Dette var bra. Det var veldig bra. Eg har ikkje lest noko av Westö før, rett nok har eg lest ein del rosande omtaler av bøkene hans men eg var ikkje førebudd på at eg skulle like denne forteljinga så godt. Dersom dei andre bøkene hans er av liknande klasse, så trur eg at eg har fått ein ny favoritt. Det er ikkje urimeleg å samanlikne denne boka med Seierherrene av Roy Jacobsen og Halvbroren av Lars Saabye Christensen, ein kan kanskje til og med hevde at desse tre forfattarane har same prosjekt; å gjere etterkrigsgenerasjonen levande for ettertida.

Så må eg også nemne at i «Skrake» og «Halvbroren» så var det påfallande like scener som dreier seg om eit uhell på friidrettsbana.

Forteljarstemma i boka er Wiktor «Viki» Skrake, ein Helsingfors-skribent på rundt 40 som i starten av boka vender attende til den fråflytta barndomsheimen sin, ein gamal villa nær sjøen i ein forstad til Helsingfors. Her gir han seg til med å nøste opp i fortida si, både sin eigen oppvekst så vel som historia til foreldra, besteforeldre, og delvis også enno fjernare slektningar. På denne måten blir boka også langt på veg ei historie om Finland.

Der er ein viss kronologi og logikk i historia, men også utbreidd veksling mellom ulike tidsepokar og ulike tema. Likevel var det ei einheitleg forteljing, eg fekk aldri kjensla av at forfattaren hadde skrive seg ut på viddene. Eg meiner at måten Westö knyter alle desse emna saman på var beint fram meisterleg. Når språket er så godt at det kjennest som ein er inne i handlinga, og eg i tillegg er glad i gode oppvekstskildringar, så er det ingen annan utveg enn å trille høgaste terningkast på denne boka. Bravo, Westö!

«I går sto vinden på fra sørøst, og i kveldingen ga havet meg en ørret.
Dagen hadde vært overskyet og grå, men de siste timene var himmelen klar. Fisken var ikke stor, halvannet kilo kanskje, men den var vill og kraftfull. Den hogg til akkurat idet solen gikk ned i en kjølig kaskade av rødt der bortenfor Helsingfors, og da den ruste og sprellet for friheten og livet, glitret det som ild i de sølvaktige skjellene. Sluken jeg brukte var også rød, med svarte, tverrgående striper, for når jeg fisker i solnedgangen spøker alltid Werners ord i meg: Er det klarvær skal du bruke rødt eller oransje den siste timen. Dessuten gikk fisken på ved Ryssgrynnan, sør for Hästkobben, akkurat der Werner sa at jeg alltid skulle prøve hvis det var om våren og vinden var sørøstlig.
Og jeg sa til meg selv: Tenk at metodene virker fremdeles, selv om mer enn tredve år har gått siden Werner lærte meg å fiske.»

Kjernen i romanen Faren ved å være Skrake av Kjell Westö er historien familien Skrake, Werner, Vera og Wiktor der Wiktor er fortellerstemmen. Som ellers i Westös romaner er handlingen lagt til Finland.

«Denne beretningen har en lang vei å gå for den flyktig berører mitt voksenliv, men jeg vil likevel legge noen kort på bordet allerede nå:
Jeg flyttet fra Råberga inn til Helsingfors den sommeren jeg fylte sytten. Jeg hadde andre muligheter, men jeg valgte å bo alene i faster Marys tomme leilighet i Främlingsgatan. Så begynte jeg på Normallyceet, eller Gymnasiet Norsen som det var blitt omdøpt til.
Jeg hadde vokst opp i en familie utenom det vanlige, og de eneste virkelige barndomsvennene mine, Bjöna og Jinx Muhrman, var spesielle de også. Som styrt av en radar søkte jeg meg derfor mot byens bohemer; til tross for at så vel hippie- som venstrebølgen hadde passert sine toppunkter, fantes det stadig nok av motmiljøer i det svenske Helsingfors, og det var i disse miljøene jeg utviklet meg til mann, det var der jeg fant mine venner. Jeg fant også en livlig og åpen side ved meg selv, og jeg ble snart ganske populær (skjønt hvilken syttenåring med egen leilighet blir ikke det!)
Langs den veien har jeg vandret siden. Jeg har studert både sosiologi og diverse kunstfag, men jeg har ingen eksamen. Jeg har vært forlovet en gang og har hatt mange kvinner, men jeg har aldri vært gift og har ingen barn. Eller kanskje jeg har en sønn, men det barnet har jeg i så fall bare avlet, og kan man i slike tilfeller i det hele tatt sies å være en far?»

Romanen Faren ved å være Skrake er den fjerde romanen jeg har lest av Kjell Westö. Tidligere har jeg lest og skrevet blogginnlegg om hans romaner i denne rekkefølgen:

Svik 1938 (Hägring 1938) av Kjell Westö - en sjelden god roman
Den svovegule himmelen (Den svavelgula himlen) av Kjell Westö
Der vi engang gikk - av Kjell Westö

Faren ved å være Skrake ble utgitt i 2000, og for romanen ble Kjell Westö nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Kjell Westö fikk prisen i 2014 for Svik 1938. Romanen ble utgitt på norsk i 2002. Utgaven jeg har kjøpt og lest er utgitt av De norske bokklubbene i 2015 og omtales slik:

«Nordisk råd-vinner Kjell Westö er kjent for sine fantastisk gode skildringer av vår egen nære historie. I Faren ved å være Skrake får du glimt og anekdoter fra hele 1900-tallet, og du får del i en den fascinerende familien Skrakes krønike. Det innebærer nok en del farer å være født inn i familien Skrake, men samtidig rommer familien tallrike humoristiske og skeive skjebner.
Det er 1952, et merkeår i historien. Finland arrangerer OL og amerikansk populærkultur er på full fart inn i landet. Med det starter også en lang rekke uheldige hendelser for hovedpersonen. Og det er her hovedpersonens far, Werner, kommer inn i bildet. 1952 skulle bli et merkeår også for familien Skrake. Det var OL i Helsinki, Miss Finland ble Miss Universe og Coca Cola skulle forfriske finske ganer for første gang. Hovedpersonens far, unge Werner Skrake, hadde det ærefulle oppdraget å kjøre den første Coca Cola-forsyningen gjennom byen. Som den ulykkesfuglen han var, kunne det ikke ende godt ...
Særlig bedre gikk det ikke da han senere ville introdusere popcorn i de tusen sjøers land. Skildringen av det trauste finske som støter mot det vulgære amerikanske er både morsomt og treffende, samtidig som det er noe av det mest tidstypiske i alle nordiske lands omforming etter krigen
Her er også mange andre fargerike skjebner: Onkel Leo, den humanistisk innstilte lærer som opplever skepsis mot sin store tro på ufoer, eller farmor Maggie, som gjennomlevde krigen ved å flykte inn i sin begavelse, pianospillet. Her er overklasse og underklasse, by og land, gammelt og nytt, komedie og tragedie. Samspillet av de mange historiene virvles sammen til én stor leseopplevelse!»

Jeg likte romanen som jeg har gjort med de tre andre jeg har lest. Den neste romanen skrevet av Kjell Westö som jeg skal leser er Gå ikke alene ut i natten. Ved å lese hans romaner har jeg blitt bedre kjent med Finlands historie, og de har også inspirert meg til å lese boken jeg skrev om i dette innlegget:

Finland 1918 av Morten Jentoft - en bok om den finske borgerkrigen og nordmennene som var vitne til den

Det er å anbefale å kjenne litt til Finlands historie når man leser bøkene til Kjell Westö. Ikke minst til borgerkrigen, vinterkrigen og fortsettelseskrigen. Som naturlig nok har satt spor i det finske samfunnet. I romanen beskrives dette blant annet i forholdet mellom Vera og svigermoren Maggie:

«Også Vera var i begynnelsen sky overfor Maggie, men tross skyheten så jeg at de likte hverandre ganske godt. Først da jeg forsto at Veras farfar og morfar hadde stått på de rødes side under opprøret, og at det i Maggies slekt hadde vært både hvite generaler og hvite kampdiktere, forsto jeg Veras tilbakeholdenhet.
Forunderlig er forknyttheten og skammen som bor i finnenes sjeler.»

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Lista er laget i forbindelse med utstilling i biblioteket

Har begynt å legge merke til hvor mange bøker det er som har dyr i tittelen, Dette fikk jeg lyst til å "forske litt i" Og slik ble denne listen til :) Prøver å holde meg til bøker jeg eier, har lest eller har lyst til å lese. Er så mange, at jeg velger et av hvert dyr.

Romaner som går over generasjoner

Bøker eg har notert meg at eg berre må lese ... så snart eg er ferdig med alt det andre eg berre må lese! For mange gode bøker, altfor lite fritid ...!

Dette er de bøkene jeg har lest i 2017. Boktitler blir lagt inn etterhvert som de er lest.