Bokelskere.no

Hermann er ingeniør, vitenskapsmann om du vil. Han skal godkjenne noen tegninger for meg og jeg kan ikke vente til de kommer hit. Hvis de prøver å bløffe må vi vite det på stedet. Mer enn det akter jeg ikke å fortelle deg. Molly ble nysgjerrig. Det måtte være noen usannsynlig interessante tegninger for å rettferdiggjøre å sende en som "Hermann" til Tyskland. Singh og Normann: Svastikaens skygge

Da jeg var yngre, identifiserte jeg meg voldsomt med Alberte i Cora Sandels bøker, og til en viss grad med Jane Eyre. Hadde nok sammenheng med den ensomme sjel ... noe dramatisk har man lov til å være som tenåring. Nå tror jeg heller jeg er nærmere Esmeralda Weatherwax i Terry Pratchetts heksebøker. Hun er i hvert fall et ideal!

Dette skal bli en av sommerens bestselger sies det. Jeg er fan av Kate Morton, så veien var kort til anskaffelse av Lucinda Rileys bok. 600 sider ble påbegynt en lørdag kveld. Søndag morgen har jeg kommet langt. Mannen min spør hva boka handler om. Jeg begynner å fortelle – og jo mer jeg sier jo mer problemer får jeg. Det høres unektelig ut som en skikkelig dårlig dameroman. Skal Lorden ta over slottet hjemme eller velge kjærligheten til den søte thaipiken han møtte på en sydhavsøy under krigen? Kan en ung kvinne komme over tapet av sin sønn og mann, og velge kjærligheten til en mann som tilfeldigvis viser seg å være en … ja…en engelsk Lord han også. Hva skjer når den forsmådde kone finner de hemmelige kjærlighetsbrevene? Og gartneren som sverger…. nei, jeg skal ikke røpe mere av handlingen. Hjemme hos oss endte hvertfall gjenfortellingen med en latterkule, og etter hvert som jeg leste boka fikk mannen min stadige dramatiske rapporter. Mandag kveld leste jeg siste side og må ærlig innrømme at det var en eventyrlig reise og en skikkelig pageturner, så får man ta handlingen og de tidvis syltynne karakterskildringene som de er.

http://knirk.wordpress.com/2011/06/24/orkideens-hemmelighet-lucinda-riley/

Absolutt Jane Eyre, spør du meg. Min absolutt favorittroman siden første gang jeg leste den. Dorian Gray er liksom ikke det samme ... god tur!

ÅÅ! Den hadde jeg glemt! Dette var en av mine favoritter da jeg var ung. Takk tusen takk for at du minnet meg på den. Mimre mimre.

Jeg er alltid nysgjerrig på forfatteren. Trenger ikke å vite mye, men jeg googler alltid; ser bilde og leser litt om vedkommende. Det holder - så vet jeg hvem som fører pennen, og da er vi i dialog på en måte. Det liker jeg.

Vente, blinke av Gunnhild Øyehaug.

En av mine favorittbøker var Hild Henriksens Vestover til østen, som vel var den eneste boken som handlet om en kvinnelig telegrafist "gnista" på reise i verden. Midt i blinken for meg som var sjømannsbarn.

Mange perler blant disse bøkene, jeg hadde også en haug av dem liggende på rommet mitt i oppveksten. GGG hadde også mange fine bøker, kan jeg huske.

God årgang. Jeg glemte denne boken på kinoen i helgen, like etter at jeg kjøpte den, så gleden over å ha fått den tilbake kan nok ha farget leseopplevelsen. Men jeg er stor fan av Nora Roberts, og denne var bra.

Bøker som The Guernsey literary and potato peel society (er oversatt til norsk), og Joanne Harris' bøker som Sjokolade, Blackberry vine, blir jeg alltid glad av å lese.

Godt spørsmål. Hm. Albertebøkene av Cora Sandel, Jane Eyre av Charlotte Bronte, Mio min Mio av Astrid Lindgren, Shikastaserien av Doris Lessing og (puh)The Stand av Stephen King. Bøker som har gjort inntrykk på meg på forskjellige tidspunkt i livet, og som jeg fortsatt leser om igjen med stor glede.

Du har fått fine svar her allerede, så jeg skal ikke gjenta for mye av det. Jeg synes det er imponerende at du allerede har et ferdig manus. Husk at Christopher Paolini skrev Eragon da han var 15, så alder er ikke noe å bry seg om. Send inn manuset til vurdering. Nå vet jeg ikke hva slags manus du har, men sjekk på forlagsenes sider hvilken redaktør som leser din type bøker dvs, er det en ungdomsbok, så send den til redaktøren for barne-og ungdomsreadaksjonen. Et kort følgebrev holder lenge. Det kan jo hende at manuset ditt er helt topp og at det første forlaget du sender til vil utgi den (det har skjedd før, så hvorfor ikke?), men jeg vil gjerne si noe om avslag og kritikk. Avslag på manus er en del av det å være forfatter. Det er uhyre viktig å ikke miste motet hvis et forlag sier nei. Send det inn til neste forlag, og fortsett med det. Noen vil sende standard avslag, andre vil gi deg en vurdering av manuset. Kritikk er en del av skrivingen, det er den som gjør at du blir en bedre forfatter. Den er ikke personlig ment fra redaktørens side, tvertimot så gis kritikken med utgangspunkt i at redaktøren synes manuset er så bra at det fortjener en skikkelig vurdering. Skriv om og send inn igjen. Du har jo tydeligvis vilje og disiplin til å skrive et så langt manus, og da regner jeg med at viljen til å få det utgitt også er der. Lykke til - og hold oss oppdatert om hvordan det går!

Nettopp! Jeg har lest den første nå, og ser at det kan bli morsomt, men sleit med å komme inn i universet. Hvilken bok skal jeg begynne med for å komme ordentlig i gang? Har forresten skrevet mer om boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/06/20/samlesning-the-colour-of-magic-terry-pratchett/

Å lese Safirblå er litt som å spise en stor pose smågodt. Det er mange søte opplevelser, noen du ikke helt vet hva du skal mene noe om, et par sure ting, mange søte og du vil hele tiden ha mer.Jeg storkoste meg!

Aschehoug, Cappelen Damm, Gyldendal, Tiden, og Schibsted er de største, men det finnes også mindre. Ta en titt på nettsidene deres - der har de som regel et sted hvor det står hva nye forfattere skal gjøre for å sende inn. Det går også an å sende dem en mail først for å høre om sjangeren er av interesse. De er alle interesserte i nye ting, uansett sjanger. Du sier ikke noe om hvilken aldersgruppe han henvender seg til? Men skriver han på sin tredje bok, så er det på tide å få profesjonell tilbakemelding. Skriv et følgebrev om hva bøkene handler om, og send inn. Det er også en ide å ta en titt i nærmeste bokhandel, eller i en av nettbokhandlerne for å se om noen av forlagene har lignende bøker, og så sende inn til det forlaget. Men uansett - send det inn! Lykke til!

Jeg er kjempeglad i boken, og den står på den beste plassen i bykhyllen min. Jeg hadde også kanskje håpet på en annen slutt, men slutten er hel grei, og jeg synes man egentlig ikke kan forvente mer. Men jeg synes det er en fantastisk bok! :D

Ja!!!! Fantastisk god bok!

Historien og boka er mørk, nesten sort, selv om humoren også hele veien er tilstede. Det er mye vold, og slosscenene er i detalj noen av de beste jeg har lest, selv om noen av dem kanskje blir litt for lange. Magi tar liten plass så langt i historien. I tillegg til karakterutvikling, er Abercrombies andre styrke beskrivelser, små detaljer, som gjør at du umiddelbart dras inn der det skjer: På et tak, i et smug eller i torturistens grep. Smak, lukter, lyder – alt kommer tydelig fram i Abercrombies grep.

Slutten er kanskje den jeg liker dårligst. Det er selvsagt vanskelig å skulle lage en cliffhanger, men i stedet for å utvikle fortellingen i dybden, blir de siste femti sidene en actionsekvens som James Bond ville vært misunnelig på. Men, men – greit nok. Jeg gleder meg til neste bok – den står allerede i hylla og skal på begynnes snart. At dette er en debutroman – er helt uvirkelig.

Jeg har omtalt boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/06/12/samlesning-the-blade-itself-joe-abercrombie/

Denne boka er tett innpå og detaljert. Her skrider alt rolig fram, og spenningen ligger i små detaljer; en serviett som legges over et uferdig måltid, en kommentar som faller eller en bevegelse som skaper undring. Ulset har et godt grep om teksten, og forvalter handlingen med varsom hånd. Det oppstår noe i meg når jeg leser, først og fremst en voldsom irritasjon ovenfor alle karakterene, og boka i sin helhet. Ikke vet jeg om det er intensjonen, men friksjonen mellom personene gjør at jeg misliker å lese boka. Jeg kjenner det buldrer av irritasjon i magen. Dette omhandler to ulike sider ved teksten. For det første oppfører Louise seg så inn i hampen dårlig at det terger meg til bristepunktet. Maken til drittkjerring. Uhøflig, sart og uten evne til å ta vare på en relasjon. Hun og mannen invaderer huset til en fremmed gammel dame, og belønner med sure kommentarer, stillhet, og et undrende utenfrablikk. Dette berører det andre nivået som irriterer meg og som går på kvaliteten på teksten: Jeg synes det til tider er en liten troverdig historie. Louise og Henrik framstår som utrolig nysgjerrige på landet rundt seg; de er på biltur for å oppleve, de går turer og utforsker, de suger til seg landskapet rundt. Når de da kommer inn i Almas hus, forsvinner denne nysgjerrigheten som dugg for solen. De har lyst til å bo hos den gamle damen, men oppfører seg hele tiden som om de har blitt tvunget inn i en relasjon til et vanskelig menneske. Jeg tror ikke noe på det. Jeg tror helt dypt menneskelig ville begge parter ha forsøkt å ta vare på relasjonen i et såpass spesielt møte. Med å rekke ut en hånd, stille et spørsmål, ta hensyn. Så kunne selvsagt situasjoner med klønete stillhet oppstå, en sur kommentar falle, en serviett lagt diskret over en uspist middag skje.

Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/06/15/biltur-mari-ulset/

Lori Lansens har skrevet en nydelig roman som rørte meg dypt. Jeg satt med klump i halsen gjennom det meste av boken.

Reisen hjem er en real slukebok, som det så flott heter. Da jeg først satte meg ned med den, ble jeg fort grepet av historien som Lansens utpensler mellom sidene. Jeg ble beveget av Addy og Sharlas opplevelser, og de urettferdighetene som begås mot dem.

En av de viktigste premissene for å skape en god roman, er at forfatteren lykkes med å få leserne til å føle med hovedpersonene og engasjere seg på vegne av dem. Vi skal le og gråte med dem, og bli forbannet på deres vegne når noe tragisk skjer. Vi skal føle at vi kjenner dem, at de er våre venner. Det klarer Lansens i aller høyeste grad. Karaktertegningene hennes er varme og gode, og vi kommer godt under huden på både Addy og Sharla. Bruken av dialekt/slang fargelegger også svært godt.

Reisen hjem er en perfekt sommerroman for alle som liker episke historier fulle av følelser og atmosfære.