Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Romanen er en fortelling om en venneflokk som etter hvert utgjør en provisorisk dissidentgruppe i Ceaucescus Romania. De fleste av dem bryter sammen under trykket av diktaturet og begår selvmord, til dels først etter at de har klart å komme seg til Tyskland. Fortellingene om de døde samles i jeg-fortellerens forsøk på å gjenkalle barndomsfragmenter og familiebakgrunn. Fortelleren har mange biografiske trekk felles med forfatteren; tysk avstamning, nazistisk familiebakgrunn, flukt fra Romania på midten av 1980-tallet.
Forlag Tiden
Utgivelsesår 2010
Format Heftet
ISBN13 9788210051074
EAN 9788210051074
Serie Tiden pocket
Språk Bokmål
Sider 180
Utgave 2
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Undertrykkelse og angst preger denne romanen. Den starter dramatisk om et selvmord blant skoleelever. Men fortellingen om overvåking og overgrep blir etterhvert nokså monoton, selv om man skjønner at romanens karakterer lever under et konstant press som etterhvert tvinger dem til desperate handlinger. Miljøet er det tysktalende mindretallet i Romania under diktatoren Ceausescu. Når Müller dessuten skriver i et symbolladet språk, blir dette krevende lesing, selv om boka er på mindre enn 180 sider. På den annen side er det mange treffende og sitatvennlige uttrykk og avsnitt om det harde og fattigslige livet under den rumenske kommunismen.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketVi har reist hjemmefra med hodet, men med føttene står vi en annen landsby. I et diktatur kan det ikke finnes byer fordi alt er lite når det overvåkes.
Jeg ser en mann som er så trett etter dagen at det bare står en skygge i klærne hans.
Når vi tier, blir vi ubehagelige, sa Edgar, når vi snakker, blir vi latterlige.
Min far, sa Georg, tok med seg sykkelen til stasjonen så han ikke behøvde å gå så nær meg på veien dit og på tilbakeveien ikke merket på hendene sine at han gikk alene hjem.
Hun har flekkete øyne, sa Kurt, og vugger på baken som et skip. Og det eneste man kan snakke med henne om er hvordan man fjerner sideskudd på tomatplanter.
Også til Kurt hadde jeg sagt: Hold deg til Tereza. Et vennskap er ikke en jakke jeg kan arve etter deg, mente han. Jeg kan ta den på meg. Sett utenfra kunne den nok passe, men innenfra varmer den ikke.
Sjåføren pisset, sa Edgars far, og endene kom løpende bort til ham for å se på. De trodde de fikk friskt vann slik de pleide hver ettermiddag. Sjåføren lo, kneppet igjen buksesmekken og brakk av et råttent trestykke fra brokanten. Han smuldret opp treverket i hånden og kastet det i gresset. Endene trodde det var hvete som ble kastet ut til dem slik som hver ettermiddag og spiste det oppsmuldrete treverket.
Mennene visste at jernet deres, treverket, vaskepulveret ikke telte. Derfor var hendene deres like klossete, de laget klosser og klumper i stedet for industri. Alt som skulle være stort og kantet, ble i deres hender en sau av blikk. Det som skulle være lite og rundt, ble i deres hender en melon av tre.
I flere epoker har det skortet på personlig frihet og trygghet i Øst-Europa. Historikere og journalister har skrevet mye, men skjønnlitteraturen gir et vel så godt bilde om hvordan undertrykkelsen virker inn på det enkelte mennesket. Her er noen bøker jeg har lest: noen klassikere, andre ganske nye. (Sist redigert 26.2.23).
Har sluttet i denne lesesirkelen, men dette var en liste fra tidligere bøker som ble lest.