Bokelskere.no

Her leses og lyttes det jevnt og trutt uansett dag og vær. Etter en overdose lidelser på nynorsk (Hoem og Tiller) hører jeg nå på lettfattelig krim av Egeland. Det er passelig bakgrunnsstøy når jeg er ute på stolpejakt. På nattbordet ligger Hekseyngel, en moderne variant av Shakespeares Stormen. Jeg storkoser meg med den, tror det blir en sekser på terningen. I tillegg leser jeg noen dikt av Halldis Moren Vesaas hver kveld. Det er godt med dikt som er på rim, uten at jeg vet om det er påvist noen terapeutisk effekt!

Ja, de anbefaler jeg, har den tredje til gode da. Takk i like måte, det var en fin helg, men lite lesing.

Mandag 17. juni 2019

GOD SOMMER! :-)

Lesesirkelen starter opp om et par måneder, ultimo august.

Katter er herlige dyr. Det er generelt alle dyr. Sånn er det å være dyrevenn.

Har selv vært kattemor i nesten femten år, men i 2017 forlot han meg grunnet alderdom og han ble syk. Det var ingen annen valg enn å avlive ham. Man vil jo ikke at kjæledyr, som fort blir som et familiemedlem, skal plages. Savner å ha en katt rundt meg fordi det er festlig, men er ikke helt klar for å skaffe meg en ny katt ennå. Å miste en god venn sitter godt i. Så det blir ikke en ny katt med det første.

Sjarmerende illustrasjoner
Men sier ikke nei takk til kattebøker, for det er bare koselig. For et katteliv! er skrevet av Brigitte Nicolas Kvarsnes, og er illustrert av Silje Oddli Skinstad. Jeg må innrømme at jeg likte illustrasjonene bedre enn selve historien. Illustrasjonene er noe barnslige, men det er ikke så rart med tanke på målgruppen boka egentlig er rettet mot. Likevel er illustrasjonene mer stemningsfulle og har mer liv i seg, og det er noe søtt med bildene. Man blir en smule nostalgisk av slike bildebøker, fordi man leste mange av dem som liten.

For et katteliv! er om Kattinka, som egentlig er en hannkatt, og av og til kan vi mennesker ta feil av kjønn. Det er ikke alltid like godt å se forskjell på kjønn når det gjelder dyr. En bondekone fra Trøndelag gir ham bort til en annen familie som kommer for å hente ham, siden hun ikke kan beholde ham og alle søsknene hans, siden de er så mange. Han er fremdeles i Trøndelag og trives sammen med sin nye familie. Han lærer seg å leve med andre katter på godt og vondt. En dag møter han på Misty, som er en sjarmerende hunnkatt. De blir straks gode venner. Da de en dag går inn i en garasje, så nysgjerrige som de er, blir de innestengt ved en feiltagelse, og Misty er uheldig som drikker sykkelolje. Kattinka viser en omsorgsfull side av seg selv, og prøver desperat å redde henne. Klarer han å redde kjæresten sin før det er for sent?

Søt, men småtørr historie
Dette er en søt, men småtørr historie, spesielt for oss voksne, og kanskje mer underholdende og spennende for målgruppen boka egentlig er beregnet for. Men er man en kattevenn, eller en dyrevenn, må man jo lese slike bøker av og til. Det er koselig med dyrebøker uansett. Det er også godt med et avbrekk fra de andre bøkene man ellers leser. Noen ganger trenger man noe lett å lese, og gjerne noe med illustrasjoner. Jeg sier ikke nei til det. Selv om man av og til trenger noe lett å lese, ble historien for min del for forutsigbart og oppramsende istedet for fortellende. Derfor klarte jeg ikke helt å leve meg inn i historien.

Jeg ble dessverre ikke begeistret over konseptet, som var noe tynt og hinsides, men samtidig er det en slags trøst å lese boka når man savner å ha et husdyr selv. Terningkast tre til historien og terningkast fire til illustrasjonene.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har en norsk litteraturhistorie i åtte bind som ble utgitt på slutten av 1990-tallet.
Er det utgitt noe tilsvarende om den nyere norske litteraturen, f.eks et bind 9?

Jeg stusset også på det, men har ikke noe svar. Det kan jo ha vært et jubileum eller en nyutgivelse som ligger bak.

Jeg leste engelsk, norsk og nynorsk utgave parallelt og likte gjendiktningen til Edvard Hoem best (nynorsk). Ellers finnes det en del skoleutgaver på engelsk med forklaringer til ord og uttrykk underveis og også noen bøker med hele teksten på både engelsk og norsk, som underletter lesingen. Biblioteket kan være behjelpelige med å finne den rette utgaven til deg.

"to ensomme helter som kjemper mot hverandre".
Har nettopp lest om håndbakkampen i vertshuset i Casablanca, og det er nok også ganske amerikansk selv om det foregår i Afrika. Og så er det vel ganske macho, både håndbakvriing og kamp med en diger fisk.

Underveis har jeg lagt merke til at Santiago prater (tenker høyt?) med nesten alt mulig:
Den store fisken, andre fisker, en liten sangfugl, den venstre hånden med krampe i, stjernene, månen, sola.

Det finnes også en god del digresjoner og retrospektive passasjer (jfr. håndbakkampen).

Og så er det gutten som stadig dukker opp i den gamle mannens tanker. Gutten fikk meg til å tenke på Stefanssons trilogi som vi leste første del (Himmelrike og helvete) av tidligere i lesesirkelen.

Jeg regner med å lese ut boka i løpet av et par dager.

Boka på nattbordet er fortsatt "Transitt" av Rachel Cusk. I dag leser jeg en kronikk om den såkalte "virkelighetsdebatten" hvor Cusk blir drøftet blant flere andre forfattere: Er hennes bøker "diametralt motsatte prosjekter" til Knausgård sine. Noen sier ja, andre sier nei. Ihvertfall er Cusk tilsynelatende mer opptatt av et "du" enn hva Knausgård blir tillagt å være. Så oppfatter vi nok et ganske tydelig "jeg" mellom linjene i "Transitt" også. Her er det absolutt rom for mange interessante analyser. Jeg vil gjerne lese dem. "Virkelighetslitteraturen" som begrep ble forresten erklært død av Gry Strømme, som skrev kronikken. Og jeg har fortsatt stor glede av Cusk, selv om jeg nok synes hun er litt distansert. Det er greit for meg. Hennes persongalleri er interessant, og består av alle mulige mennesker hun møter i forbifarten, og de speiler ofte den slags "usikkerhet" om hva som gjelder nå, og hvordan kom vi dit. Jeg liker det, akkurat som jeg liker Facebook sin bruker "Humans of New York" som lar alle mulige mennesker komme til orde med sin egen historie.

Ferdig!
Jeg er enig med Lillevi. Det er vanskelig å fordele denne boken over langen. Det er noe med Santiagos kamp mot fisken, havet, søvnen, sulten og haiene - uten å ta pause, som gjør at jeg føler at jeg jukser hvis jeg gjør det.
Denne boken gjorde seg ikke så godt som lydbok. Jeg savnet muligheten til å stoppe, lese om igjen og finne "de sju åttendedelene" som gjemmer seg bak teksten. Jeg fant kanskje to-tre av dem. Hva betyr for eksempel dette med basballresultatene? Betyr det at selvom man er gammel, ensom og fattig har man allikevel evnen til å engasjere seg i hva som skjer og rett til å mene noe om det?
Det var uansett greit å få repetert boken. Jeg husket nemlig at Santiago kom hjem uten fisk (og uten skjellet) og ingen trodde at han hadde fått en stor en. Hukommelsen er er stor bedrager!

Andre ting har derimot fått feste i hjernen etter forrige gangs lesing av boken. Denne gangen ble jeg ganske så irritert over at han kappet snører istedenfor å dra dem opp. Det er jo dyreplageri og forsøpling må vite! Jeg kan ikke erindre at jeg reagerte på det sist.
Når jeg ser på hva jeg har av gjøremål i dag (skrive møtereferat, melde avbud på invitasjoner, vippse penger, oppdatere medlemsregister, yoga, ymse matprosjekter etc) så kan jeg bli litt misunnelig på Santiago. Tenk å få være menneske og fisker, hverken mer eller mindre og være fornøyd med det. Han minner både om Markus i Kilden og om Nesje i Slåttekar i himmelen. Men alle kan vi jo ikke være menn med monotont hardt kroppsarbeid og fred i sjelen..

Jeg synes denne artikkelen av Johan Borgen fra Dagbladet i juli 1999 er god.

Torsdag 6. juni 2019

Startet lesinga av Den gamle mannen og havet

Tove Nilsen (jfr. innledende essay i Verdensbiblioteket-utgaven) leste den tre ganger i løpet av tre måneder. Må jo være verdt det, i alle fall for TN. Kanskje jeg leser den to ganger på én måned (juni).

Spøkelser fra fortiden ...

Korsika, 2016: Clotilde drar tilbake til gamle trakter etter 27 års fravær. Sammen med sin mann og tenåringsdatter drar hun til ulykkesstedet som skjedde for nettopp 27 år siden. Da Clodilte var femten år gammel, mistet hun broren og begge foreldrene i en stygg bilulykke hun selv var med i. Hun er heldig som overlever, men må dessverre bære på mange byrder senere i livet.

Vonde minner og mystiske hendelser
Under oppholdet, selv om stedet vekker vonde minner og savn, prøver Clotilde å hygge seg der sammen med familien for å se kjente og kjære slektninger. Men det er alt annet enn lett. Hun og ektemannen Franck krangler mye om smått og stort, og Clotilde føler at avstanden mellom henne og datteren blir stadig større. Ting blir ikke bedre da hun får et brev av noen som visstnok skal være moren hennes. Hvordan er det mulig når hun selv var med i bilulykken, og så at foreldrene hennes døde?

Michel Bussi har kanskje ikke fått like mye oppmerksomhet som noen andre franske forfattere har fått i det siste, blant annet Pierre Lemaitre og Bernard Minier. Han har nok levd litt i skyggen av dem. Tiden er en morder er ikke den beste thrilleren jeg har lest, men den er stødig, har et stort persongalleri, og tar mange vendinger.Ved siden av å være forfatter, er Michel Bussi også kjent for å være politisk kommentator, noe som vises godt i boka, fordi han kan mye om eiendomsutvikling og historie. Han virker å være flink til å sette seg inn i saker og ting, og har god oversikt når det gjelder det meste.

Venner og fiender
Dette er en stor bok på nesten fem hundre sider og det merkes nesten ikke da sidene går omtrent av seg selv. Boka består også av et stort persongalleri, og man rekker å bli godt kjent med de fleste. Her er det venner og fiender i fleng, som har sin skjulte agenda om det ene og det andre. Det er ikke alle man liker så veldig godt, og det er et tegn på når en forfatter er god på karakterbeskrivelser.Det er kjedelig å lese bøker med pappfigurer i og som man ikke får noen forhold til, hverken på godt eller vondt. Da blir man bare likegyldig både til konseptet og persongalleriet. Det er jo ikke noe stas.

Det eneste som legger en demper på denne thrilleren er denne Clotilde som er hovedpersonen. Hun kan til tider bli veldig slitsom. Jeg likte den yngre versjonen av henne bedre enn den eldre, for når det gjelder den eldre utgaven av seg selv, virker hun noe snobbete og selvskrytende. Hun virker opptatt av å være pen og attraktiv. Alle kan være usikker uansett alder om det ene og det andre. Det er helt menneskelig, men synes hun blir litt hysterisk og for selvopptatt.Vi blir godt kjent med denne Clotilde fordi tiden i boka veksler fra 1989 og 2016. I 1989 er hun femten år. Hun er en slags outsider som kler seg annerledes, og er en drømmer som ofte skriver dagbok. Det er lettere å like den versjonen av henne da hun hadde humor og en sær måte å skrive på. Som voksen er det som om hun mister en del av seg selv. Ikke bare på grunn av bilulykken, men på grunn av mye annet også. Hun viser mange mindre sjarmerende sider av seg selv som voksen enn da hun var femten år gammel. Hun hadde da mer selvironi.

Det kuleste i hele boka er Cassanu. Han er muligens gammel, men fremdeles kvikk i oppfatningen. Til tross for mye familiedrama, andre hendelser og en skrantet helse, er han fremdeles oppegående og vet litt om alt. Han har alltid et kort i ermet, virker det som. Han er litt i grenseland, og det er lett å bli litt usikker å vite hvilken side han er på, men det gjør ingenting da dette er en fargerik og morsom karakter å lese om.

Tiden er en morder er en lettlest thriller som både fascinerer, engasjerer og irriterer. Den har litt av alt, og den passer ypperlig hvis man vil ha lett underholdning med tempo.

Fra min blogg: I Bokhylla

Er tobindsverket i serien "Mesterverk fra verdenslitteraturen"? (som jeg kjøpte fra antikvariat.net).

Mine blir visst liggende en tid, siden jeg har så mange andre bøker med høyere leseprioritet. Luksusproblemer er ikke det verste man har.

Jeg har den utgaven du nevner (utgitt 1964), men jeg tror jeg leser Verdensbibliotekets utgave denne gangen. Også den er oversatt av Leo Strøm.
Trodde jeg hadde en samling (pocket) med Hemingway-noveller, men den finner jeg ikke. Må kanskje se etter i sekundærbiblioteket (uteboden). Jeg tror Hemingway skrev en novelle som het noe sånt som "Snøen på Kilimanjaro". Googling neste.

Jeg dropper lesingen denne gangen og hører den på lydbok. Hører en annen for tiden, så begynner nok ikke på den før i slutten av uken. Gleder meg!

Jeg kommer til å starte lesingen av Den gamle mannen og havet i løpet av neste uke (uke 23)
(Skal lese ut Edvard Hoems Broren din på prærien først).

Jeg skal lese Verdensbibliotekets utgave (2008) av romanen.

Jeg siterer fra omslaget:

Når man skal sammenfatte Ernest Hemingways liv, er det ikke så lett å skjelne mannen fra myten. Han bidro selv til å skape forestillingen om en hardkokt macho-mann som drev med farlig jakt og konsumerte kvinner og brennevin som få.
Hemingway ble født i Illinois i 1899. Som barn var han sterkt knyttet til faren, som lærte ham alt om jakt og fiske - allerede som tiåring fikk Ernest sitt første jaktgevær. Han var journalist før han dro til Italia for å jobbe som ambulansesjåfør i første verdenskrig, der han ble hardt såret. Hemingway slet lenge med ettervirkningene av sjokket han opplevde i møtet med krigens redsler. I mellomkrigstiden virket han som reporter i Paris, der han var en sentral skikkelse i det kreative miljøet av eksilamerikanere. Han deltok siden både i den spanske borgerkrigen og annen verdenskrig , som stridende og krigskorrespondent.
I 1961 tok Hemingway sitt eget liv med et jaktgevær. Den litterære produksjonen han etterlot seg inneholder ruvende verdensklassikere som Og solen går sin gang (1926), Farvel til våpnene (1929), Klokkene ringer for deg (1940) og Den gamle mannen og havet (1952), i tillegg til en lang rekke noveller. Hans knappe, men effektive skrivestil har vært forsøkt kopiert av utallige forfatterspirer - som regel uten hell. Hemingway selv beskrev den som isfjellteknikken: Sju åttendedeler befinner seg under overflaten, mens bare én åttendedel stikker opp i dagen.

Først skal jeg lese Tove Nilsens innledende essay til VB-utgaven.

Hvilken utgave av Den gamle mannen og havet leser dere?

46 eller deromkring. Det er flere som jeg skal lese, for eks "Den gamle mannen og havet".

Dårlig vær gir rikelig anledning til å bruke tiden på alt og ingen ting. Så Max, Mischa . . har stoppet opp, det samme med en litt lettere krimbok fra Cilla og Rolf Børjlind: "Den tredje stemmen". Jeg har hørt på lydboka "Keeperen og havet" av Maria Parr, som er riktig god for både barn og voksne. Helst sammen. Jeg har også hørt på podcast og facebook-forelesning, ikke så veldig interessante, men nå er podcast en ny kanal for meg. Skulle ønsket meg en mye strammere regi. Vel, dagen har fortsatt minutter igjen, så da blir det lesing.

Fredag 31. mai 2019

Ny diskusjonstråd:
Felleslesing av Ev9: Den gamle mannen og havet