Velkommen til felleslesing av og diskusjon om
Den gamle mannen og havet av Ernest Hemingway.
Leseperiode: juni 2019
Når dere skriver innlegg, er det en fordel om dere angir i starten av innlegget hvor langt dere er kommet i boka (utgave?).
Viser 30 svar.
Jeg ble da ferdig med denne fine boka, som ble utmerket lest av en vestlending med navnet Anders Eide. Historien til den gamle mannen er ikke så eksotisk for meg, som kommer fra et sted ved havet hvor det fantes både fiskere og sjøfolk, mer før enn nå, og folk kunne ha vært både i Zanzibar, Brasil og New Orleans, eller seilt på en flåte etter å ha blitt torpedert av tyskere under krigen. Det er ikke for å gjøre denne historien mindre at jeg nevner dette.
Etter endt lesing hadde jeg ingen andre tanker i hodet enn en assosiasjon til Moby Dick, uten at jeg begriper hvorfor. Det eneste disse to bøkene har til felles så vidt jeg kan huske, er strabasiøse og utmattende kamper på urolig hav.
Siden har jeg grubla litt på disse løvene, som dukker fram fra Santiagos underbevissthet. Her ser jeg trolig bare toppen av isfjellet. Er det noen av dere andre som har gjort dere tanker om løver?
Hvorfor drømmer den gamle fiskeren om løver som leker på Afrikas hvite strender? Jeg kan bare fantasere.
Santiago har vært sjømann, har seilt på Afrika (som det heter), bunkret på Kanariøyene og sett løver i sitt virkelige liv. «Nå drømmer han bare om steder, og om løvene inne på stranden. De lekte som unge katter i skumringen, og han elsket dem på samme måte som han elsket gutten.» (s. 17).
Styrke, smidighet, lekenhet, uforferdethet – egenskaper den nå gamle mannen selv hadde i yngre år, og som han kjenner svinner. Han snakker med seg selv, med fugler, fisker, kroppsdelene sine, stjernene for å holde motet opp og ikke miste konsentrasjonen. Og han kommer stadig tilbake til gutten. «Skulle ønske jeg hadde hatt gutten her», gutten som er i sin fulle kraft og ville ha vært til god hjelp.
Løvene kan være bare gode minner, de kan representere en lengsel, eller representere alt det fiskeren vet at han trenger i kampen med fisken.
«Etter det begynte han å drømme om den lange gule sanden, og så fikk han se den første løven som kom ned dit i den tidlige skumringen, og så kom de andre løvene og han hvilte haken mot treverket i baugen på skipet der det lå for anker, og det blåste en fralandsbris i kveldingen, og han la seg til å vente om det kom flere løver, og han var lykkelig.» (s. 63).
Etter den siste drømmen tar kampen en vending. Fra å ha holdt stø kurs nede i dypet begynner fisken å sprette over havflaten og å svømme i store sirkler. Sirkler som etter hvert blir mindre og mindre, slik at fiskeren til slutt kan avgjøre kampen.
Jeg vet selvfølgelig ikke hvordan Hemingway har tenkt, men jeg tror neppe noe er tilfeldig i denne boken.
The Old Man and the Sea, er en av mine favorittbøker. For noen år tilbake var jeg i Cojimar hvor fiskeren som var Hemingways inspirasjonskilde til romanen bodde. Besøket i Cojimar førte til at boken ble en enda sterkere favorittbok - analysene av alle lagene i boken ble lagt til side for en stund - og jeg satt igjen med en enkel, fantastisk historie - og en perle av en roman.
Jeg mener å huske at flere av Hemingway sine litterære figurer bygger på virkelige personer.
Da husker du riktig. :) Inspirasjon oppstår sjelden i et tomrom.
Det finnes lesestoff for de som ønsker å ta et dykk i litteraturen om personer - som mer eller mindre frivillig har blitt en inspirasjonskilde - og funnet seg selv igjen som litterære skikkelser mellom to permer.
Takk for svar. Tror jeg leste en artikkel om hun som var modell for sykepleieren i 'Klokkene ringer for degg" eller "Farvel til våpnene" Denne usikkerheten skyldes at jeg ikke har lest noen av dem.
Ferdig!
Jeg er enig med Lillevi. Det er vanskelig å fordele denne boken over langen. Det er noe med Santiagos kamp mot fisken, havet, søvnen, sulten og haiene - uten å ta pause, som gjør at jeg føler at jeg jukser hvis jeg gjør det.
Denne boken gjorde seg ikke så godt som lydbok. Jeg savnet muligheten til å stoppe, lese om igjen og finne "de sju åttendedelene" som gjemmer seg bak teksten. Jeg fant kanskje to-tre av dem. Hva betyr for eksempel dette med basballresultatene? Betyr det at selvom man er gammel, ensom og fattig har man allikevel evnen til å engasjere seg i hva som skjer og rett til å mene noe om det?
Det var uansett greit å få repetert boken. Jeg husket nemlig at Santiago kom hjem uten fisk (og uten skjellet) og ingen trodde at han hadde fått en stor en. Hukommelsen er er stor bedrager!
Andre ting har derimot fått feste i hjernen etter forrige gangs lesing av boken. Denne gangen ble jeg ganske så irritert over at han kappet snører istedenfor å dra dem opp. Det er jo dyreplageri og forsøpling må vite! Jeg kan ikke erindre at jeg reagerte på det sist.
Når jeg ser på hva jeg har av gjøremål i dag (skrive møtereferat, melde avbud på invitasjoner, vippse penger, oppdatere medlemsregister, yoga, ymse matprosjekter etc) så kan jeg bli litt misunnelig på Santiago. Tenk å få være menneske og fisker, hverken mer eller mindre og være fornøyd med det. Han minner både om Markus i Kilden og om Nesje i Slåttekar i himmelen. Men alle kan vi jo ikke være menn med monotont hardt kroppsarbeid og fred i sjelen..
Jeg synes denne artikkelen av Johan Borgen fra Dagbladet i juli 1999 er god.
Å fiske er noe av det beste i livet.
Jeg leste også artikkelen av Johan Borgen og prøvde forgjeves å finne ut hvorfor den kom på trykk flere tiår etter at Borgen var død.
Jeg stusset også på det, men har ikke noe svar. Det kan jo ha vært et jubileum eller en nyutgivelse som ligger bak.
Den gamle mannen og havet lar seg ikke lese «stykkevis og delt». Da jeg først begynte, visste jeg at jeg måtte fullføre (det er nå gjort – for tredje gang). Hundre sider, som favner en gammel fiskers hele liv. Ført i pennen i et presist og talende språk. En tilsynelatende enkel fortelling som graver dypt i menneskesinnet og kampen for å livberge seg.
Jeg lar det bli med dette foreløpig, men følger med i debatten og kommer til å lese partier av eller hele boken igjen etter hvert som innleggene kommer.
Er så enig, Lillevi! Å dele opp innhaldet vert nesten umulig.
Las dei siste sidene i dag, og kampen mellom mannen, havet og fisken vart like sterkt å lese om som forrige gong.
Både mannen og fisken kjempar for livet, for æra og for framtida...Mannen viser ein styrke som er heilt utruleg, han er så sta og målbevisst at det er heilt eksepsjonelt. Og det same er fisken i havet.
Ei god bok om venskap, liv og utfordringar - gav meg tankar om ein kamp som kanskje kan overførast til andre kampar menneske må gjennom i livet.
Et viktig poeng, Hilda, den gamle fiskerens kamp kan nok overføres til livets mange og ulike kamper. «Vår» mann kjemper mot sult og fattigdom, og også for sin ære og yrkesstolthet. Hans pågangsmot, utholdenhet og styrke, hvordan han jobber med seg selv for ikke å gi opp – ting vi kjenner igjen uavhengig av hva kampen dreier seg om.
Tankevekkende er mannens respekt for sin motstander, fisken. Mannens annerkjennelse av motstanderens rett til å kjempe for sin sak, i dette tilfellet selve livet, motstanderens styrke, taktikk og verdighet.
Selv om dette er allmenngyldig, kan jeg ikke la være å tenke at det også er veldig amerikansk, to ensomme helter som kjemper mot hverandre, så å si «mann mot mann». Det som mangler er for å gjøre bildet komplett, er en «skurk».
Jeg tror Finn Carling sa noe sånt som at å skrive er å finne en historie til sine erfaringer. Uten at jeg kjenner Hemingways motivasjon for denne boken, virker det som et godt uttrykk i denne sammenhengen.
Utan å røpe for mykje for dei som ikkje har lest boka, så opplevde sikkert både eg og den gamle mannen at han møtte "ein skurk" ..eller fleire? Men, han fekk no ære?
Ja, visst dukker det opp «skurker». Det jeg så for meg da jeg skrev som jeg gjorde, var disse amerikanske filmene der én helt kjemper alene mot Skurken med stor S! Den gode mot den onde. Men her er de to hovedpersonene både helter og motstandere - nærmest på samme lag, om jeg kan uttrykke meg slik. Begge skildret med verdighet og respekt.
Om den gamle fiskeren Santiago høster ære – et godt spørsmål. Et spørsmål Hemingway lar stå åpent, slik jeg oppfatter det.
"to ensomme helter som kjemper mot hverandre".
Har nettopp lest om håndbakkampen i vertshuset i Casablanca, og det er nok også ganske amerikansk selv om det foregår i Afrika. Og så er det vel ganske macho, både håndbakvriing og kamp med en diger fisk.
Underveis har jeg lagt merke til at Santiago prater (tenker høyt?) med nesten alt mulig:
Den store fisken, andre fisker, en liten sangfugl, den venstre hånden med krampe i, stjernene, månen, sola.
Det finnes også en god del digresjoner og retrospektive passasjer (jfr. håndbakkampen).
Og så er det gutten som stadig dukker opp i den gamle mannens tanker. Gutten fikk meg til å tenke på Stefanssons trilogi som vi leste første del (Himmelrike og helvete) av tidligere i lesesirkelen.
Jeg regner med å lese ut boka i løpet av et par dager.
Da er jeg også ferdig med boka.
Enig, Kjell, boka fikk også meg tilå tenke på Stefanssons bok Himmelroke og Helvete.
Jeg har ikke lest den med dere, men leste den i 2018 jeg også.
Det er fascinerende å lytte til Santiagos tanker, og snakk med seg selv. Boka er fint og enkelt skrevet. om en gammel mann og hans kamp - både indre og ytre, på havet. Her er gode skildringer av havet, fiskene, himmelen, været.
Pga syk far får jeg ikke tid til å filosofere over en dypere mening med boka, men er glad for å ha leste denne klassikeren. Så selv om det er meg som kom med forslaget, så kan det være at jeg ikke har kapasitet til å komme med de kloke tankene omkring lesing av boka.
Torsdag 6. juni 2019
Startet lesinga av Den gamle mannen og havet
Tove Nilsen (jfr. innledende essay i Verdensbiblioteket-utgaven) leste den tre ganger i løpet av tre måneder. Må jo være verdt det, i alle fall for TN. Kanskje jeg leser den to ganger på én måned (juni).
Jeg kommer til å starte lesingen av Den gamle mannen og havet i løpet av neste uke (uke 23)
(Skal lese ut Edvard Hoems Broren din på prærien først).
Jeg skal lese Verdensbibliotekets utgave (2008) av romanen.
Jeg siterer fra omslaget:
Når man skal sammenfatte Ernest Hemingways liv, er det ikke så lett å skjelne mannen fra myten. Han bidro selv til å skape forestillingen om en hardkokt macho-mann som drev med farlig jakt og konsumerte kvinner og brennevin som få.
Hemingway ble født i Illinois i 1899. Som barn var han sterkt knyttet til faren, som lærte ham alt om jakt og fiske - allerede som tiåring fikk Ernest sitt første jaktgevær. Han var journalist før han dro til Italia for å jobbe som ambulansesjåfør i første verdenskrig, der han ble hardt såret. Hemingway slet lenge med ettervirkningene av sjokket han opplevde i møtet med krigens redsler. I mellomkrigstiden virket han som reporter i Paris, der han var en sentral skikkelse i det kreative miljøet av eksilamerikanere. Han deltok siden både i den spanske borgerkrigen og annen verdenskrig , som stridende og krigskorrespondent.
I 1961 tok Hemingway sitt eget liv med et jaktgevær. Den litterære produksjonen han etterlot seg inneholder ruvende verdensklassikere som Og solen går sin gang (1926), Farvel til våpnene (1929), Klokkene ringer for deg (1940) og Den gamle mannen og havet (1952), i tillegg til en lang rekke noveller. Hans knappe, men effektive skrivestil har vært forsøkt kopiert av utallige forfatterspirer - som regel uten hell. Hemingway selv beskrev den som isfjellteknikken: Sju åttendedeler befinner seg under overflaten, mens bare én åttendedel stikker opp i dagen.
Først skal jeg lese Tove Nilsens innledende essay til VB-utgaven.
Hvilken utgave av Den gamle mannen og havet leser dere?
Den utgåva eg les litt i (er ca 40 sider inne i den, nesten halve altså) er ei pocketbok frå 2008 som eg har lånt på biblioteket.
Har prøvd å ikkje lese så fort, men trur nok eg kunne ha lese alt på ein gong.
Skildringa - av stemninga hos den gamle mannen som er oppteken av å gjere alt rett i ein natur og på eit hav som både er vakkert og krevande - er god.
Når han får noko som verkeleg tek fast på kroken saknar han den vesle guten. Natta og havet krev han kanskje meir enn han hadde venta?
Trur kanskje eg kjem til å lese resten av boka i løpet av helga.
Jeg leser den samme på Kindle. Fine illustrasjoner og interessant forord ja!
Hadde et bomkjøp først. Kjøpte den billigste jeg fikk opp på lesebrettet, men ble skeptisk da det sto noe om "adapted by", og en rask sjekk avslørte at teksten ikke var den samme som i Hemingway si bok. Godt fornøyd med byttet av utgave!
Ut av bokhylla har jeg nå henta min utgave fra Bokklubben, og ble litt overrasket over at den var utgitt allerede i 1964, sammen med Broen San Luis Rey av Thornton Wilder, som jeg absolutt ikke kan huske å ha lest. Hemingway er oversatt av Leo Strøm og Wilder av Ronald Fangen, begge til et litt gammelmodig riksmål, har jeg rukket å konstatere.
Så snart jeg har gjort unna Frode Granhus' aller siste "Lofot-krim" skal jeg for alvor ta fatt på repetisjonen av Den gamle mannen. Det er sannsynligvis over femti år siden sist. Spennende å se om vi greier å oppdage isfjellteknikken!
Jeg har den utgaven du nevner (utgitt 1964), men jeg tror jeg leser Verdensbibliotekets utgave denne gangen. Også den er oversatt av Leo Strøm.
Trodde jeg hadde en samling (pocket) med Hemingway-noveller, men den finner jeg ikke. Må kanskje se etter i sekundærbiblioteket (uteboden). Jeg tror Hemingway skrev en novelle som het noe sånt som "Snøen på Kilimanjaro". Googling neste.
Jeg ser fram til å begynne på denne. Jeg kommer til å lese den på engelsk for den har jeg i hyllen. Jeg har noen sider igjen i en bok jeg holder på med, men vil tror jeg starter tirsdag eller onsdag denne uken.
Jeg leste den på engelsk for et par uker siden. Den er lettlest. Og så er det en helt nydelig bok! Det er ikke mer å si om den saken.
Jeg dropper lesingen denne gangen og hører den på lydbok. Hører en annen for tiden, så begynner nok ikke på den før i slutten av uken. Gleder meg!
Han var en gammel mann som fisket alene i en båt i Golfstrømmen, og nå var det gått åttifire dager uten at han hadde fått en fisk.
Har såvidt starta, og sidan boka er kort, har eg stansa etter 20 sider.
Det er vakkert, forholdet mellom den gamle mannen Santiago og den vesle guten Manolin. Tilhøva dei lever under er så enkle, men nærleiken mellom den gamle og den unge gjer forteljinga rik!
Har lese boka før, og har sett filmen, men likevel gir innhaldet mykje etter berre få sider.
Må porsjonere strengt så eg ikkje les alt i ein gong!
Det er noen år siden jeg leste denne historien, men jeg husker den som veldig sterk- og intens til tider. Dette bekrefter virkelig hvor sterk Hemingway var som historieforteller.
Sist sett
