Bokelskere.no

Dette er et eksempel på de mange migreneframkallende setningene i denne boka. En nesten ugjennomtrengelig tekst hvis du ikke er vel bevandret i poststrukturalistisk teori og dekonstruksjon.

Musklane i overarmane bular under huda, som om det bur nokon andre inni henne akkurat no. Noko som gjer at ho ikkje snur seg, sjølv om eg sit på gulvet bak henne. Eg blør frå kneet. Eg kviskrar at eg vil ha plaster, men mamma snur seg ikkje.

Kvar dag skal vi vere så modige av Brynjulf Jung Tjønn

I etterordet takker Nick Hornby mange personer for hjelp med boka. Han burde involvert noen med en kritisk sans også. Miss Blackpool er Nick Hornbys absolutt svakeste bok.

Dette er en altfor lang historie uten en eneste interessant person. Den bruker 400 sider på å fortelle ingenting nytt, og jeg lo ikke én gang.

Hovedpersonen er Barbara fra Blackpool, som i 1964 vinner en missekonkurranse i hjembyen. Hun vil heller bli komiker, så hun flytter til London. Det grunnleggende plottet vi som lesere skal engasjere oss i, er altså en hovedperson som har lyst å bli kjendis. Jeg kan ikke tenke meg noe kjedeligere. Hornby har skrevet gode bøker med kvinnelige hovedpersoner før, men Barbara er like flat fra start til mål (og ikke er hun morsom, heller).

Rundt Barbara finnes det manusforfattere, produsenter og kjendiser, for Barbara blir raskt tv-stjerne. Hoveddelen av boka er en beskrivelse av det indre livet i en fiktiv britisk tv-komedie midt på 1960-tallet. Det var så komplett uinteressant at jeg fikk lyst å slenge boka i veggen.

Det var vanskelig å være homofil på 1960-tallet. Det britiske samfunnet var stivere før. Disse to tingene virker å være forfatterens hovedpoeng, og åpnere dører enn dette er det vanskelig å slå inn. Det oppsiktsvekkende er at Hornby har klart å skrive en så livløs historie om en epoke og et tema som inviterer til det motsatte. Swinging London (London på 1960-tallets kallenavn) er ikke swinging i det hele tatt i denne boka, men en lang rekke seige samtaler mellom folk som aldri vekker en eneste følelse.

On the World

The world’s an in; and I her guest.
I eat; I drink; I take my rest.
My hostess, nature, does deny me
Nothing, wherewith she can supply me;
Where, having stayed a while, I pay
Her lavish bills, and go my way.

• Francis Quarles (1592-1644)

Jeg har solgt en del bøker gjennom Bookis den siste måneden og har registrert at leveringstiden har blitt lengre og lengre (som selger får jeg mail om når boken er levert). Et nylig nettkjøp fra zalando.com forteller meg i dag at leveringstiden fra dem blir ekstra lang pga det store presset på "postvesenet". Det kan være en grunn. Vi er mange som handler på nett nå, og "posten" har vel neppe alle de ressursene de trenger.

Underholdningslitteratur blir ikke bedre enn dette! Med denne boka vendte Nick Hornby tilbake til terrenget fra High fidelity: Kjærlighetens kår blant ca. 40 år gamle musikknerder. Hovedpersonen Annie bor sammen med Duncan i et urkjedelig samliv, hvor mye av tiden går med til å pleie hans sterke interesse for en obskur rockmusiker som har gått under jorden.

Historien føles som et filmmanus (og boka har blitt filmatisert), og veldig strenge lesere vil sikkert rynke på nesa over vendingene den tar. Men blås i det. Hornby lodder ikke så veldig dypt, men har fine persontegninger og gode grublerier, og romanen understreker noen evige sannheter som kynikere kaller klisjeer: Følg hjertet! Lytt til din indre stemme! Grip dagen! Gjør alle de tre tingene, folkens, og les denne boka i tillegg.

Dette er et fint personportrett av Elsa Johansson, som blir voksen på slutten av 1900-tallet. Hvorfor passer hun ikke helt inn? Hun tar med seg den svenske (skandinaviske?) samfunnsmodellen ut i verden, en misjonær som ikke tror på Gud, men struktur og gjennomsiktighet.

Midtveis sender forfatteren henne til USA, og det blir et sjokk for Elsa. Romanen sparker absolutt ikke bare til nordboeres selvgodhet, men like mye til vår tids lek behandling av og redsel for ord og begreper.

Kan noen be Nick Hornby stramme inn bøkene han skriver? Please? Denne romanen har ikke verdens mest originale plott (tenåringsgraviditet), men jeg var velvillig innstilt ganske lenge. Den 18 år gamle hovedpersonen Sam høres NØYAKTIG ut som den 36 år gamle hovedpersonen i High Fidelity, en ordrik og passelig reflektert fyr som havner i en knipe. Men jeg godtok at hovedpersonen var både en sånn smarting og samtidig hadde samtaler med en plakat av skateren Tony Hawk.

Midtveis kommer et par fantasy-sekvenser hvis fremste hensikt virker å være å øke antall sider, uten at jeg skjønner poenget med det. Denne historien kunne fått plass på 150 sider, det er ingen grunn til at den skal vare i 270.

Hovedpersonen Sam er en merkelig fyr å sette i sentrum for en roman, for han er ikke engasjerende på noe plan. Historien om to tenåringer som blir foreldre burde rørt ved noen følelser, men gjør ikke det. Det er også et klasseperspektiv her som ikke får skikkelig luft under vingene.

Som med About a Boy og A Long Way Down mister denne romanen all framdrift omtrent halvveis, og det var en glede å bli ferdig med den.

Få tekster dør raskere enn avis-petiter, selv om man samler dem i harde permer aldri så mye. Johan Borgens samling forsvarer likevel at de er utgitt som bok, mer og mer for hvert år. Jeg opplevde dem mest som et fint innblikk i det norske hverdagslivet på slutten av 1930-tallet, med en viss ironisk distanse.

Tekstene endrer seg fra 9. april 1940. Siste del av samlingen er en oppvisning i dobbeltkommunikasjon som traff leserne uten å bli fanget opp av tyskernes sensurapparat. Flere av tekstene fra krigsårene er trassige, intrikate og ekstremt rørende på samme tid. Jeg kommer ikke på så mange andre som klarer den kunsten.

Jeg har ikke lest noe av Borgen før, men kommer til å lese mer.

Eg tykkjer forfattaren er litt sur (i mangel av betre ord) og lite begeistra. :-)

We did not ask for this room or this music.
We were invited in.
Therefore, because the dark surrounds us,
let us turn our faces to the light.
Let us endure hardships to be grateful for plenty.

We have been given pain to be astounded by joy.
We have been given life to deny death.
We did not ask for this room or this music.
But because we are here,
let us dance.

Sitatet er hentet fra Stephen Kings
lesverdige roman 11/22/63.
Norsk utgave 22.11.63.

Hardtslående, men likevel lettlest og tankevekkende dystopi om makt, kvinner og menn. Bøker med "noe på hjertet" faller ofte ned i parolegrøfta, men det gjør ikke denne. Jeg likte spesielt godt sjangerblandingen, med brev, tegninger og nettforum-samtaler fint flettet inn i fortellingen.

Det beste med denne boka er hvordan den ikke begrenser Pompeiis historie til én dag i august 79 e.Kr. Corti forteller historien om byens begynnelse lenge før det, og hva slags type by Pompeii (og nabobyen Herculaneum) var før de ble begravd av Vesuvs utbrudd.

Det er også spennende å lese om gjenoppdagelsen av byene i moderne tid, og samtidig deprimerende hvor tilfeldig og kortsynt den var i de første 150 årene. Pompeii var på mange måter en lekeplass for herskerne i Napoli-området, som var mer opptatt av å berike seg selv enn å ta vare på disse unike oldtidsbyene.

Boka jeg leste var fra 1965, og har et litt utdatert språklig. (Jeg ble lei av å lese ordet "herlig".) Men dette er en fin bok for alle som er interessert i Pompeii og romertiden.

"Navnet" mitt har på et eller annet tidspunkt falt ut av listen.