme første dag i Paris.
Forlag De norske bokklubbene
Utgivelsesår 1975
Format Innbundet
ISBN13 9788252501810
EAN 9788252501810
Genre Klassisk litteratur
Omtalt sted Paris
Språk Bokmål
Sider 239
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
"Rubicon", Agnar Mykle
Boka handler om en students reise på motorsykkel fra Bergen til Paris, hvor han blir forferdet av å ikke få smør til loffen, og kåt av å kjenne på huden til en fersken. Men det er Mykle som har skrevet boka, og da har den så uendelig mye mer i seg.
Studenten Valemon, som i mitt hode er Ask Burlefot, har stadige tilbakeblikk sin barndom, på sin filosoferende ferd til Paris.
Mykle er ekspert i å fortelle forskjellen på hva han har tenkt å si, hva som ble sagt eller stutret frem - og hva han i ettertid tenker at han burde ha sagt. Kjenner meg såååå godt igjen i det - og i mye annet. Studenten i boka er også veldig god på å føle andres smerte og lidelse - det var sikkert Mykle også, og det er vel derfor han klarer å skrive på en sånn måte at det treffer. Mange har nok følt det samme som han beskriver i andre liknende situasjoner. Og han skriver på side 82: "Min Gud, hvorfor er jeg belastet med evnen til å forstå alle mennesker?" Jeg er overbevist om at han mener seg selv.
Det er nok egentlig det boka handler om - det å forstå samfunnet og menneskene i det. Jeg noterte utrolig mange sidetall med gullkorn og fantastiske pasasjer, men den hadde også noen turer ute i verden som for meg ble litt så som så. Som etnisk sunnmøring er høydepunktet "Sagaen om Draugene", hvor han tar for seg den sunnmørske folkesjela. Å bli æreskjelt på en sånn måte, trodde jeg ikke var mulig. Her drar han opp det positive vi er så stolte av med, setter det i et verdensperspektiv, drar det gjennom gjørma og skyller det ut i havet på en sånn imponerende måte at jeg føler meg parodiert - og det skal jo være en ære å bli parodiert. Det har jeg hørt på radio. Jeg sitter her og er heilt forfjetra.
Boka jeg skrev hovedfagsoppgave om - der Mykle forsøker å kutte båndene til Ask Burlefot, ved å la hovedpersonen hete Valemon Gristvåg! Men lyktes han?
Liker denne boken. Fornøyelig lesning. Og, gjenkjennelig for meg da jeg selv har foretatt en del reiser nedover Europa på motorsykkel. Eneste jeg vil trekke for i så måte er at han kaller styret for ratt. En bil har ratt, en motorsykkel har styre.
Reisen danner vel bare bakteppet. En mengde tankeutflukter underveis gjør boken ekstra interessant. Ypperlige formuleringer innimellom. En av de, for meg, mest fornøyelige sidebetraktninger er den om hunden (som jeg bruker å kalle menneskets mest unyttige venn, i tillegg til miljøsiden av hundeholdet). Den om sunnmøringen er også fornøyelig!
Vil nok tro at boken først og fremst er ei manne- / guttebok.
Stopper på en femmer.
"Til Frankrike," sa han.
I neste sekund ble han redd for at han hadde snakket for høyt.Kanskje de hadde hørt ham over i Tyskland. Og kanskje det egentlig var forbudt å nevne Frankrike. Han skottet hastig over grensen; så bøyde han seg nærmere tolleren.
"Til Frankrike," hvisket han.
Hviskingen gjorde ham selv beveget. "Det er en stor dag for meg," hvisket han. "Det er første gang jeg reiser utenlands......."
Hans mor, som var trondhjemmer og bydame, spiste med gaffel; hans far som var sunnmøring og innflytter, spiste med kniven.
Når en sunnmøring kommer hjem fra fisketokt, har han tjent 400 kroner. Han setter 400 kroner i banken.
Når en nordlending kommer hjem fra tokt, har han tjent 200 kroner. For de 20 kjøper han et silkesjal til kjæresten, for de 180 kjøper han wienerbrød! Hans hemmelige valgspråk er: "Man må da ha det litt godt her i livet......."
Skulle han snakke fransk eller norsk? Han svelget. "Bonjour," sa han; mannen kunne jo være en franskmann. I samme sekund så han at mannen hadde mye hår i neseborene, og i ørene, rødgrått hår, det vokste ut som busker, det kunne ikke være annet enn en sunnmøring.
Efter oss kommer fremtiden; ganske av seg selv!
I to uker gikk han og ventet på straffen. Den kom ikke. Da hadde han tenkt så underlig en tanke: den verste straffen er den som ikke kommer!
Kjære Gud, bad han på den øde skolegården, la meg få dø her. Til neste år skal vi begynne på skoletannklinikken. Der er det tannlæger i hvite kitler. De har nåler, heklenåler, som de stikker innpå nerven med. De har spisse sprøyter, og elektriske bor. På skoletannklinikken får vi ikke ha med oss noen hjemmefra, der må vi gå alene; tannlægene slår, hvis et barn begynner å gråte. Det lukter av bedøvelse, allerede i trappen lukter det av bedøvelse. Og de har hvite avfallsbøtter med vatt og tenner og blod, jeg har sett det. Kjære Gud, jeg tør ikke vokse. Jeg tør ikke bli stor. Kjære Gud, la meg få være barn, alltid. Eller la meg få dø her.
Ungdommen, det er når Gud mopper gulvet med deg.
Øverst på hodet satt en liten blå skilue med hvit dusk i toppen; den er nordmannens evige kjennetegn, hans internasjonale visittkort, hans lille vimpel, halvt vemodig, halvt munter: en liten blå skilue med hvit dusk. Man har hoppet i skibakker og kjent mange svev; man kan ha hoppet nok; man kan i et dødelig sekund ha fattet alle tings og alle hopps forfengelighet; derav den mørke, blå farve i skiluen og den hemmelige klangbunn av vemod i en nordmanns sjel; men han stryker fingeren under nesen, kjenner den gode lukt av sol og varm svette og tjære og skismurning, han kikker opp mot hoppet og plystrer: "Piske død, jeg går opp igjen!" - derav dusken på toppen av nordmannens skilue: liten, hård, frekk, hvit.
Definisjonen på et selskapsdyr er et dyr som umuliggjør selskap.
Liste over fleire bøker der titlane er like, spennande å sjå kor mange ein kan kome med. Bidra for all del!
Her er det litt av hvert! Bøkene kommer litt hulter til bulter, og er ikke rangert. Det er vanskelig å gjenkalle i detalj hva som er årsaken til at jeg husker akkurat disse titlene som leseopplevelser utenom det vanlige. Det hadde absolutt vært plass til flere bøker på lista, og mange av titlene kunne utvilsomt vært bytta ut med andre, jeg ser blant annet at det er altfor få Dag Solstad-titler her. Dette er ikke et forsøk på å lage ei liste over tidenes beste bøker. Hadde jeg prøvd å lage ei slik liste, ville den sett annerledes ut.