Bokelskere.no

Så hyggelig! Problemet kan være å anskaffe bøkene. Får vel fortelle at jeg arvet den russiske boksamlingen etter besteforeldrene mine. Andre har jeg skaffet på dels antikvariat, dels loppis. Fortelleren jeg absolutt ville ha med, men ikke fikk med, er Maxim Gorkij - jeg har en bok som heter "Fortellinger" rett og slett, utgitt på Pax i 1973. En annen Gorkij-bok jeg har "Spionen" er heller ikke med på noen lister her, og "Barndom" har jeg ikke fått gjenlest, så til tross for at jeg ganske nylig leste Kjetsaa om Gorkij som anbefales i høyeste grad og var begeistret, gikk det ikke. Gorkij kom ikke med. Noen vil kanskje savne Tolstoj, men han er ikke akkurat kjent for å skrive korte fortellinger og røyk ut av den grunn. En liten fortelling eller skal jeg si scene som omhandler Tolstoj er imidlertid tilgjengelig hos Stefan Zweig i "Evige øyeblikk" ... men her merker jeg at jeg bare skravler i vei. Beherskelse? En kunst, kjære venner. Men ganske umulig når man brenner :-)

For meg er det begge deler. En vitamininnsprøytning absolutt. Men både i forhold til innhold og språk. Kjærstad har et slags livsprosjekt å forsøke å titte bakenfor selve tilværelsen. Han forsøker å slå sprekker i det vi ser rundt oss for å avsløre nye lag, nye sammenhenger. Til dette bruker han språket som verktøy. Ofte må han lage egne ord, sette ordene i språket opp mot hverandre eller legge uvante betydninger til ordene, for å nærme seg dette nesten umulige prosjektet. Men så handler mange av bøkene hans om nettopp dette: Å greie det umulige. Jeg tror det er derfor jeg alltid føler meg inspirert etter å ha lest Kjærstad. Fordi jeg også begynner å tro at det er mulig for oss "vanlige mennesker" å få til noe ekstraordinært. Det inspirerer!

Jeg husker også denne fra lørdagsbarnetimen. Og kom veldig til å huske den igjen da jeg var på vei til Agra i virkeligheten, samme dagen som Kongresspartiet skulle ha et folkemøte i Dehli. Veien til Agra ble plutselig mer enn en reise fra a til b: Vi velger ikke alltid det enkle - - - heldigvis

Besteforeldrene mine hadde en stor samling russiske romaner, og som ung pløyde jeg denne samlingen. Uforglemmelig. I vinter har jeg gjenlest mange av dem; derfor denne listen. Dette er ingen skryteliste kjære bokelskere, men forslag til lesning av korte, slagferdige og fantastiske romaner og noveller som garantert beriker livet. Listen er heller ikke lang - noen måtte kuttes ut fordi de ikke finnes i systemet vårt, men en begynnelse?

og jeg syns jeg må legge til at det handler om Toscana, Italia, oliventrær, hverdag og drømmer som møtes og at jeg ellers er svært så enig med deg - det er herlig ...

Bare hyggelig Marielle; alle kan vi oppleve å formulere oss klønete, det kan til og med synes urimelig noen ganger (at vi misforstås), men ord er virkelig til å misforstås. Tror vi at vi forstår Knausgård, eller tror Knausgård at vi forstår ham? (for å gi en populær referanse). Forslagene mine er fiksjon, men ofte svært nære selvskrivingens (nær egne opplevelsers) sfære. Galskap er ofte en nær opplevelse som har gitt mye inspirasjon i kunstens verden, og interesserer svært mange (se alle forslagene du har fått!) Skal jeg understreke en av mine egne forslag i teoretisk forstand syns jeg "Galskapens historie" var en aha-opplevelse da jeg leste den første gang. Og jeg fikk enda en aha-opplevelse der Hilde under her anbefalte Lauvengs bok - hun er jeg veldig fan av! så den skal jeg lese.

Jeg velger å svare deg selv om jeg reagerer på at seriemorderne og de med sterke psykiske lidelser slås i hardtkorn. De med psykiske lidelser er nok stigmatiserte i denne verden - tall kan fortelle at halvparten av en befolkning i vesten vil i løpet av livet kunne diagnostiseres til å ha en psykisk lidelse. De såkalt normale er mao svært nær en psykisk lidelse, og kanskje det er derfor de virkelig trenger å markere så sterkt "de andre" og "de der" - som de gale. Når det er sagt vil jeg nevne noen romaner skrevet av norske forfattere som handler om innleggelser på galehus for å følge din terminologi (ikke tolk det som om jeg er sarkastisk - det finnes en bevegelse i Danmark som åpent kaller seg "gale" og det kan være mye å hente i konfrontasjon): "De gales hus" av Karin Fossum, debuten til Ambjørnsen "23de sal", Amalie Skrams "Paa St. Jørgen" og Gudmund Vindlands "Villskudd" henter også noe av handlingen i en innleggelse (men du vil sikkert ikke være med på at ung og søkende og homofil har noe med galskap å gjøre?)Biografien "Mitt liv var draum" av Knut Olav Åmås om livet til Olav H. Hauge er en meget sterk skildring om Hauges liv som innlagt på galehus flere ganger, men også om hvordan han lever med sykdommen, og kommer igjennom! Fantastisk lesning. "Skammen" av Bergljot Hobæk Haff skildrer også en person med psykiske lidelser, svært tett og nært.

Ellers har Natalie under her nevnt Hannah Greens klassiker. En annen er "Gjøkredet" av Ken Kesey som vel mest er kjent ved filmatiseringen og Jack Nicholsons hovedrolle. Her skulle du vel ha galskap Marielle så det holder!?! Skulle du trakte etter å bli ekspert kan jeg anbefale "Galskapens historie" av Michel Foucault.

Hei igjen, her ser jeg at du har skrevet om boka, men som du ser, så er dette postet på bokelsker-siden om boka, ikke på din profilside. For øvrig har jeg også startet en tråd samme sted, så der kan du se hva jeg synes om boka. Vi velger jo selv om vi ønsker å starte en ny tråd eller om vi ønsker å fortsette på en som er der fra før. Hvis du går til den andre tråden, så ser du at flere (også kvinner) faktisk liker boka. :)

Opplevelse av lydbøker kan ofte være forskjellig fra å lese dem selv. Jeg foretrekker det siste. Skal lete opp din kommentar om boka. Går ut fra at du mener siden om boka. Så kan jo evt. diskusjonen fortsette der. :)

Interessant det du sier om manne-litteratur og kvinne-litteratur, selv om jeg kjenner mange kvinner som liker Kjærstads bøker.

Jeg skjønte ikke helt dette med anmeldelse på "siden din" ... :)

Vi kan jo ikke være enige om alt! Jeg ser at vi har noen av de samme bøkene som favoritter og det må jo bety at enkelte bokopplevelser har vi felles.

Når det gjelder Kjærstads bok mener jeg å ha gitt (i min kommentar under boka) en begrunnelse for hvorfor dette er en av de beste bøkene jeg har lest.

Det hadde vært interessant å høre hvorfor du mener at boka er dårlig.

De fleste jeg har snakket med liker hestene bedre enn elva. :) Kanskje det er den beste av dem, jeg vet ikke helt ...

ja, du har skjønt så mye Rose-Marie, men handler det ikke om så mye mer - om du gir denne historien ennå mer plass? Fattigdom i ånden. Oi et stikkord. Fattigdom i fysisk forstand. Oi. Er det ikke vårt liv - idag? Og det du sier til sist ... Rose-Marie - takk

James Michener skreiv bredt anlagte historiske romaner fulle av spennende bakgrunnstoff og med personer det er lett å bli glad i. Denne boka fra 1969 tåler fortsatt å leses. Et hovedanliggende for ham er at de forskjellige rasene som kom til Hawaii har hatt hver sine positive egenskaper å bidra med. Han skildrer "the golden men" som greier å samle disse positive egenskapene i en ny syntese. Litt vel lettvint noen ganger, men det er artig å tenke på at vi nå har fått Barack Obama som den første fargede president i USA nettopp med bakgrunn fra Hawaii.

Takk Renberg for at du kom til å trekke inn Laxness i din ridderdåd for den episke roman, og dermed slo et slag for hans forfatterskap!!! Men desverre er det nok atskillig som gjenstår i slaget for Laxness: Vi skal ikke gå lenger enn til vårt eget redskap her blant "bokelskere" for å forstå at Laxness må man være helt spesielt interessert for å få tak i. Jeg klarer ikke å registrere verken "Guds gode gaver" eller "Egil Skallagrimsson og fjernsynet" som står i mine hyller, men som ikke er med i mitt virtuelle hos "bokelskere". Den utmerkede romanen "Islands klokke" måtte jeg registrere på engelsk. Laxness ble oversatt og utgitt på norsk på 60 og 70-tall, men ikke før "Brekkukotkrønike" kom ut på norsk i 2002 skjedde det noe på fronten. I 2007 kom den fantastiske biografien til Halldors navnbror med etternavnet Gudmundsson om Islands store forfatter (og Nobelprisvinner). Det er dessverre enda sånn at norske lesere må til antikvariat, eller fjernlåne Laxness i biblioteksystemene for å kunne nyte Renbergs oppdagelser, enn si Laxness himself. Mitt under lesningen av biografien hadde jeg ønsket å lese flere av hans norsk oversatte, men måtte gi opp! Spør du meg syns jeg dette er en skam i kulturNorge

Enig med deg, Ida. Det er sjelden å lese en "tegn i tiden"-fortelling basert på bloggtekster og eposter. Eggen balanserer fint mellom en ærbødighet overfor de nyreligiøse samtidig som satiren ligger rett under overflaten. Morsomt å oppleve Boeser i møte med Diffen fra humanetisk forbund. Og uten å røpe for mye, er det interessant at forfatteren selv etablerer et apokalyptisk scenario via de siste epostene. En bok til ettertanke.

Ibsen var et av mine første møter med klassisk norsk litteratur. Jeg ble bergtatt allerede som 11-åring. Skrev særoppgave (som det het den gangen) om Kongsemnerne i ungdomsskolen. Hjemme leste vi høyt fra Peer Gynt og Brand.

For Ibsen-fans anbefales et besøk i Ibsen-museet i Oslo.

flott svar Vegard (har irritert meg over Newths kategoriske "lite troverdig" og "konvensjonell"), vil bare utdype med bokas totale mangel på referanser. I en verden uten referanse, kan vi si, for alt er oppløst. Og tenk etter hvor avhengige vi er av referanser? Hvor ofte våre uttalelser om verden er en kommentar til noe du vet mottageren vet. Selv om det regnes som sterkt at romaner klarer å la vær å havne i alt for mange tidsopphengte referanser, regnes det som ditto sterkt at referansene allikevel er tidstypiske og riktig valgt. Ok, men i "the road" er det ingen referanser whatsoever! Newth leser således hva han selv ønsker inn i sin egen konvensjonalitet, for hvor er kovensjonaliteten i "the road" - den er oppløst kjære vene.