Bokelskere.no

Nei det har du helt rett i! Jeg har nok bare innbilt meg at det var en øy på grunn av flåtebyggingen og farfaren med båten, og ferja. Av og til dikter man litt ekstra med i bøkene man leser ;-)

Heilt nydeleg forteljing som vil gleda heile familien som høgtlesingsbok. Lena og Trille har blitt litt eldre sidan Vaffelhjarte, og det er nye utfordringar som står for døra. Her er det morosame situasjonar, spanande episoder, og ikkje minst eit rikt og realistisk persongalleri. Forfattaren er utruleg flink til å skildra kjensler og konfliktar mellom menneske. Trille opplev nye kjensler når ei ny jente flyttar til øya. Korleis er det for Lena når Trille inviterer den nye jenta med på det topphemmelege flåtebyggingsprosjektet deira? Når Trille får endå eit søsken medan ho framleis er enebarn, og når ho ikkje får vera keeper på fotballaget lengre?

Det er den varmeste sommeren man kan huske, det kryr av veps, og folk begynner å bli syke uten at noen vet hva sykdommen skyldes. Herbert får øye på en av de syke midt på natten. Han er likblek med røde øyne og blodige fingre! Hva i all verden er i ferd med å skje i Eldsala?

Spennende og lettlest bok. Spenningsdelen er ganske bra, mens delen om hovedpersonens familieproblemer ikke er like bra. Selv om forfatteren beskriver forholdet mellom gutten og bestefaren fint.

Jeg synes kanskje ikke den klarer å holde på spenningen til siste slutt, og det var mange løse tråder som tilfeldigvis ble knyttet sammen på slutten. Men det er ikke sikkert målgruppen for boka vil være enig i denne kritikken!

Ollis har vekse opp med berre mamma, men det siste året har ho både fått ein veslebror og ein irriterande stefar. Heldigvis har ho bestevenen Gro, og saman er dei stadig ute på nye eventyr. Dei oppdagar ei mystisk postkasse i skogen, og i den er det eit postkort til Ollis! Ikkje nok med det- det bur ei mystisk dame i skogen som mottek og katalogiserer alle feiladresserte brev.

Denne boka har både originale, morosame og overraskande momenter, samt gjenkjennelige tema. Det er godt skildra korleis Ollis opplever det når mora har fått ein ny kjærast og eit nytt barn som ho elskar. Ollis som tidlegare har fått all merksemd kjenner seg brått gløymd.

Boka har masse humor og varme, fart og driv. Ei god lesaroppleving med eit fint bodskap om familie, venskap og mot.

Takk for tips! Den hørtes veldig interessant ut, så den må med på lista.

Vil du lese romaner som får deg til å tenke over de store spørsmålene i livet? Her har jeg samlet lesetips som både er lærerike, tankevekkende og underholdende.

Hei :-) Nei, jeg har dessverre ikke lest noen av dem! Men jeg jobber som bibliotekar og øver meg på å formidle alle slags bøker. Skjønnlitteratur, krim, ungdomsbøker, barnebøker osv. Jeg rekker ikke lese så mye som jeg skulle ønske. Men det er mange som synes det er nyttig med denne type lister. Håper du liker bøkene!

Bøker for deg som liker Jojo Moyes.

En annen tid, herskapelige hus og drama. Her er boktipsene for deg.

Dette er favorittboken til min datter på snart 2 år. Man kan høre en musikksnutt av forskjellige instrument på hver side. Hun kan navnet på alle instrumentene, og vi har lest boka minst 100 ganger. Håper det betyr at hun vil begynne i korps når hun blir stor nok!

Dette er noe av det tristeste jeg har lest, og jeg bare må skrive en omtale for å få det litt ut av systemet. Denne omtalen røper ganske mye, så hvis du skal lese boka er det sikkert best å la være å lese videre!

Vibeke vokser opp med pappaen sin. Han er tømrer på et lite sted, han har det vanskelig med arbeidsforhold og alkoholforbruk, men han virker som en god omsorgperson. Likevel er det noe som skurrer. Vibeke er redd for skyggene som kommer om natten. Jeg som leser klarer ikke helt å få tak i hva det er med Vibeke, eller hva som ligger bak frykten hennes.

Faren stikker av, og Vibeke må bo hos en ugift tante som viser lite nærhet og omsorg. Hun blir forelsket og blir gravid som 16-åring, men klarer ikke fysisk nærhet til barnet. Det blir tanten som tar seg av barnet i begynnelsen. Når tanten dør flytter Vibeke og datteren Hildegunn på 2 år tilbake til huset i skogen. Kommunen prøver å hjelpe, men Vibeke vil klare alt selv. Hun er glad i barnet sitt, men det er helt grusomt hjerteskjærende hvordan hun avviser all nærhet. Det er helt åpenlyst at dette ikke går bra.

Jeg ble liggende til langt på natt for å lese ferdig boken, og det er noe av det tristeste jeg har lest i mitt liv. Kanskje var det et lite lysglimt på slutten, men jeg kommer alltid til å tenke på denne boken med en klump i halsen. Spesielt en scene gjorde inntrykk.

"Og eg seig saman i gangen og ville bare at han skulle være her. Ville bare reise tilbake til den tida eg var lita og kunne gå hand i hand med far gjennom skogen. Mamma. Eg høyrde ei tynn stemme. Forsiktig lyd som nærma seg. Mamma. Der kom ho, jenta mi, vesle Hildegunn. Ho skalv over heile kroppen, og ho kom gåande mot meg i bare ein liten body. Ho var ikkje heilt stø, men der kom ho, og eg var redd for at ho ville eg skulle halde rundt henne. Gå inn? Spurde Hildegunn. Gå inn? Gjentok ho. Eg sat på golvet og klarte ikkje reise meg. Det er skuggar der inne, sa eg. Det er farleg der inne, sa eg."

(s. 202-203)

Stilen boka er skrevet i gjør det det hele bare mer opprivende, for handlingen er beskrevet ganske kort og rett fram. Selv om det ligger antydninger og symbolikk der også. Men det er på ingen måte utbroderte beskrivelser av den omsorgssvikten som skjer.

Boken var på en måte utrolig bra. Men også helt forferdelig. Det ble for sterkt for meg. Dette blir nok siste gang jeg leser en bok om omsorgssvikt.