«Hva heter du nå?» spurte Helen.
«Josef Schwarz.»
Hun tenkte seg om et øyeblikk.
«Heter jeg også Schwarz nå da?»
Jeg måtte smile. «Nei, Helen. Det er bare et tilfeldig navn. Den mannen jeg fikk det av, hadde også arvet det. En fjern, avdød Josef Schwarz lever som den evige jøde videre i meg allerede i tredje generasjon. En fremmed, død, åndelig ane.»
«Du kjenner ham ikke?»
«Nei.»
«Føler du deg anderledes efter at du fikk et annet navn?»
«Ja,» sa jeg. «Fordi det hører et stykke papir til det. Et pass. Et pass!»
«Selv om det er falskt?»
Jeg lo. Det var et spørsmål fra en annen verden. Det var opp til den politimannen som kontrollerte passet å avgjøre hvor falskt eller hvor ekte det var.

"How is it out there?" he asked. "You know what I mean without … without everything."
"Without everything" I answered. "Yes, that’s about it. Without everything, but not entirely. And how is it here? With everything except the one thing that counts?"
"Not so good," he said. "Not so good, Josef. But shiny on the surface."

«Se katten i vinduet! Og den intetanende, syngende fuglen. Som offeret jubler!»
«Katten vil aldri få tak i den. Den er sikker i sitt bur.»
Helen begynte å le. «Sikker i sitt bur,» gjentok hun. «Hvem vil være sikker i et bur?»

Romanens åpningsscene:

Jeg stirret på skipet. Det lå grelt opplyst på Tejo, et lite stykke fra kaien. Selv om jeg hadde vært en uke i Lissabon, hadde jeg ennå ikke ventet meg til det sorgløse lyset i denne byen. I de landene jeg kom fra, lå byene om natten svarte som kullgruber, og en lykt i mørket var farligere enn pesten i middelalderen. Jeg kom fra det tyvende århundres Europa.

Skipet var en passasjerdamper. Den lå og lastet. Jeg visste at den skulle gå neste kveld. I det harde lyset fra nakne elektriske pærer ble kjøtt, fisk, konserv­er, brød og grønnsaker stuet ombord. Arbeidere slepte på bagasje, og en kran svingte kasser og baller så lydløst opp som de var vektløse.

Skipet rustet seg til reisen, som om det var en ark fra syndflodens tid. Det var en ark. Hvert skip som forlot Europa i disse månedene i 1942, var en ark. Ararats berg var Amerika. Og flommen steg for hver dag. Den hadde forlengst oversvømmet Tyskland og Østerrike og stod høyt over Polen. Praha, Amsterdam, Bryssel, København, Oslo og Paris var allerede gått under i den. Italias byer luktet av den, og Spania var heller ikke noe sikkert land lenger.

Portugals kyster var blitt det siste tilfluktsstedet for flyktninger som satte større pris på rettferdighet, frihet og toleranse enn hjem og eksistens. Den som herfra ikke kunne nå det forjettede land, Amerika, var fortapt. Han måtte forblø i dette virvar av avslåtte inn- og utreisevisa, uopphørlige arbeids- og oppholdstillatelser, – i interneringsleirer, i byråkrati, ensomhet og den forferdende, vanlige likegyldighet for enkeltmenneskets skjebne, den som alltid følger i kjølvannet av krig, angst og nød. På denne tiden var mennesket ingenting lenger. Et gyldig pass var alt.

Romanens avslutning:

Efter krigen drog jeg tilbake til Europa. Det var visse vanskeligheter ved å få etablert min identitet igjen – for samtidig fantes det hundrevis av herremennesker i Tyskland som forsøkte å miste sin. Passet til de to Schwarz gav jeg til en russer som var flyktet over grensen. En ny bølge av emigranter hadde begynt å danne seg. Gud vet hva det i mellomtiden er blitt av ham! Jeg har aldri hørt mer til Schwarz. Jeg reiste til Osnabrück en gang også og spurte efter ham, selv om jeg hadde glemt hans virkelige navn. Men byen var ødelagt. Ingen visste noe om ham, og ingen interesserte seg for det. På veien tilbake til jernbanestasjonen trodde jeg at jeg kjente ham igjen. Jeg løp efter ham. Men det var en gift postsekretær, som fortalte meg at han het Jansen og hadde tre barn.