Bokelskere.no

I fjor ble Husdyret kåret til årest beste kriminalroman, og i år fikk den Glassnøkkelen. Er det fortjent?

Jeg har aldri brydd meg spesielt mye om gjeve priser når det kommer til bøker, for leser oftest det jeg vil uavhengig av nominasjoner og prisdryss, og ofte liker jeg de mindre kjente bøkene bedre fremfor bestselgere. Sånn har det vært lenge. Har likt noen bestselgere nå og da, men det er ytterst sjeldent.

Liten plass og mange indre demoner
Husdyret er en sjelden god komponert krim, og som har en fin, jevn flyt. Sidene går nesten av seg selv. Kapitlene er oppdelt etter forskjellige perspektiver, og de vandrer mellom Hanne, en dame som blir funnet forvirret i skogen, Malin som er kommet tilbake i det oppdiktede stedet Ormberg, som etterforsker og Jake. En sjeneret gutt som har den mørke hemmeligheten at han liker å kle seg i kvinneklær. Da Hanne blir funnet forvirret i skogen, og hennes politivenn er fremdeles savnet, aner mange at noe er galt. Det fører disse nevnte karakterene sammen til en alvorlig og faretruende situasjon.

Mulig jeg har sett altfor mange skrekkfilmer og krimserier til at jeg kan bli overrasket mer. Det skal mye til før jeg skvetter eller føler meg grundig lurt. Det er i hvert fall lenge siden, og det er et savn fordi det er morsomt. Savner både å bli skremt og bli sjokkert. Husdyret er riktignok ingen skrekkbok, men stemningen i den kan minne litt om det, i hvert fall begynnelsen som er litt gyselig. Det er en av de bedre begynnelsene jeg har lest i år. Jeg liker også persongalleriet som er godt beskrevet, småspennende og personlighetene kommer tydelig frem på godt og vondt.

Skuffende avslutning
Det som ødela for min del er at det hele blir for enkelt, selve saken. Det er både forutsigbart, og åpenbart, så dermed ble jeg ikke overrasket. Syntes avslutningen ble for dum og lite sannsynlig, for å være HELT ærlig. Det blir som å se en dårlig skrekkfilm, og man himler med øynene over de dårlige valgene noen gjør når man er i krise.

God og stemningsfull start, fin flyt gjennom boka, ogsåi midpartiet, gode karakterbeskrivelser, men som sagt, saken blir for enkel å gjette seg frem til, noe som ødelegger den store leseopplevelsen. I hvert fall for min del.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg tror det her er den eneste boka som har fått meg til å gråte i år. Tåran rant ustanselig en liten stund. For en nydelig bok, så spesiell. Helheten, teksten og bildene og kapitlene gjorde boka så aldeles vakker og den passer virkelig til folk i alle aldre! Er selv 24 år og jeg likte den utrolig godt og vil anbefale den til absolutt alle.

Denne helgen er jeg og lillegutt alene hjemme, og han har fått feber. Mellom trøsting, kosing og tørking av snør blir det litt tid til å lese When Calls the Heart av Janette Oke. Også leser jeg selvfølgelig et kapittel av Snøsøsteren hver kveld.

Jeg ble kontaktet av forfatteren som spurte om å sende bok, og jeg takket ja mot en ærlig anmeldelse. (Nei, sier du det?) ...

Det var noe kjent med navnet hans, og det viser seg at jeg har Isilds vrede som er første bok om Frida og Trym. Sånn er det når man vasser i bøker. Man tror man har oversikt over de uleste bøkene man eier, men så viser det seg at det ikke alltid er sånn likevel... Men den får jeg lese senere, og det skal gå bra siden dette er en frittstående trilogi. Så da gjør det ikke noe for meg å ikke lese det kronologisk. Foretrekker å lese ting i kronologisk rekkefølge, men da spørs det litt hva slags sjanger det gjelder.

Nye farer lurer
Hils nidinger betyr et nytt eventyr for Trym og Frida som er et ungt kjærestepar. De har opplevd mye sammen som andre ikke forstår, da det dreier seg om historier som omtrent kommer fra andre verdener. Ingen ville ha trodd dem uansett, og godt de er sammen om det, og har hverandre. Nå er det normale tilstander som gjelder, nemlig bursdagen til Frida. De skal feire det en hel helg i en sesongstengt leirskole, sammen med en gjeng som ligger litt øde unna med en voksen til stede. Trym og Frida er ekstra spente da de skal dele rom for aller første gang. Men merkelige ting skjer lenge før de drar på overnattingstur. Blant annet oppfører foreldrene til Trym seg rart. De ser ut som zombier. Helt fjerne. Er det influensasesongen som er i gang, eller noe annet? På overnattingsstedet får Trym vite at flere foreldre har oppført seg merkelig i det siste, også hun som skal passe på dem på turen blir også fjern. Er det noe med vannet eller er de forgiftet? Sammen med Frida, prøver han å finne ut av det. Men også noe annet uhyggelig skjer mens de er på leirskole. Som selskapslek bestemmer de seg for å leke med et Oujaboard (der man prøver å kontakte de døde ved å spørre om ting) og det tar en uhyggelig vendig ...

Dette er siste bok i trilogien om Trym og Frida som er nyforelsket og som har et godt forhold til hverandre. Som nevnt leser jeg denne serien i ukronologisk rekkefølge, og følte det ikke var noe problem. Dette er en bok og en fantasyserie for ungdom, for de som er i tidlig i ungdomsfasen. Det er også en bok for de som er nybegynnere når det gjelder fantasy, og som kanskje vil teste ut sjangeren. For oss voksne, enten man har lest mye fantasy eller ikke, blir nok dette en bok som er vel forutsigbar. Spenningen uteblir. Boka har gode karakterbeskrivelser. Man blir godt kjent med både Frida og Trym, og hva slags venner de har, på godt og vondt. Oldertrøen er også flink til å skape stemning, både når det gjelder forelskelse og når noe fælt skjer. Men selve spenningen, spenningskurvene er for lett å se dem komme, spesielt hvis man er litt for gammel for målgruppen denne boka er rettet mot.

Lettbeint underholdning, men gir mersmak
Fin bok å få med seg der og da, men ikke spesielt minneverdig. Kommer til å lese Isilds vrede siden disse bøkene kan leses som frittstående, og se om jeg liker den bedre. Sier ikke at Hils nidinger er en dårlig bok, det er den ikke, men den ble vel forutsgibar for min del, og kjærlighetsdelen er et typisk element i ungdomsbøker. Det er ikke helt min greie. Syntes det tok for stor plass i forhold til den uhyggelige delen av boka som hadde stor potensial.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det høres ut som du har mer enn nok bøker å velge mellom denne helgen også Hilde. Selv skal jeg begynne på Snøsøsteren av Maja Lunde. En julefortelling fordelt over 24 kapitler er den perfekte adventskalender for en bokelsker som meg. I tillegg inneholder boken mange flotte illustrasjoner, så her har man mye fint i vente.

Her i Hammerfest er det meldt mye vind i helgen, så jeg regner med at vil holder oss mest inne. Det blir nok litt sport på tv hos oss også denne helgen, både ski og håndball. På bokfronten leser jeg Våre sjeler om natten av Kent Haruf. Jeg så filmen for et tid tilbake og fikk lyst til å lese boken også. Det sies at dette er en bok man aldri vil glemme.

Det ser ut som du har mer enn nok av bøker å velge mellom i helgen Hilde. Det er så kjekt med bibliotek og mulighet til å låne bøker helt gratis. For meg er biblioteket nesten som en godtebutikk for barn :)

Denne helgen leser jeg Havets katedral av Ildefonso Falcones. Har fått med meg at boken er filmatisert og at denne serien er tilgjengelig på Netflix. Jeg ønsker imidlertid å lese boka før jeg ser filmatiseringen. Boken gir en dramatisk og tildels hjerteskjærende beskrivelse av Barcelonas storhetstid som livlig sjøfartsby preget av religionskonflikter, krig, pest, enorme sosiale forskjeller og kamp om materiell rikdom.

Å skrive om populære bøker er ikke alltid like lett, spesielt når man ikke er helt fan av den selv.

Tante Ulrikkes vei er en bok som jeg har sett omtrent overalt i svært lang tid. Har sett den ofte på Bokelskere, Goodreads, og på nettsider hvor jeg handler bøker. Det er en av de bøkene man legger merke til overalt, enten man vil det eller ikke.

Skeptisk til bøker som får mye oppmerksomhet
Mon skulle tro at jeg gikk inn for å ikke like bøker som er popuære, men så barnslig er jeg ikke. Blir selvfølgelig mer skeptisk til bøker som får mer oppmerksomhet enn andre, men det betyr ikke at jeg automatisk ikke liker dem av den grunn. Jeg liker å gi dem en sjanse, men det jeg har merket de mange årene jeg har lest og skrevet om bøker, er at jeg har en tendens til å like bøker som stort stett er ukjente bedre, og jeg vet ikke hvorfor. Har selvfølgelig likt noen populære bøker også, men det jeg prøver å si, er at det er ikke ofte.

Denne boka er om to forskjellige gutter som vi blir svært godt kjent med. Disse guttene er Mo og Jamal. De er med i en kartlegging av hverdagen til de unge i Groruddalen. Mo svarer på mail og Jamal spiller det inn muntlig. Mo (forkortelse for Mohammed), er skoleflink uten at han egentlig vet det selv, og har mange muligheter foran seg. Han jobber godt med leksene sine og virker som en rolig type. Jamal er en mer rastløs type som prøver å finne en hvilken som helst jobb etter å ha droppet ut av skolen, men det er ikke lett når man ikke har utdanning.

Populær roman
Dette er en svært høyt elsket roman, noe som er forståelig. Den tar opp viktige temaer fra 2001 til 2006, samme tidsperiode som romanen befinner seg, og blant annet 11. september blir nevnt, samt andre viktige situasjoner. Men boka er ikke bare politisk, men det handler i bunn og grunn om forskjellig oppvekstbakgrunn, og hvordan livet på Stovner i Oslo er. Det er ikke noe med Stovner som er er mer negativt enn andre steder i landet, samme hvilken bakgrunn man har. Det handler om å akseptere hverandre, og gjøre det beste ut av livet.

Selv ome Tante Ulrikkes vei ble utgitt i fjor, dukker den fremdeles opp på diverse boksider på nett. Det virker som om den er kommet for å bli. Bøker er tross alt tidløse. Det er bare at noen bøker legger man mer merke til enn andre, og da får man ofte den følelsen av at det vil det ingen ende ta med den og den boka. Det gjelder også Tante Ulrikkes vei som har fått mye oppmerksomhet, både i fjor og i år. Det virker ikke som om oppmerksomheten til noen bøker aldri legger seg.

Jeg ville svært gjerne like boka, noe jeg også gjør i grunn, men jeg likte den ikke så godt som resten av Tante Ulrikkes vei fansen. Noe som er synd, for det er en veldig fin bok på mange måter. Godt og ekte språk. Det er også en del å kjenne seg igjen i, og den kan godt leses av både ungdom og voksne. Likevel følte jeg en slags "disconnect" fra boka og klarte ikke helt å leve meg inn i den. Det var det som ødela litt for min del, og skjønner ikke helt grunnen til det var. En god bok for all del, men jeg ble dessverre ikke forelsket i den.

Fra min blogg: I Bokhylla

Er det noe rockestjerner er kjent for, så er det deres ville liv ...

Denne boka gikk meg nesten hus forbi. Heldigvis hører jeg på P6 Rock hver dag som daglig selskap, og en av radiovertene fortalte noen historier fra Rockestreker mellom musikkinnslagene, og det var Silje Stang. Selv om jeg liker black metal og heavy rock, to musikksjangre jeg hører mest på, så hadde jeg ikke hørt om boka Rockestreker. Det var bare helt tilfedig. Etter at hun fortalte om noen av disse historiene, fikk jeg lyst til å lese boka selv.

Både norske og internasjonale stjerner er nevnt
Det er en artig tanke å samle sammen historier fra virkeligheten som rockestjerner har opplevd. De er kjent for å være ville og svært vågale, ikke bare på scenen, men også i fritiden. Noen gode historier er det, men slet litt med selve fortellerstemmen. Historiene, i hvert fall de fleste av de, er svært, svært korte på noen få linjer, og det er den samme skrivemåten i hver historie. Det blir noe ensformig og stivt i lengden. Det er litt humor her og der, men det slår ikke helt gjennom. Samlingen inneholder over tohundre "vittigheter" og består av historier om både norske og internasjonale stjerner. Ikke alle er fra rockesjangeren, til tross for tittelen, noen countrystjerner og vanlige artister blir også nevnt.

Synes mange av historiene er mye av det samme, og synes heller ikke de er vågale eller vulgære nok. Her er det både historier om hvordan rockere møtes tilfeldig, narkotikabruk, sex, og mye annet. Musikkjournalist Bård Ose har slått seg i lag med Frode Øverli (mest kjent som pappaen til Pondus) for å lage Rockestreker. Bård Ose tar for seg tekstene og Frode Øverli riktignok illustrerer. Det er ikke mange illustrasjonene i boka. Det er en helside her og der i begynnelsen av hvert kapittel, så kunne godt ha tenkt meg flere. Kanskje det har hjulpet på humoren og poengene med tekstene også? Kanskje fått mer underholdning ut av det? Det er bare en tanke. Illustrajsonene er like herlige og i kjent Pondusaktig stil.

Kun for spesielt interesserte
Selv om jeg hadde lyst til å lese Rockestreker, hadde jeg likevel ikke forventninger på forhånd, fordi det lønner seg aldri. Så det var ikke det som ødela for meg denne gang. Ble bare i det store og hele skuffet over typiske historier der man har hørt de fleste fra før, og den oppsummerende fortellerstemmen blir både for kort og tørr. Man føler seg ikke engasjert mens man leser, noe som er synd. Det var noen gode historier her og der, spesielt om Alice Cooper og de berømte slangene hans, men alt i alt blir boka som en lang gjentagelse om stort sett det samme. Kunne ha skrevet mye mer om Rockestreker, men tror ikke det har noe for seg. Rockestreker er en bok for de spesielt interesserte.

Fra min blogg: I Bokhylla

For noen uker tilbake leste jeg Arv og miljø av Vigdis Hjort. Denne boka satt sine spor, og jeg fikk lyst til å lese mer av samme forfatter. Så da jeg kom på at Fordeler og ulemper ved å være til sto ulest i bokhylla var valget enkelt. Husker at denne boka var en populær julegave den gangen den ble utgitt i 2005. Jeg hadde den gang ekstrajobb i bokhandel ved siden av skolen, og dette var en av bøkene vi solgte mest av i desember det året. Nå er det endelig min tur til å lese salgssuksessen fra 2005.