Bokelskere.no

Denne fredagskvelden er et kaos med rot over alt, så jeg skal legge meg tidlig og utsette alt til imorgen. I senga har jeg nemlig Harlan Cobens siste spenningsbok. Han er en av de få jeg ikke går lei av, fordi han også er morsom og selvironisk. I tillegg til Coben har jeg fortsatt "Catch 67". Det er et innlegg i debatten om hvem som "eier" landet av Micah Goodman, som underviser ved et universitet og har en doktorgrad i jødisk tenkning. Det er en bok jeg leser etter frokost, kanskje den fineste tida å lese på. Så er boka også også et ærlig forsøk på å komme seg videre, uten at palestinerne blir oversett eller glemt. Hvilket handlingsrom har man i staten Israel? Redelig, engasjert og akademisk. Jeg har faktisk mange bøker som venter, men også tid til å lese. Eller; jeg tar den tiden det tar. God lesehelg til alle!

Hva ville du ha gjort hvis du fant et mystisk brev i postkassa?

Det er ikke godt å si ... I Ikke slå av lyset møter vi Christine Steinmeyer. Hun er radiovert og lever et normalt liv, frem til nå ... På selve julaften finner hun et selvmordsbrev. Var det meningen at hun skulle få det i postkassa, eller er det sendt feil? Eller er det hele en grotesk spøk? Forloveden hennes er irritert på henne fordi de allerede er for sent til å møte opp til foreldrene hans, og mener at brevet ikke har noe med dem å gjøre. Christine mener noe annet. Hun vil i det minste prøve å finne ut hva det vil henne, og gjøre en god gjerning. Men etter funnet av selvmordsbrevet begynner Christines liv fort å rase sammen. Hun får trusler, uten å skjønne hvorfor eller av hvem, og sakte, men sikkert begynner rutinene hennes å forsvinne også. Mennesker hun er svært glad i, begynner å trekke seg unna henne. Hun kjenner seg nesten ikke igjen seg selv for hun skjønner ikke hva det er som foregår. Hvem er det som vil at hun skal lide, og hvorfor? Kommer hun til å klare å finne ut av det, og må hun starte jakten selv?

Samtidig følger man kriminalførstebetjenten Martin Servaz. Han er på rehab for å komme seg etter depresjon. Han er sykmeldt og har dermed ikke lov til å jobbe. Men noen sender ham noe som gjør til at han ikke klarer å holde seg unna, og dermed gjør han undersøkelser på egen hånd. Er det noen som forsøker å fortelle ham noe, og burde han holde seg unna?

I mellomtiden følger vi Christine og Servaz separat. Kommer veiene deres til å møtes, eller har de ikke noe med hverandre å gjøre?

Krim med grøsseraktig preg
Dette er bok nummer tre i serien om Martin Servaz og selv om jeg ikke har lest de andre bøkene i serien, syntes jeg ikke det gjorde noe. Bernard Minier er heller ikke et ukjent navn for min del, men jeg har bare ikke lest noe av ham ennå, ikke før nå. Det jeg hadde hørt om bøkene hans på forhånd var svært variert, noe jeg godt kan forstå. Min favorittsjanger innen både litteratur og film har alltid vært horror. Jeg elsker å bli skremt, men det er altfor lenge siden sist. Ble jeg skremt denne gang? Jeg kan ikke si det. Selv om horror er og blir min sjanger, liker jeg også krim med grøssende elementer. Det har Ikke slå av lyset av Bernard Minier. Handlingen er svært dyster og har noen spennende partier. Boka er på over fem hundre sider, men den er veldig lettlest og sidene blar nesten av seg selv. Så, hvorfor ble jeg ikke helt begeistret?

Dette er som nevnt mørk og ikke minst voldelig krim, noe jeg ikke har noe i mot når det gjelder bøker. Men det som plager meg med konseptet er bruken av opera som bakgrunnsteppe, og at det hele er veldig søkt. Man får en lang oppsummering mot slutten, men likevel sitter jeg igjen med en del spørsmål. Hvilke spørsmål kan jeg ikke si da det kan avsløre for mye. Mye blir oppklart, men samtidig sitter man igjen med noen hvorfor spørsmål.

Overdøves av opera
Opera får en stor rolle i boka. Noe jeg har lite forhold ti. Jeg liker opera blandet med metal/black, men ren opera skjønner jeg ikke et kvekk av, hvis jeg skal være helt ærlig. Jeg skjønner godt hvorfor opera har en så stor rolle i boka , men likevel er det litt irriterende i lengden, og ødelegger noe av spenningen og intensiteten. Det stjeler oppmerksomheten på en måte. Det er ment som bakgrunnsteppe, men overdøver selve handlingen.

Ikke slå av lyset er en lettlest og uavansert krim som er fin å få med seg hvis man vil ha noe avslappende nå som sommeren nærmer seg. Men for oss som har lest en god del krim oppgjennom årene, blir det for lett å gjette seg frem til hva som egentlig foregår, og man kan trygt slå av lyset etter å ha lest denne.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har lest ferdig og kunne ønske boken var lenger. Dette var virkelig en roman etter min smak når det gjelder selve fortellingen, språket, humoren og alvoret. Det står enda en ulest Lidman roman i bokhyllen min og den skal forflyttes til nattbordet.

Fredag 26. april 2019

Bok ankommet fra Nynorsk antikvariat.
Utgave: Den norske bokklubben, 1979.
Oversatt av Peter Magnus. Illustrert av Svenolov Ehrén.
Etterord av Haagen Ringnes (husker ham fra NRK-programmer).

Starter lesinga snarest mulig. 20 sider pr. dag blir bra.

God helg.

Skjønner hva du mener. Prøver å ikke gjøre meningene mine helt private, men delvis og samtidig nøkternt og ærlig. Samtidig er det litt vanskelig uten å miste sin egen stemme. Men lærer så lenge man lever, og det er fint med tilbakemeldinger. Det er det man lærer av. =) Det er synd hvis noen blir såret av at noen ikke liker en bok man selv ikke liker. Og skjønner det godt, og det er ikke det som er hensikten. Jeg liker mangfold. =)

Jeg fant Hjortronlandet på Storytel, som e-bok. På svensk, det er ikke i seg selv et problem. Men nå var jeg så innstilt på svensk lydbok at e-bok føles uoverkommelig,

Det som sies høyt kan ikke tas tilbake. Det som sies høyt kan ikke forandres på. Det som sies høyt er ikke lenger hemmelig. Mange, de fleste av oss bærer på noe som er vondt. Er det bedre å snakke med noen om det, eller å holde det for seg selv, og late som ingenting?

Hvordan fyller man store tomrom?
Denne romanen er om godt voksen mann som bærer på sorg og diverse mangler i livet. Det er ikke noe galt med ham, men han er det som kan kalles en ensom ulv. Etter at moren hans døde brått, har han bodd i huset han har arvet etter henne, og av og til kommer det en kvinne på besøk til ham en periode. Men så slutter hun å komme og han føler seg så alene og ensom i livet. Han har jobben med sine faste rutiner, og det er alt. Han tar også mange løpeturer både med og uten en god kamerat som har vært en nær venn oppgjennom årene. Han er en mann med få personer i livet sitt. Etter at kvinnen sluttet å komme til ham, gjennomgår han en ordentlig nedtur som gjør til at han ser veldig medtatt og sliten ut. Vil livet hans komme på rett spor og vil han noen gang slippe inn andre igjen, eller kommer han til å bli ensom resten av livet?

Debutromanen av May Sissel Vadla, er en kort roman som sier mye. Det er mye mellom linjene og jeg liker bøker med undertoner, og det får man her. Vennskap og kjærlighet blir satt på prøve, og når livet bryter en ned, prøver man så godt man kan å komme tilbake igjen. Det er skrevet med varme, håp, og kontrasten av lys og mørke. Det han går gjennom, kan mange av oss lett kjenne oss igjen i, for ensomhet har nesten blitt den nye folkesykdommen. Noen er alene og ensom hele tiden, mens andre føler seg ensom også i sosiale settinger. Kommer han til å innrømme at han er ensom, eller kommer han til å skjule det til enhver pris? Han føler ingenting er det samme etter at moren hans døde, og føler seg veldig alene.

En hjemsøkende liten bok
Dette er kanskje en kort og lettlest bok, men det er også en bok som setter spor etter seg. Les den hvis du ønsker en godvond leseopplevelse, og vær ærlig med deg selv. Er du ensom?

Fra min blogg: I Bokhylla

Hei! Gjør så godt jeg kan. Jeg er bare en anmelder på hobbybasis. Opplever ofte at andre ikke liker en bok jeg liker og omvendt og det gjør ikke noe. Jeg prøver alltid å ta et dypdykk om bøkene jeg leser, men er samtidig redd for å avsløre noe. Man prøver å finne en balanse i det. Det jeg likte minst med boka er språket og er litt lei av jente er nedfor, møter hyggelig gutt og ting blir litt bedre. Er nå ferdig med denne boka og vil heller konsentrere meg om andre bøker. Jeg prøvde å like boka, men ble ingen fan som mange andre. Det synes jeg er helt i orden. Alt godt. =)

Jeg er på side 25 i Bokklubbens utgave fra 1979. Selvom jeg leser norsk utgave fryder jeg meg over språket som er knapt og humoristisk men også veldig beskrivende. Det er fine illustrasjoner av Svenolov Ehren og det er fristende å finne fram fargeblyantene. Gleder meg til resten og klarer neppe å bruke hele leseperioden.

Søndag (1. påskedag) 21. april 2019

Diskusjonstråd for En8, "Multelandet"

Velkommen til felleslesing av Multelandet av Sara Lidman.

Leseperiode:
Mandag 22. april - søndag 12. mai

Fortell helst hvor langt dere er kommet i boka (utgave?) og opplys i starten av innlegget om det kan være en spoiler.

(Lenke til hovedtråden)

Den vil jeg lese, hvis du ser hva jeg leser nå, skjønner du hvorfor.

"Catch 67. Ideene bak debatten som splitter Israel" er lesestoff etter den lange, italienske lunsjen vi har unnet oss etter en liten økt med hagearbeid. Så fint vær, og scilla er på vei overalt i plenen. Boka har jeg allerede gitt en sekser, det fikk den for forordet. Tror at denne boka vil bidra til å øke forståelsen av den "missing link" som har vært mellom jødisk tradisjon og historie, og det som nå skjer i Israel, som jeg alltid har hatt vansker med å få til å henge sammen. Den enkleste oppsummeringen, etter bare 65 sider, er vel at israelerne er uenige seg imellom, og nå begynner jeg å forstå hvordan det konkret gikk til. Denne boka er kort og konsis, og den ble en brannfakkel da den kom ut i Israel i 2017. God påske til alle bokelskere.

Har bestilt Multelandet på antikvariat.net.
Pga. påska kan det vel ta noen dager før jeg får den.

Jeg prøver alltid å si noe positivt om en bok selv når jeg ikke liker den for jeg kan være krass med meningene mine,og kan da bli lett sett på som "passiv aggressiv", noe jeg ikke er, og det liker jeg ikke. Når jeg ikke liker en bok er jeg bare ærlig,det er slett ikke for å såre noen, og jeg prøver å la være å påvirke andre om de skal lese den eller ikke. Det må de bestemme selv, Som sagt, jeg likte temaet, men det er ikke alltid at et aktuelt tema er bra nok. Det er også interessant å diskutere bøker uansett hva slags mening man har, så lenge det blir gjort på en fin måte, som nå. =) Så den som vil kan bare lese boka. Den var ikke noe for meg fordi den ble for lettvint. Jeg håper bare jeg ikke blir opfattet som sur når jeg slakter en bok for det er jeg ikke. Men man kan ikke like alt. Jeg foretrekker å lese på engelsk jeg også, men siden jeg fikk den fra et forlag, fikk jeg den oversatte utgaven. Og tror ikke det ville ha hatt noen betydning for meg denne gang.
God påske og takk for tilbakemelding. =) Beklager for sent svar forresten for jeg tok tidlig påskeferie.

Selv om jeg har lest bare 22 sider av denne boka, er den allerede en av årets favoritter. På særskilt pedagogisk vis forklarer Mica Goodman hvorfor debatten i staten Israel ikke fungerer, og starten på denne forklaringen vakte altså begeistring her i gården, som gjennom litteratur og film har lært å verdsette jødisk tenkning. Serien "The Little Drummer Girl" bidrar i samme retning. Det betyr ikke at jeg anerkjenner israelsk vold og represalier mot sine naboer, eller at det palestinske perspektivet er mindre viktig.

Søndag 14. april 2019, kl. 18.05

Valg av En8 er avsluttet, og vinner ble:

Multelandet av Sara Lidman (6 stemmer)

Gratulerer!

På de neste plassene fulgte:

Jenny (5 stemmer)
Allis sønn (5 stemmer)
Landstrykere (4 stemmer)
Fuglane (2 stemmer)

Vi starter felleslesingen om en uke. Diskusjonstråd kommer.

God påske!

Palmesøndag 14.04.2019, kl. 17. 48

Jeg har gjort noen endringer i min stemmegivning.

Det er ca. 10 minutter til fristen går ut.

Tja, Multelandet deler førsteplassen sammen med Jenny.
Man kan jo stemme taktisk senere. Kanskje jeg gjør det for å unngå flere valgomganger (dersom det er mulig).

Jeg sjekker hver dag for å se om Multelandet har tatt ledelsen i avstemmingen, men det skjer jo ingenting. Har lesesirkelen tatt påskeferie?