Bokelskere.no

Ken Follett på Ritz: også litt om Stormenes tid. http://natalienormann.blogspot.com/

Synes både boka og filmen var ekkel jeg. Noe av det er bra ekkel; en type spennende gru som får deg til å se deg over skulderen når du sitter og leser. Men en annen type er ekkel som jeg ikke liker ekkel; mye splætter (blod, gørr, slim, monstre som spiser mennesker), men også pedofil zombie som jakter på den unge vampyrjenta som er 12 år i kroppen, men eldre i liv. Jeg liker ikke all kjønnsfikseringen på de unge hovedpersonene. Jeg skulle ønske de var eldre.

Boka er spennende i begynnelsen når plottet legges opp. Senere blir historien mer platt og lite raffinert. Jeg blir aldri overrasket rent plottmessig, og jeg synes ikke forfatteren får fram et fint vennskap mellom jenta og gutten. Det gjør visst filmen, har jeg hørt. Men – absolutt, det er bra ting med boka også. Lindqvist har en del gode beskrivelser, blant annet om hvordan tørsten etter blod arter seg hos en vampyr. Han klarer å gjøre noen scener svært spennende og det er mange fine karakterskikkelser med. Boka gikk unna, 500 sider på et par dager – den er lett å lese.

Jeg har skrevet om boka her: http://knirk.wordpress.com/2010/01/30/la-den-rette-komme-inn/

Boka hadde virkelig hatt godt av å bli strammet inn og kuttet ned hvertfall 200 sider. Jeg synes det er mye prat, til tider plapring, som ikke har noen hensikt i forhold til teksten og historien som helhet. Det er som om Niffenegger har blitt så forelska i karakterene sine at hun synes vi må få ta del i ALT i deres liv. Tannpuss, frokost, samtaler, dagligliv – og det funker ikke for meg. Så god forfatter er hun ikke at hun klarer å holde det interessant.

Tror ikke alle er enig i dette, for de fleste elsker boka. Jeg synes den var sånn ganske passe.

Jeg har omtalt boka her: http://knirk.wordpress.com/2010/04/28/the-time-travelers-wife/

Angrer fryktelig på at jeg har begynt å lese denne for ikke klarer jeg å legge den fra meg, og ikke tør jeg å gå og legge meg. Koontz på sitt beste.

Terry Pratchett skriver humoristisk fantasy "med mye attåt". En av hovedpersonene hans som går igjen i flere bøker er politimannen Sam Vimes - en av mine absolutt favoritthelter. Guards! Guards! er mye rart og mye moro, men også en krimroman.

Det er årsaken til at jeg alltid leser slutten før jeg kjøper en bok!

Njaei, jeg synes ikke den var helt topp jeg heller. Jeg har lest Murakami før og lar meg lett forlede inn i hans drømmende, men likevel glassklare verden. Det som bremset denne opplevelsen var hovedpersonen Watanabe som jeg opplever at konsekvent ikke gir noe av seg selv. Jeg tror han topper seg selv verbalt når han en gang sier to setninger etter hverandre. Greit nok, pratsomme folk kan bli slitsomt, men det er som om Murakami lar han slippe unna igjen og igjen.

Jeg har skrevet om boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/02/08/norwegian-wood-haruki-murakami/

Del din smakebit eller les noen andres. 12 smakebiter er delt så langt i dag :)

En fin introduksjon til krimsjangeren kan være Det søte i bunnen av kaken av Alan Bradley. Har ikke lest bøkene selv, men hørt at de er gode og passer godt for både tenåringer og voksne.

Ellers er serien The Hunger Games et godt valg. Også kan hun lese Roald Dahl.

Høres ut som en bok jeg må legge til leselisten min ;:)

Fortsatt savnet er en intens, psykologisk thriller jeg hadde store problemer med å legge fra meg. (...)Ingenting i historien avsløres for tidlig, alt er perfekt porsjonert ut helt til den urovekkende slutten er der. Og da den kom hadde jeg lyst til å lese boken en gang til. Flere har sammenlignet romanen med Rom av Emma Donoghue, bare fra et annet fortellerperspektiv. Og begge romanene har det til felles at de virkelig spiller på alle følelsene dine og sitter i magen en god stund etterpå. Jeg er veldig glad for at jeg ikke leste denne boken en kveld jeg var alene hjemme.

Til tider er persongalleriet noe karikert (særlig de slemme venninnene), men det plager meg lite. Til det er personene alt for lette å bli glad i. Dessuten er boka lite forutsigbar egentlig. Jeg ble overrrasket av både personer og handling flere ganger. Det er fint. Plottet er godt og orginalt, og tiden og miljøet Stockett beskriver er interessant. Forfatteren har selv vokst opp i et tilsvarende miljø, og det slår meg gang på gang at det er helt UTROLIG at vi her snakker om 1960, og ikke 1860. Segregeringspolitikken blomstrer, og Stockett gir den liv gjennom personene vi følger i boka. Hun viser også til historiske kilder, blant annet en lov som var gjeldende på den tiden som sier at “Ingen skal kreve av en hvit kvinne at hun skal pleie syke på avdelinger eller i værelser der mannlige negere er plassert” og “Det skal være forbundt for hvite personer å gifte seg med andre enn hvite personer. Ethvert ekteskap som strider mot denne paragrafen skal erklæres ugyldig” (s. 192). Jeg liker også utrolig godt bihistorien til Miss Celia, som har vokst opp i hvit underklasse (white trash) og hvordan hun også sliter med å finne en plass blant de andre hvite. Det gir en fin kontrast til fortellingen.

Fikk Erin Sullivans klassiker Retrograde Planets i posten i dag. Samtidig snuste jeg i Mammuttrestene på Ark og endte opp med Krigshitorien av Frode Fanebust.

Styrken i denne boka er plottet. Det ligger en utrolig kul idè i bunnen; å kunne lese høyt så godt at du leser figurene ut av boka. Og det er jo dumt når man leser fram fæle skurker! En annen styrke i boka er karakterene. Feige og egoistiske Støvfinger og den asosiale bokelskeren Elinor er mine desidert favoritter, mens begge gutta mine holder en knapp på Farid, eks-røver og god til å snike seg rundt i mørket. Det er fargerike, rare, morsomme karakterer, som ikke lider av den klassiske helt/skurk (snill/slem)syken som fantasygenren ofte lider av.

Bokas svakhet synes jeg er språket til Funke. Hun strør om seg med metaforer (eller hva det heter) og det blir til tider litt voldsomt. Jeg burde spart på noen eksempler, men har bare ett: Stemmen hennes var borte som et klesplagg hun hadde sluttet å bruke (s. 503). Det er veldig mye i boka som er som ett eller annet. Nesten på hver side. Og det funker ikke alltid like bra.

Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.wordpress.com/2009/12/04/blekkhjerte/

Denne boka er den beste i trilogien. Robin Hobb er mesterlig når det gjelder nettopp karakterer. Hun er nådeløs, noen scener er helt grusomme (en ung gutt som gråter seg inn i døden etter å ha blitt forgiftet av vår kjære hovedperson), andre fantastisk morsomme (Fitz introduserer Nighteyes som en snill, gammel hund og ber han logre – dialogene mellom menneske og ulv er fantastisk underholdende noen steder). Noen av Robin Hobbs karakterer er uvanlige, f.eks. den tvekjønnede narren (The Fool) som elsker Fitz og overbeviser ham at kjærlighet og kjønn er relative størrelser. Regal er en skikkelig ondskapsfull jævel som er en verdig motstander hele veien. Magikonseptet til Robin Hobb er fantastisk, hun beskriver det utrolig godt. Bildene svømmer over netthinnen min mens jeg leser – jeg vandrer sammen med personene i boka.

Her kan du lese hele omtalen min: http://knirk.wordpress.com/2011/03/13/assassins-quest-robin-hobb/

(... since God is - I AM - All That Is). Conversations with God. Book one. Neale Donald Walsch

Flere bøker lagt inn på listen, den består nå av over 40 bøker.

Tja, jeg hadde ikke takket nei til Riverton eller Bookerprisen. Ellers tror jeg det var John Steinbeck som anså Nobelprisen for å være en karriereødelegger ...

Jeannette Walls har skrevet en eventyrlig, selvbiografisk roman som innimellom er så fantastisk i sine hendelser at du har store vanskeligheter med å forstå at dette kan være mulig. (...)Selv om dette ikke er stor litteratur, tror jeg likevel mange kan plukke med seg litt åndelig føde og la seg inspirere av enkelte av scenene i boken. Jeg ble i hvert fall fengslet av boken og likte den veldig godt