Bokelskere.no

Begjær og besvær

«Jeg dro ned til bror. Tok bussen langs kysten og hoppet av ved efire. Så gikk jeg mot bygda. Det snødde tett og veien blåste igjen. Fnuggene boltret seg på innsiden av de lave støvlene og anklene frøs som i barndommen».

Slik begynner debutromanen til Karin Smirnoff, og for finnmarkinger og folk fra nord, er det et velkjent landskap hun beskriver, både kulturelt og geografisk.

De som har lest anmeldelsene mine de siste årene har nok fått med seg at jeg har en forkjærlighet for litteratur fra Nordkalotten, og Jordmora (2013) av Katja Kettu har lenge vært en av mine største litterære opplevelser. Men nå har Kettu fått konkurranse av Karin Smirnoff som debuterte med denne første boka i Kippo-trilogien.

Hovedpersonen og jeg-fortelleren er Jana Kippo. Hun dukker opp i den fiktive bygda Smalånger i Nord-Sverige etter mange år borte. I denne boka får vi ikke vite hva hun bedrev tiden med, og hvor hun har vært før hun kom tilbake til Smalånger. Når Jana kommer hjem er det for å redde tvillingbroren som heter Bror, og som holder på å drikke seg i hjel. Teksteksemplet er fra de første sidene der Jana har kastet ut enorme mengder søppel og skrot og nå er det tid for å vaske:
«Det sies at alle mennesker er gode til noe. Jeg nøt å se det åremønstrede såpegulvet tre fram og limfargen på brystpanelet lyse igjen. Nøt at kokende vann løste opp mat fett oppkast og andre substanser som hadde fått ligge igjen som en hard skorpe på fliser og benker i kjøleskap og i det store spiskammerset. Jeg nøt til og med å se den snurrende vaskemaskinen løse opp måneder kanskje år av skitt på sengetøy gardiner tepper og klær og til slutt å få henge dem opp i tørkeskapet. Jeg skulle vaske bort angsten til broren min akkurat slik jeg vasker bort min egen. Det var som å spille tetris. Bitene falt på plass og skubbet bort alle tilløp til andre tanker.

Bror satt i kjøkkensofaen og så likegyldig på. Av og til tok han en slurk øl. Da flaska var tom gikk han til spiskammerset og hentet én til. Kanskje jeg hadde kommet for seint»

Grusom barndom

Jana prøvde å drepe faren med en høygaffel da hun var tretten år. Hun lyktes ikke, og hver gang hun tenker på faren er det med «må du hvile i ufred.» Faren var et monster, en brutal og hjerteløs mann, og moren var så underkuet at hun ikke kunne stoppe ham, verken for egen del eller når han gikk løs på tvillingene. Det er grove overgrep som gradvis blir avdekket uten at jeg skal avsløre for mye nå.

Hjemmetjenesten i Smalånger trenger vikarer, og Jana får seg jobb der. Hun blir kjørende rundt i den ligge bygda for å stelle syke og døende mennesker som stadig vekk minner henne på hvem hun var, og hvem faren var. Hun blir kjent med John, naboen som bor alene i et hus uten strøm, og som har mange indre demoner å kjempe med. John er den harde, hårete, ruglete mannen som er blitt beskylt for å drepe Maria, en kvinne Jana aldri hadde hørt om før hun kom tilbake til Smalånger, men som viser seg å være hennes halvsøster. Jana prøver å holde seg borte fra John, men hun trekkes likevel stadig mot han og det han kan tilby henne.

Oversetter Monica Aasprong har gjort en utmerket jobb selv om Karin Smirnoff ikke har gjort det lett for henne. Smirnoff har tatt noen uvanlige litterære grep som fungerer godt, men som må ha vært en stor utfordring for Aasprong. Det finnes ikke et eneste komma i teksten, og de fleste egennavnene blir skrevet med liten forbokstav og med både for og etternavn sammen; janakippo og brorkippo. Dialogene er ganske ofte på dialekt, og her har oversetteren blandet dialekter fra Troms og Finnmark og skapt noe helt nytt.

Jeg dro ned til bror er en av disse bøkene som jeg aldri kommer til å glemme, og jeg håper mange får øynene opp for Karin Smirnoff og hennes forfatterskap. Jana Kippo fremstår som en blanding av Lisbeth Salander og Shuggie Bain. Knallhard, sårbar og skadeskutt, men likevel full av livslyst og begjær. Romanen ble nominert til August-prisen i Sverige, og bøkene om Jana Kippo har nå solgt over 500 000 eksemplarer i Sverige. Karin Smirnoff (f.1964) har tidligere jobbet som fotograf, journalist, karateinstruktør og i restaurantbransjen. Smirnoff er bosatt i Piteå

intelligent tullball er også tullball. Oversettelsen fikk en pris, det kan man forstå selv om man ikke har lest på originalspråket. Men det blir for krampaktig tullete for meg.

En svært gripende beretning om situasjonen for de revolusjonære i Egypt under den såkalte arabiske våren. Får fram de forferdelige dilemmaene som mennesker på alle sider i konflikten må forholde seg til. Det litterære grepet er på en måte at boka aldri fremstiller seg som litteratur.

Entusiastene Jakob Fort og Mikail Adampour (ja, den familien!) har startet et lite "annerledes" forlag. I stedet for at forfatterne får honorar, så går hele overskuddet etter produksjonskost til et veldedig formål. Jeg synes dette er veldig kult. Mikails søster Mina har skrevet en liten nydelig diktsamling der Naturen er fortellerstemmen. Dette er også tittelen på boka, og dette er forlagets første utgivelse. Mina har bestemt at hele overskuddet skal gå til Natur og ungdom sitt prosjekt for Førdefjorden. Gå til speilforlag.no hvis dere vil vite mer. :)

En fantastisk bok! Trist og vakker, skrevet i et språk som er fullstendig originalt og som gjennom en enkelt setning kan gi deg følelsen av at du forstår , forstår hvordan det var, forstår hvordan de hadde det, akkurat der, akkurat da ...

Viktig tema, virker solid fundert, men det ble for langt og for mange gjentagelser.

Noen ord fra Lars Noren i boka Fragment gjorde meg nysgjerrig: "Elias Canetti, uutholdelig å lese, dypt fascinerende i minnet - altså vender jeg tilbake - til minnet."
Bokelskerne har gitt terningkast 6 i gjennomsnitt, 6 lesere har boka som favoritt. Forfatteren fikk Nobelprisen i 1981, dette er hans eneste roman. Den er uutholdelig å lese, jeg har skummet de siste par hundre sidene. Det er noe fascinerende der, det skal han ha. Men når jeg ikke orker å lese, - da gir jeg terningkast 1.

Elsker denne boka. Vanskelig å kategorisere, for den passer for både barn og voksne, den er fantasy, men er preget av små episoder og rare innfall fulle av humor og visdom, samtidig som den har en skikkelig avslutning. Den kan godt sammenlignes med Alice i Eventyrland, og i så måte har den et ordentlig poeng midt i all galskapen. En amerikansk klassiker svært få har hørt om i Norge. Les den!

Seks bokelskere har sitert fra verket, ingen har skrevet noen omtale. Det er lett å forstå. Boka er full av gullkorn, observasjoner, refleksjoner og spennende tankesprang. Men den har ingen story, ingen egentlig fortelling. Det er forfatterens uttalte ambisjon å ikke ha det. Livet har som regel ikke det, synes han å tenke. Jeg gleder meg stort over språket. Men kan ikke unngå å kjede meg over mangelen på episk innhold. Så etter hvert leser jeg nærmet på trass, gleder meg ikke lenger over de mange innfallene. Jeg må nok innrømme at jeg elsker episk drive mer enn finurlig språk og fortellerteknikk.

Jeg hadde lyst til å legge den fra meg etter 50 sider, men det var noe der som dreiv meg videre. Etter hvert oppdaget jeg at den fenget meg mer og mer, og de siste 100 sidene leste jeg med stor glede. En tvers igjennom original bok, tankevekkende og fascinerende.

En historisk roman om livet på Ulefoss i Telemark, et av Norges eldste industrisamfunn. Forfatteren bygger på solid lokalhistorisk kunnskap og forteller en interessant historie om jernverksarbeidere, bønder og kondisjonerte i det klassedelte 1700-talls-samfunnet.

Jeg nølte litt med å gi meg i kast med boka, den krevde jo en del tid så jeg. Så tenkte jeg at jeg kunne jo skumme litt, omtalen fristet, og jeg var svak for Buzz Aldrin. Så ble jeg bare regelrett oppslukt, det ble langt mellom skumlesingene, jeg koste meg med språket og de filosofiske betraktningene om så mangt. En stor bok om livets små og store spørsmål, og ikke minst en sjarmerende vandring i musikkens og billedkunstens nyere historie. Avslutningen følger skremmende godt opp bokas gjennomgående fascinasjon for Apokalypse nå og gir deg mye å grunne på i lang tid.

Hvis du googler "kristne romaner" kan du få fram bøker som hos bokelskere er plassert i bokylle med denne tittelen. Der finner du de mest solgte romanene fra kristne forlag av Francine Rivers, Janette Oke o.a.
Går du noen år tilbake var Ben Hur og Quo Vadis kanskje de mest leste spesifikt kristne bøkene.
Ellers er det jo en rekke klassikere som kan nevnes, Undset, Falkberget, Tolstoi, Dostojevski. I tillegg vil jeg trekke fram Vera Henriksen, Gabriel Scott, Alfred Hauge.
Graham Greene bør med, kanskje spesielt Makten og æren, Den dypeste grunn og Slutten på leken.
Don Camillo- bøkene fortjener å bli lest fortsatt.
Av nåværende norske forfattere bør Edvard Hoem og Hanne Ørstavik nevnes.

En bok som ikke ligner noe jeg har lest før. Akkurat det er jo fascinerende. Mye annet er også fascinerende med denne boka; vakre bilder, spennende fakta, fine setninger, overraskende tanker og betraktninger. Men det blir liksom for mye, den mister grepet på meg og jeg finner at jeg ønsker den var slutt snart. Og når den var slutt, så var det egentlig litt trist at den var slutt. Egentlig en bok man kan komme tilbake til og nyte på nytt i små porsjoner. En bok som øker summen av undring i verden.

En venn av meg stakk til meg denne boka og sa jeg måtte lese den. Han antydet at det var en bok som ville få ungdom til å forstå hva som er viktig og være med å føre dem til Gud.For meg var det vanskelig ikke å legge boka fra meg. Formen var så absolutt ikke min, kjekkaseri og klisjeer, forblommede bilder og new age-preget selvutviklingsfilosofi. Men heldigvis kan jeg si til min venn at det er mye godt med boka. Mange vil ha godt av å ta til seg grunntankene og rådene som gis. Og når jeg greide å legge godviljen til, greide jeg å kjenne litt av feel-good-sjarmen også