Bokelskere.no

Skjønner at jeg er i en liten minoritet som mener at denne boka er ganske grunn..

Jeg likte denne veldig godt. Så langt ikke lest en bok som kan måles med denne med tanke på gode, levende, fantastiske dialoger. Sår, morsom, vond og vakker.

Jeg er ikke helt uenig med deg. Eller, det vil si, jeg veit ikke om grunn er ordet jeg ville ha brukt. Derimot klarte jeg ikke helt å føle for mye om noen av personene i boka, tror jeg følte meg litt som en tilfeldig forbipasserened som kanskje ser på dem i et halvt minutt, og så har glemt dem. Og jeg husker faktisk minimalt av hva nå i ettertid. Så den traff nok ikke meg. Men det får være. En god venninne av meg synes boka er helt fantastisk, så jeg skjønner at folk får forskjellige ting ut av den.

Jeg har akkurat fullført Norwegian Wood og synes den var så utrolig bra! Og det har vært interessant lesing å titte på alle innleggene her og se hvor forskjellig oppfatning folk har! Jeg velger å legge mitt innlegg her, - det er en av de siste trådene.

Jeg fryktet at dette ville være en vanlig ung-frustrert-mann-bok, men opplevde den som så mye mer enn det, den streifer jo innom så mange temaer! Den er imidlertid også en interessant innføring i nyere japansk kultur og viser hvor vestlig orientert den er. Samtidig er det svært tydelig at den foregår i Japan, - ved siden av hverdagslige detaljer og stedsnavn som bidrar til dette, er det nærmest noe vevert og forfinet ved skildringene. Dessverre er det noe annet typisk japansk som danner bakgrunn for historien: selvmord blant unge. Det er konsekvensene for de etterlatte som danner bakteppet for historien, og hovedtemaet er vel ellers intet mindre enn de menneskelige relasjoners kompliserte samspill, - kjærlighet, vennskap, sex, troskap og vårt ansvar for eget og andres liv. Mye fortalt i dialogs form, dialoger som flyter lett og får en til å tenke at oversetteren også har gjort en kjempegod jobb!

Og som Jan Fongen skrev i en annen av trådene, den er et ypperlig eksempel på "show, don't tell". Og jeg tror det er det som virkelig hever denne boken og får den til å vokse i meg lenge etter at den er fullført!

Dette er langt frå det beste Murakami har levert. Det som gjer Murakami sine bøker så utruleg gode, er jo det at han går i djupet og utforskar det absurde og usamanhengande i menneskesinnet. Og det synest eg ikkje han gjer i Norwegian Wood. Eg er litt enig med Lise under, i at Watanabe ikkje gir nok av seg sjølv - særleg ikkje samanlikna med andre Murakami-karakterer.

Likevel er eg veldig nysgjerrig på filmen og gleder meg til å sjå han.

Njaei, jeg synes ikke den var helt topp jeg heller. Jeg har lest Murakami før og lar meg lett forlede inn i hans drømmende, men likevel glassklare verden. Det som bremset denne opplevelsen var hovedpersonen Watanabe som jeg opplever at konsekvent ikke gir noe av seg selv. Jeg tror han topper seg selv verbalt når han en gang sier to setninger etter hverandre. Greit nok, pratsomme folk kan bli slitsomt, men det er som om Murakami lar han slippe unna igjen og igjen.

Jeg har skrevet om boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/02/08/norwegian-wood-haruki-murakami/

Det kan så være, men veldig fint hvis du forteller oss andre hvordan du begrunner bokas grunnhet;)

Jeg skjønner heller ikke at man kan synes denne boka er grunn. Murakami skiller de ulike personlighetene klart fra hverandre noe som er med på å gjøre boka dynamisk og interessant. Watanabe er en samvittighetsfull student på ca 20 år som sliter med vissheten om at hans kjæreste visner bort på en institusjon langt fra Tokio der han studere. Samtidig forlanges det at han skal forholde seg normalt til sine omgivelser satt på spissen av en kvinnelig medstudent (Midori), som han føler tiltrukket av. Da Watanabe's kjæreste (Naoko) begår selvmord føler han skyld og at han har sviktet henne. Men har han egentlig det? Gjorde han ikke så godt han kunne? Dette er min første bok av Murakami og jeg har følt meg som et tent lys fra side 1.

Enig. Jeg likte denne boka godt :) Tror derimot, jeg ikke ville likt den like godt dersom jeg hadde lest den på et annet tidpunkt i livet mitt. Det er en viss stemning i boka som jeg enten tror treffer deg, eller som går deg hus forbi. Denne stemningen traff meg, så jeg lå langflat, men det tror jeg ikke den ville gjort for et år siden, og kanskje heller ikke om et år.