Bokelskere.no

Jeg vet ikke så mye om hvem de opprørerne er, håper det ikke er IS. Jeg ser at det er en islamsk gruppe som har hatt tilknytning til Al Qaeda, og det lover ikke godt. Ikke historien til lederen heller.

Ja, så ble jeg ferdig med "Ildhjerter" av Kamila Shamsie, samtidig som jeg spiser julekaker. Det var ikke lurt. Historien handler om en ung gutt som blir lurt med til Syria som IS, antakelig, det er blir ikke presisert, og familien hans. De har hver sin del av boka, og det er et grep som virker. Men jeg ble litt skuffet mot slutten, skal alle leve videre i fred og harmoni nå da, nei, slett ikke. Det er en forfatter med sans for dramatikk, og det er en brutal verden. Jeg skal fortsette å lese i "Bokens folk, en sivilisasjonshistorie fra papyrus til piksler"" av Joel Halldorf, den er riktig god, og kanskje burde jeg anbefale den til alle bokelskere. Dessuten "Konflikt og stormaktspolitikk i Midt-Østen" av Hilde Henriksen Waage, som også beveger seg i samme geografiske område. Så det er mulig at jeg forstår mer av dagens situasjon etter hvert, mer, men ikke alt. Uansett må jeg vaske kjøleskapet først.

Ludvig Holberg var vel inne på tanken i 1722? « Folk siger vel i herredet, at Jeppe drikker; men de siger ikke, hvorfor Jeppe drikker.» Jeppe på Bjerget. (Uten at jeg har lest boken av Mate)

Etter en lang periode med enda dårligere syn enn vanlig (netthinneløsning), kan jeg endelig lese igjen og er godt i gang med Gert Nygårdhaugs Nullpluss pluss, som handler om en som bestemmer seg for å spise seg selv. Her er det småbyliv, metafysikk og selvfølgelig mye rødvin.

Jeg har også så vidt startet på Knut Faldbakkens Insektssommer og håper jeg ikke er for gammel for den. På øret har jeg Mikael Niemi som på Tornedaldialekt leser Sten i siden. Det er vanskelig å ta pauser fra denne, uansett hvor lang den er så vet jeg at den er for kort.

Minimalt med advents- og juleforberedelser her. Det pleier å ordne seg :)

Denne kriminalromanen finner sted i Trondheim, Norge, hvor en seriemorder (selvfølgelig ikke en ekte) er på drapstur. En morgen våkner innbyggerne til den forferdelige nyheten om at seks mennesker er blitt drept. Er det en seriemorder som står bak, eller er det terror? Hva er eventuelt motiet?

Sjeldent man leser om homofile etterforskere
Drapsetterforsker Theodor Krogh er homofil og singel. Han har ikke mye familie boende i nærheten, bortsett fra søsteren og hennes to barn. Mesteparten av tiden er han alene eller på jobb. Ingenting føles det samme igjen da en seriemorder herjer i byen.

Hjertepromenaden er en debutbok og det er på en måte lett å merke, på grunn av skrivestilen. Noen ord gjentas ofte og får det til å høres litt komisk ut. Men det er ingen dårlig bok. Selv om det var en typisk seriemorderkrim, var det fint å lese perspektivet fra ofrene, seriemorderen og Theodor Krogh. Det var også hyggelig å lese fra en by jeg er kjent med siden Trondheim er min nærmeste by. Ofte når jeg leser om forskjellige steder, er det vanskelig å forestille seg det.

Stive karakterer
Dette var morsom lesing. Slutten ble noe lang og noen av karakteren føltes litt stive og unaturlige, og jeg foretrekker nok kriminalromaner som er enda mørkere. Men Hjertepromenaden var verdt å lese. Passer en forblåst kveld som denne...

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse

For mye magisk realisme for min del.

Kobe og hans mor flytter til en annen by og blokk. Noen som heter Abby, tilbyr Kobe gåjobber, og en av disse er å stjele noe fra en kvinne som ligger for dæden. Etter det, forteller Kobe den ene løgnen etter den andre. Men hvor lenge kan han egentlig lyge?

Ingen fan av konseptet
Dette er på en måte en historie i en historie opplegg og det er opp til leseren å skjønne hva som egentlig foregår. Et slikt konsept er nok ikke for alle. Noe av tingene Kobe gikk gjennom vare både noe forvirrende og småkjedelig. Han lyger fordi det lyser opp hverdagen hans og noen ganger gjør det moren hans glad, også. Det blir brukt nesten som en slags forsvarsmekanisme og for å overleve hverdagen. Det var enkelt å skjønne den delen av boka, i forhold til resten. Fordi Løgner som lyser var for snodig. Jeg var ikke helt fan av de snodige delene og magisk realisme. Det gjør det vanskelig for meg å forestille meg det jeg leser, og følte meg stort sett utenfor. Det var også vanskelig å konsentrere seg da mange av karakterene hadde merkelige navn.

Ikke hennes beste
Tronstad er en kjent forfatter som har skrevet en del bøker for barn og ungdom. Men denne var nok ingen favoritt av henne. Min favoritt er fremdeles Flaggermusmusikk.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Jeg lest akkurat ferdig "Livet på Fellowship Point" av Alice Elliott Dark, som var veldig god til å begynne med, men den ble for lang og kjedelig på slutten. Så ny bok er "Ildhjerter" som har ligget så lenge at jeg har fått purring på den også. Forfatteren Kamila Shamsie har skrevet "Brente skygger" før, og jeg er ganske sikker på at jeg likte den. Den er mye friskere enn Fellowship så langt. Må bli ferdig med den i helga, det tror jeg ikke at jeg får til, siden jeg holder på å vaske og pynte litt til adventstiden. Mest vasking. Det er kanskje det jeg liker minst å gjøre. Forresten har jeg også "Vegetarianeren" liggende i bunken, som førstemann ut. Akkurat nå er det vel lurt å gå ut, siden dagslyset forsvinner om en time. Ønsker at alle får en fin adventstid.

En grøsserbok for barn og tenåringer, men mest for tenåringer.

Trendy utfordring
Det besatte huset handler om et hus som tenåringene i boka kjenner godt til. Det er et hus i skogen og det har vært ubebodd lenge. På sosiale medier er det en utfordring som involverer dette huset, og når man har gjort utfordringen, sender man det videre til andre, hvis ikke dør man. Nesten som et slags kjedebrev. Evy gjør utfordringen, i håp om å imponere en fyr hun er forelsket i. Hun er lei av å være den stille og sjenerte.

Hun finner noe i beryktede huset. En parfyme eller noe lignende. Hun har den på seg. Mens hun bruker denne parfymegreia, ser det ut til at folk legger merke til henne, liker henne og gir henne komplimenter. Hun må tilbake til det huset for å finne denne parfymen igjen, men er det verdt det? Hun har en følelse av at det er den som gjør til at andre plutselig blir vennlige mot henne.

For gjennomsiktig
Det er lett å forstå Evy og hva hun går gjennom. Å være stille, sjenert og ignorert. Det er ikke lett, men jeg er litt lei av at nesten alle tenåringsbøker handler så mye om å være forelsket og ta opp mye om følelser. Det besatte huset ville ha vært så mye bedre uten den delen. Den hadde noen morsomme og mørke partier, men alt i alt var det meste forutsigbart.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Rotterdam Mansion er ikke et hus fra virkeligheten, men er løst basert på et hus i Massachusetts.

Satt på prøve
Felix er en forfatter som besøker hjemsøkte steder, selv om han ikke helt tror på spøkelser. Bøkene hans selger dårlig, og han er usikker på om at dette oppdraget blir hans siste bok. Han ønsker det store gjennombruddet med denne boka. Han ringer eieren av huset og spør om han kan bo der i tretten netter. Huset er gammelt og har ikke strøm. Han får til slutt tillatelse å bo i huset for å gjøre dette prosjektet. Han vil skrive en bok om sine opplevelser i huset uten å bruke Internett. Huset er ikke særlig kjent, selv om det har skjedd mye forferdelige ting der.

Senere dukker en venn av ham opp. Thomas og Felix har ikke vært bestevenner i det siste. Klarer de å redde vennskapet mens de utforsker huset?

Lite stemning
Jeg ville ha en stemningsfull og ekkel hjemsøkt hus historie, men både historiene og karakterene var veldig stive, og atmosfæren var noe fraværende. Selv om jeg likte slutten, var den ikke sjokkerende da enkelte ting ble overforklart.

Noe skuffet over at det var lite hjemsøkt hus hendelser. Det var mest "skrekk" fra Felix liv og veldig lite om selve huset.

Twelve Nights at Rottter House var for mye kosehorror, og jeg er ikke interessert i koselige bøker. Jeg vil heller ha noe skummelt, og jeg er glad for at jeg ikke sparte denne til Halloween.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kjekt å friske opp hukommelsen en gang iblant.

Spennende tema
Det var som å være tilbake på skolen igjen mens jeg leste denne læreboka. Læreboka er fra en faktaserie for barn og de som er tidlig i tenårene. Temaet i denne boka er om som tittelen sier; asteroider. Personlig syns jeg at verdensrommet er mer interessant enn planeten Jorden. Derfor jeg ville lese den.

Det er en kort bok på rundt 42 sider med illustrasjoner og begrenset tekst. Selv om verdensrommet er spennende, vet jeg ikke så mye om det, bortsett fra det grunnleggende. Det meste visste jeg fra før og noe er blitt glemt oppgjennom årene, så det var fint med en ny gjennomgang. Den mest interessante delen var hvordan man gjenkjenner forskjellige steiner som har falt ned fra himmelen.

Glansfullt papir
Faktaopplysningene var forståelige og lett å lese, men det kunne ha blitt brukt en annen type papir, fordi det blir veldig mye gjenskinn, og boka var litt for kort. Regner med at det er poenget siden Asteroider er beregnet for unge lesere. Det var også hyggelig å lese om noe som alltid har fascinert meg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad&Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Er det egentlig trygt å dele livet sitt med fremmede på nett?

Brutalt åsted
En ung gutt finner moren sin hardt skadet på kjøkkengulvet sent på kvelden. Han forlater huset for å finne faren sin som har flyttet ut på ubestemt tid. Faren hans har flyttet ut på grunn av turbulens i ekteskapet med Becca. Heldigvis kommer ikke gutten langt før et par finner ham, og de er hyggelige som tar seg av ham, mens de prøver å finne ut hva som har skjedd.

Moren hans er Becca Stenlund, en blogger som de fleste kjenner til. Hun deler livet sitt med leserne sine på nettet, og i det siste har hun motatt mye hat i kommentarfeltet. Mens hun ligger i koma etter angrepet, leser man om Anna Glad og resten av polititeamet som er på saken.

Dårlig førsteinntykk
Dette er den første boka i Anna Glad serien, Jeg liker vanligvis ikke å lese om kvinnelige etterforskere. Det kommer an på hvordan de er skrevet. Personlig likte jeg henne ikke så godt og handlingen var noe barnslig og forutsigbar. Jeg brydde meg ikke så mye om det som foregikk.

Selv om dette er første boka i en serie, er jeg ganske sikker på at jeg ikke kommer til å lese resten av serien. Jeg brydde meg ikke nok om karakterene, og jeg foretrekker mørkere og mer brutale krimromaner.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Mangschou, mot en ærlig anmeldelse

Jeg liker ikke å bruke ordet kjedelig, når jeg skal beskrive en bok. Men kan ikke komme på et bedre ord for øyeblikket.

Et sted med gode og vonde minner
De overlevende er om Kieran, kjæresten hans og datteren deres som fremdeles er i babyfasen. De besøker foreldrene hans siden de skal flytte, og for å møte gamle venner. For tolv år siden mistet han broren sin Finn, da Finn og en venn prøvde å redde Kierans liv. Han har båret på skyldsfølelse siden den gang, Mens Kieran og familien bor en stund i barndomshjemmet hans sammen med foreldrene, blir en venn av dem funnet død. På det lille stedet, ser alle på alle som mistenkte. Kommer de til å finne morderen, og vil Kieran noen gang finne fred?

Stillestående plot
Det gjør ikke noe at et plot går sakte av og til, men dette var veldig sakte, og det skjedde ikke så mye. Jeg ville nok ha likt boka bedre, hvis handlingen brukte mindre tid på Kiearans datter, selve småbarnsfamilie stadiet. Skjønner at det er en naturlig del av livet, men jeg er ikke så interessert i å lese om småbarnsforeldre og barneoppdrag. Det trenger heller ikke å ta over selve handlingen, noe det dessverre gorde, og dermed mistet jeg etter hvert interessen. Karakterene var noe flate og stive, også. De hadde ikke mye personlighet.

Lettlest, ikke særlig mye til spenning. Jeg kjedet meg dessverre gjennom mesteparten av boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm. mot en ærlig anmeldelse

Jeg leser sjeldent bøker om igjen fordi jeg foretrekker å huske dem slik de var. Den vesle vampyren er en av favorittbøkene mine fra barndommen, og det må være omtrent tretti år siden sist jeg leste den. Likevel husket jeg hver aspekt av boka og selve stemningen.

Anton får en venn
Den vesle vampyren er om Anton som er alene hjemme. Når han går tilbake til rommet sitt, sitter det noen på vinduskarmen hans. Noe som er veldig rart da Anton og foreldrene hans bor i en leilighetskompleks. Skikkelsen på vinduskarmen er Rydiger, og han er en vampyr! Selv om han virker litt skummel, blir de raskt gode venner.

Etter noen merkelige hendelser, har foreldrene til Anton lagt merke til at Anton har oppført seg litt rart i det siste. Skjuler han noe for dem? Og vil de noen gang tro at Anton er blitt venn med en vampyr?

Vittige hendelser
Dette var vittig og nostalgisk lesing. Elsker vennskapet til Rydiger og Anton. Det er morsomt at de kommer fra veldig forskjellige verdener. Jeg likte også hvor forrvirret foreldrene hans er når det gjelder den nye vennen hans.

Den vesle vampyren er den første boka i serien og de to første bøkene er blitt utgitt på nytt. Jeg håper de kommer til å gi ut hele serien igjen for jeg mangler noen. Da jeg var liten, var disse bøkene vanskelig å få tak i siden de var så populære (med god grunn). På den tiden kunne man ikke bare gå online og bestille bøker, heller, slik vi gjør i dag. Jeg likte handlingen og atmosfæren like godt nå som voksen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Av og til får jeg purring fra biblioteket, også på bøker som ligger helt stille i stabelen med uleste bøker. Apropos uleste bøker, jeg tok med meg "Vegetarianeren" på hytta og der ligger den ennå, så jeg har ikke lest Nobelprisvinneren ennå. "Melkemannen" av Anna Burns skal være "ondskapsfullt morsomt fra konflikten i Nord-Irland". Den har også vunnet Bookerprisen i 2018, så noe må det være her, tenkte jeg. Og det er det. Foreløpig er jeg bare på side 19, men kan si at det finnes personligheter her. På nattbordet ligger en bok av Alice Elliott Dark, som "gir oss et dypdykk inn i det tjuende århundrets Amerika, grunnlaget for det USA vi ser i dag." Og jeg vil si at det er både hyggelig og artig å lese "Livet på Fellowship Point." Her er kvekere, idealisme, byggeplanlegging, naturvern og bekymring for det som kommer etterpå, når de ikke lenger er der for å beskytte området de har vært hver eneste sommer hele livet. Antakelig blir det mørkere lenger ut i historien. Så lytter jeg til "Harbor Lights" av James Lee Burke. Han skriver også om eldre mennesker, som har en sterk integritet og kommer i konflikt med de som er litt for pragmatiske. James Lee Burke skriver alltid om folk i sørstatene, så pragmatisme blir noe annet enn det vi vanligvis ser for oss. Det som har gjort størst inntrykk denne uka, er imidlertid en artikkel i New York Times, lest av en AI-robot (?), som handlet om Hamas-lederen som ble drept denne uka, og jakten på ham som gjemte seg i tunneler under jorda og aldri brukte telefonen. De hadde DNA fra den tiden han satt i fengsel i Israel, så de fant ham gjennom en imponerende jakt. Det er allikevel bare trist, alt sammen.

Jeg leste Dødens spill av samme forfatter for en tid tilbake, som var en fantasytrilogi for ungdom. Det er en sjanger jeg ikke leser særlig ofte, og derfor var det overraskende at jeg likte den så godt. Trilogien hadde noen forfriskende elementer, og bøkene heter: Dødens spill, Den sorte bruden og Mørkets tjener.

En sykepleier med hemmelig fortid
Du kan kalle meg Jan er en psykologisk thriller for voksne. Den handler om Ida som er psykiatrisk sykepleier. Hun jobber med ungdom som sliter psykisk. Man blir kjent med at Ida har en hemmelighet. Hun forsvant som barn, og kom tilbake to år senere. Etter det har hun og moren levd et hemmelig liv ved å bytte navn og alt mulig. Det på grunn av at mannen som tok Ida, ikke skal finne henne igjen. Men når en tidligere pasient forsvinner, frykter Ida det verste. Hun mistenker at det kan være samme mann som står bak.

Trenger noe annet
Det er flott at psykiske lidelser blir tatt opp i både bøker og film, men i det siste har det vært svært mye av det, at jeg tror jeg trenger en liten pause fra det temaet. Jeg føler jeg trenger noe annet. Det er en av grunnene til at jeg ikke likte boka noe særlig. Jeg er heller ingen fan når en bok er skrevet som en slags feberaktig drøm, eller at man får følelsen av å sitte fast i hodet til hovedpersonen.

Boka hadde mange interessante aspekter, men syntes dessverre at Ida ble noe irriterende i lengden. Jeg var heller ikke helt engasjert i handlingen. Men jeg kommer selvfølgelig til å lese mer av denne forfatteren, fordi skrivestilen hennes er veldig tøff og annerledes.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Jeg har lest en god del krimbøker av skandinaviske forfattere oppgjennom årene, men ikke mange fra Danmark, bare noen få. Jeg er nok mer kjent med filmene enn bøkene deres. De er fordømt gode til å lage filmer. Det skal de ha.

En sak som vekker mange farer
Økseskipet er den første boka i Nina Portland serien. I denne boka er det om hennes første sak som hun ikke helt klarer å gi slipp på. Saken var om et skip hvor alle om bord ble drept. De ble drept med en øks og kastet i vannet. En mistenkt i saken slapp unna fordi bevisene ikke hadde nok grunnlag. Nina bestemmer seg for å operere litt på egen hånd, og spore opp denne mystiske mannen. Det hun ikke vet, er at det setter henne i en stor fare. Hun har ikke bare seg selv å tenke på, men også sønnen Jonas. Livet som kriminalassistent er ikke bare, bare. Er hun villig til å risikere sitt eget liv for denne saken?

Dette var ganske tørt til krim å være. Det er jo en kjent sak at krimromaner kan for så vidt være tørre, men det hjalp heller ikke at forfatteren la på med mye historie. Jeg liker historie og er interessert i det, men jeg ttrenger det ikke i krimbøker. Nina var også en person som var vanskelig å ta på alvor, siden hun oppførte seg som MacGyver. Det vil si, det var ikke spesielt realistisk. Handlingen var også veldig uinteressant og det var ikke mange karakterer å like. Derfor ble dette svært kjedelig i lengden. Dette er første bok i Nna Portland serien, og min siste. Det frister dermed ikke å lese videre.

For mye historie
Sier det ikke for å være krass, men det var bare ikke helt min type krim. Det var altfor mye latterlig spionasje, europisk historie og lokal historie. Skjønner jo at det hadde en hensikt med handlingen, men det ble litt tekstbokaktig, og det gjorde at man falt litt ut av selve plottet. Nina var heller ikke særlig interessant å lese om. Hun hadde ikke personlighet eller drivkraft som var fengende å lese om. Det ble altfor mye overdrivelse i det meste hun gjorde. Personlig foretrekker jeg krim som er nøktern eller krim som har litt horror elementer. Økseskipet ble dessverre for langdrygt og tørt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.

Kristine S. Henningsen har tidligere gitt ut bøker ved hjelp av forskjellige forlag, men nå gir hun ut bøkene selv.

Et annerledes begravelsesbyrå
Den siste festen er den andre boka i Irma Dahl serien. Irma er skilt og har to sønner med eksmannen. Mange syns at hun er litt rar og skremmende. Mest fordi hun viser nesten aldri følelse, og hun er veldig direkte når hun prater. Og hun driver sitt eget begravelsesbyrå. I stedet for å føle tristhet for menneskene som har gått bort, ønsker hun å arrangere fest for å feire livene deres.

Hun trekker seg heller ikke tilbake når det gjelder utfordringer. Hennes eldste sønn er blitt ranet av en ungdomsgjeng. De har stjålet den nye mobiltelefonen hans. Hun kan jo ikke bare sitte og ikke gjøre noe med det ...

Ofte vanskelig med humor
Dette er roman blandet med litt humor. Humor i bøker og filmer er ofte vankelig, og det er sjeldent at jeg ler. Jeg likte noe av humoren, men ikke sexcscenene med Irma og en fyr. Jeg brydde meg ikke særlig mye om båndet mellom dem. Det føltes ikke helt ekte.

Bortsett fra det og noen skrivefeil her og der, var dette en god oppfølger. Selv om jeg ikke er helt fan av Irma, vil jeg gjerne vite hva hun skal gjøre videre. Anmeldelsen er litt kort denne gang, i og med at dette er en oppfølger.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse

Ekmans bøker er kanskje ikke seriøse pykologiske thrillere, men svært underholdende og dystre.
I 2022 leste jeg De kapable, og syntes det var småmorsomt. Av og til trenger man bøker som er litt lettere enn andre bøker, og det er både De kapable og Kusinen. Begge bøkene er enkeltstående.

Morsom og underholdende thriller
I Kusinen strever førti år gamle Fanny med å holde livet i sjakk mens ting går i oppløsning. Samboeren gjør det slutt med henne og jobben lar henne gå. Moren er ikke særlig støttende, men heller kravstor, og hun foreslår at hun er med på slektstreff. Der møter hun Ulrika, søskenbarnet hennes og de var veldig nære da de var yngre, men mistet kontakten oppgjennom årene. Hun tilbyr å bo sammen med henne og eksmannen, Peder i sommer siden de har et gjestehus. Mens hun bor sammen med dem, oppdager hun ting med Ulrika som hun ikke liker. Noe skjer som gjør til at båndet mellom dem ikke blir helt det samme igjen. Vil de noen gang kunne stole på hverandre igjen?

Svak slutt
Kusinen er en mørk og underholdende thriller. Ekman er god på å beskrive frynsete karakterer. Slutten var vel åpenbar og en smule skuffende, spesielt epilogen, men det var fremdeles mørk og morsom lesing. Selv om jeg likte hans forrige bok, De kapable litt bedre, har jeg lyst til å lese flere bøker av Ekman. Det blir morsomt å se hva mer han mikser opp.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Jeg leser fortsatt i "Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten" av Hilde Henriksen Waage. Det går ikke fort, men det er interessant og jeg følger med. I tillegg har jeg "En by i ruiner", som er siste del i en trilogi av Don Winslow, en amerikansk forfatter som har skrevet om mange ulike miljøer, og mye om narkotika, penger og de som er involvert i denne trafikken. Han er litt ujevn, på sitt beste viser han både varme, humor og lojalitet i alle mulige relasjoner. Winslow vet at verden ikke er svart-hvit, og han viser hvordan det står til i verden, og at politikk spiller en rolle. Lurer på om han også er på den lista over de 100 beste i nyere tid, som Amor Fowles.